Å lage et nytt utvalg av diktene til Nelly Sachs på norsk er utvilsomt en god idé. Det er nå år førti år siden Sachs fikk nobelprisen i litteratur, for et forfatterskap, som en gang for alle slo fast at jo, det går an å skrive dikt etter Auschwitz. Det går til og med an å skrive dikt om konsentrasjonsleire som Auschwitz.
Fra før har vi et utvalg på nynorsk av Åse-Marie Nesse fra 1968, men dette er den første større presentasjonen av hennes dikt på bokmål.
I likhet med Nesse begynner oversetter Astrid Nordang med den første diktsamlingen Nelly Sachs fikk publisert etter krigen, men allerede i tittelen er det noe som skurrer. Tittelen lyder «I de dødes boliger». Men Nelly Sachs skrev jo «In den Wohnungen des Todes». Det betyr da i dødens leiligheter, eventuelt boliger?
I den norske versjonen får man inntrykk av at det er jødenes boliger dette diktet handler om. Men de boligene det her er snakk om er da nazistenes krematorier, hvor jødenes aske svever ut gjennom skorsteinene?
Brevvekslet med Selma Lagerlöf
Nelly Sachs skrev disse linjene i en ettroms-leilighet på Söder i Stockholm. Hvordan hun havnet der er en historie så dramatisk at det er rart at den ikke er plukket opp av en eller annen manusforfatter i Hollywood.
I løpet av høsten og vinteren i 1939/1940 innså Nelly Sachs at hun ikke ville overleve stort lenger som jøde i Berlin. Hun søkte da om visum for å reise til Sverige, hvor hennes store forbilde Selma Lagerlöf bodde. De to hadde brevvekslet helt siden Nelly Sachs hadde lest «Gösta Berlings saga» som 15-åring. Da Berlin ikke lenger var trygt, skrev hun på nytt et brev til den verdensberømte, svenske forfatteren og fikk svar. Selma Lagerlöf ville gjerne hjelpe henne til Sverige.
Flukt med fly
Hun hadde planlagt å ta toget, men fikk et tips fra en politimann om at selv jøder med gyldig visum ble stoppet ved grensen. Derfor fløy hun isteden fra Tempelhof og landet så i Stockholm den 16. mai. Selma Lagerlöf hadde da dødd i mars samme år, men det fantes andre hjelpere som sørget for at Nelly Sachs og moren kunne starte et nytt liv i det nøytrale Sverige. Herfra skrev hun de diktsamlingene som sakte men sikkert skulle gi henne internasjonal anerkjennelse – også i det landet hun hadde flyktet fra.
– Nelly Sachs var en etterromantisk og munter poet i det førnazistiske Berlin, skriver Olof Lagercrantz i sin bok om den tysk-jødiske flyktningen fra 1966. Men så kom katastrofen. Når Nelly Sachs så begynner å skrive igjen fra sitt svenske eksil har hun gjennomgått en «flukt og forvandling», som det heter i hennes tredje diktsamling fra 1959.
Utrolig gripende dikt
Den som er villig til å sette seg inn i Nelly Sachs religiøst-lyriske tankeverden blir rikt belønnet. Dette er utrolig gripende dikt – selv om enkelte av dem er mystiske og vanskelig å forstå.
Desverre bidrar denne oversettelsen til ytterligere forvirring. Allerede i fjerde setning i diktet "Å, skorsteinene" kommer den andre graverende språkfeilen.
Nelly Sachs skriver:
Als Essenkehrer ihn ein Stern empfing
Der schwarz wurde
Oder war es ein Sonnenstrahl?
I oversettelsen står det:
da feieren tok imot en stjerne
som svartnet
eller var det en solstråle?
Nei, slik er det ikke. Det finnes ingen feier som tar imot en stjerne i dette diktet. Stjernen er subjekt i setningen og tar imot israels kropp som en skorsteinsfeier!
Her begår oversetteren, som åpenbart ikke har tatt seg tid til å analysere setningen, feil som ville stått til stryk. Om ikke i videregående skole, så i alle fall på grunnleggende universitetsnivå.
Hadde hun konsultert Åse-Marie Nesses oversettelse ville feilen vært unngått:
Eller hva med den svenske versjonen?
Snarvei til himmelriket
Å fly som røyk gjennom luften og bli tatt imot av en stjerne kan også leses som om Israels folk fikk en snarvei til himmelen av sine nazistiske bødler. Her opptrer en svart stjerne. Er det den samme svarte stjernen som David Bowie nylig stilte på forsiden av sitt musikalske testament?
Men Nelly Sachs avslutter verset med en solstråle. Er dette å forstå dit hen at det alltid vil være tvetydig for et religiøst menneske å bli sendt til himmelen? Har nazistene skjenket jødene en snarvei til himmelriket?
Slik kan leseren bli sittende å fundere i dette fascinerende lyriske landskapet – som både fortoner seg fremmed, til tider uforståelig, men også kjent.
Jødisk blåseintrument
Det påfølgende diktet inneholder et bukkehorn som er gjenkjennelig for dem som kjenner den jødiske tradisjonen:
EN VAR DER
blåste i Shofar -
la hodet i nakken,
som rådyra gjør, som hjortene
før de drikker av kilden.
En shofar – eller sjofar – er et bukkehorn som kan brukes i synagogen. Man kan, i overført betydning, blåse i shofaren når man forteller historier om krig, slik Nelly Sachs gjør i sine dikt.
Men hva er det rådyrene og hjortene gjør før de drikker? Legger de hodet i nakken? «Warf nach hinten das Haupt» heter det på tysk. Betyr ikke det snarere å kaste hodet bakover? Dette siste går det an å diskutere. Det er ikke direkte feil å legge hodet i nakken, selv om det vel knapt kan sies å være godt norsk. Semantikk, altså betydning, kan man alltid diskutere.
Men hva så med åpningen? En var der/blåste i Shofar. I originalen heter det: Einer war/Der blies den Schofar. På tysk kan man erstatte «han» med «der» (bestemt artikkel, hankjønn). Da blir vel riktig oversettelse: En var/han blåste i shofar?
Burde ikke vært utgitt
Denne gjendiktningen burde ikke vært utgitt i sin nåværende form – til det inneholder den for mange diskutable ordvalg og udiskutable feilvurderinger. Det er til syvende og sist forlagets ansvar, men det er ikke verre enn at vi bør kunne få en revidert utgave allerede neste år.
Jeg håper både oversetter og forlag tar seg bryet med å gjennomgå denne oversettelsen en gang til. Tidspunktet for et nytt utvalg med gjendiktninger kunne jo ikke vært mer velvalgt enn nå – førti år etter at Sachs fikk Nobelprisen.
Den som tar seg tid til å lese denne lille damens fortelling, der hun sitter og skriver på kjøkkenet på Södermalm, vil raskt merke at disse diktene strekker seg utover skjebnen til det jødiske folket. Det er flere der ute, som er på flukt gjennom ørkensanden. Selve flukten er et hovedtema i diktsamlingen «Flukt og forvandling» fra 1959.
I diktet «Kommer det noen» skriver Nelly Sachs også inn noen instrukser om hvordan vi skal ta imot dem som kommer:
