Anmeldt av Sindre Hovdenakk
I mellomkrigstiden bodde det flere hundre nordmenn på en søppelfylling i Brooklyn. Stedet fikk navnet Ørkenen Sur, et sted der bare de tøffeste overlevde kulda, sulten og trespriten. De var alle ofre for krefter sterkere enn dem selv.
På 1920-tallet ble verdensøkonomien herjet av flere konjunktursvingninger, som ledet fram mot det store krakket i 1929. Allerede i 1921 kom det til en alvorlig krise i den internasjonale skipsfarten. Det rammet også norske sjøfolk, og mange av de hyreløse befant seg i New York, nærmere bestemt Brooklyn som hadde en stor norsk koloni. Horder av arbeidsledige sjøfolk drev gatelangs på denne tiden, de var på jakt etter jobb, mat og et sted å sove. Noen av dem fant herberge i Sjømannskirken og andre improviserte sovesteder, gjerne drevet av kristne organisasjoner. Sosialstøtte var fremdeles et fremmedord i president Herbert Hoovers USA.
Livet på søppelfyllinga
Men hjelpernes krav til avbikt og avhold passet slett ikke alle disse mannfolka. Få av dem kunne kalles mors beste barn, og spriten var for mange deres eneste og aller beste venn.
Snart fant noen av dem et fristed på en søppeltomt ved havneområdet Red Hook i Brooklyn. Området var opprinnelig regulert til jernbanedrift, men ble stående urørt og etter hvert tatt i bruk som søppelfylling. Her, blant jernskrap, båtvrak og rustne tønner, vokste det fram et eget samfunn. Det var flest skandinaver som bodde der, og blant disse igjen var nordmennene i overtall. Trolig bodde det på det meste opp mot 500 mennesker i Ørkenen Sur.
Et helt eget samfunn altså, som stort sett regulerte seg selv. Bebodd av hardbarkede menn som trivdes best på utsiden av storsamfunnet. Kvinner var et sjeldent syn. Men Ørkenen Sur sto også i tett kontakt med det øvrige norske og skandinaviske miljøet i New York, og beboerne var i realiteten avhengig av jevnlige forsyninger med mat og klær for å overleve.
Solid dokumentarisme
Etter hvert ble Ørkenen Sur mer og mer lik andre plankebyer som spredte seg over hele USA i løpet av den store depresjonen på 1930-tallet. Først i 1934 ble Ørkenen Sur tømt, og de fleste beboerne fikk tilbud om andre og bedre hjem. I dag er det en stor idrettsplass på tomta.
Thor Gotaas har med hjelp fra Roger Kvarsvik skrevet historien om dette særegne stykket norsk utvandringshistorie. En historie om sanseløs fyll og bunnløs fattigdom på den ene siden, og om gode hjelpere og evne til organisering på den andre siden. Dette er solid norsk dokumentarisme. Språklig vurdert litt tung i sessen her og der, og nærheten til kildene gjør dessuten at forfatterens egen stemme noen steder blir borte. Men bokens komposisjon ivaretar fint balansen mellom fargerike enkeltskjebner og de store politiske og økonomiske kreftene. Begge deler møttes i Ørkenen Sur.