– Bygda er et fint sted for eksentriske mennesker

– Jeg satt og signerte bøker på den lokale bokhandelen. Da kom det en eldre dame, som sikkert hadde lest om meg i avisen og bestemt seg for å kjøpe boken, og åpenbart ikke likt den. Hun hadde nok fått med seg at jeg skulle være
der, og så sitt snitt til å ta turen nedom og fortelle meg at hun hadde blitt sjokkskadet av å lese boken min.

– Så gikk hun, uten at jeg rakk å forhøre meg om hva hun mente med det, forteller Joakim Hunnes til NRK.no.

Hunnes vet ikke noe mer om bakgrunnen for uttalelsen, eller hvem damen var. Kanskje finnes det stoff her for nye romaner.

Er det noe i boken som kan tenkes å ergre sarte sjeler?

– Det er vel noe banning og grov munnbruk der, sex i biler, en del vold, hasjrøyking, så ja, det er nok å velge mellom, sier debutanten.

Hver krik og krok

«Alle vet hvem du er» handler om atten år gamle Sindre, som får lappen og havner i trøbbel når han er sjåfør for bygdas lokale helter.

Bakteppet til fortellingen er en typisk norsk landsbygd. Har han noen tanker om hvorfor så mange norske bøker henter handling fra tilsvarende miljøer?

– Jeg kommer fra et lite sted med 800 mennesker, og merket at da jeg la handlingen til stedet jeg var oppvokst på, hvor jeg kjente hver krik og krok, så løsnet det. Tidligere gikk karakterene mine gjerne gatelangs i Paris og Roma, steder hvor jeg bare hadde vært på ferie, og da ble det fort stopp. Jeg manglet kunnskaper.

– Boken forteller om tre uker på landet den sommeren hovedpersonen fyller 18. Jeg tenker at folk skriver det de har kjennskap til, eller jeg skrev det i hvert fall slik.

Skriver hvor som helst

Forfatter Tomas Espedal tar på seg hvitskjorte før han setter seg til å skrive, og skriver alltid ved det samme skrivebordet. Har Hunnes noen spesielle skriveritualer?

– Jeg jobber best fra ni-ti til to-tre på dagen, jeg skriver sjelden mer enn en til to timer per dag, for så å redigere og tenke ut ting jeg skal se på til dagen etter. Ingen ritualer. Og jeg kan skrive hvor som helst egentlig.

Hunnes har gått på både Forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen.

– Jeg har alltid lest mye, og skrev lenge til min egen skrivebordskuff, uten at noen fikk lese noe. Mens jeg gikk på journalistikk var en forfatter innom som lærer, og jeg leverte inn noe, som han synes var av litterær kvalitet, som han sa. Etter skrev jeg ikke lenger for bare meg selv. Jeg søkte meg til Bø og etterpå Skrivekunstakademiet, og har hele tiden visst at dette er noe jeg ville, og at om jeg virkelig jobbet hardt med det, så skulle det bli bok en dag.

Refusering eller telefon?

Hvordan var det å få beskjed om at manuset var antatt?

– Det er vel det beste øyeblikket man får. Man har hatt troen på at
det skal være bra nok, man printer og sender det, og vet at det er
mye større sjanse for at en blir refusert enn at en redaktør ringer
deg. Man går jo rundt og håper det beste og frykter det verste og så
kommer den telefonen og man vet det skal bli bok, det er verdt mye.

Han har mange litterære forbilder, og de byttes stadig ut.

– For øyeblikket er jeg veldig glad i Peter Handke og Morten Øen. Nils-Øivind Haagensen vender jeg alltid tilbake til.

– Morten Øens «Likevel lysner det» er vel den siste boken jeg leste. Jeg er veldig fascinert over Øens språk og skrivestil. Han blir bare bedre og bedre for hver bok, synes jeg, og han har veldig god kontroll, man blir dratt med gjennom de 280 sidene.

Velger eldre karakterer

Har Hunnes noen tips til andre skrivende?

– Les mye, det er viktig, det er slik man forstår hvordan litteratur blir til. Og la noen lese det du skriver, som ikke er kjæresten din eller moren din, som Eldrid Lunden sa da jeg gikk i Bø. Og ikke la deg knekke av en dårlig tilbakemelding, folk har forskjellig smak.

– Bokhonoraret har jeg brukt mye av allerede, har kjøpt meg ny
Mac, og jeg og samboeren har bestilt oss tur til Paris.

– Hva skal du finne på nå?

– Jeg har allerede begynt på neste roman, den er bare i startfasen,
men det å gi ut bok ga absolutt mersmak. Også den nye boken foregår på landet, men har en del eldre karakterer. I «Alle vet hvem du er» måtte jeg hele tiden begrense innsikten og ordforrådet til karakterene jeg skrev om, siden de bare var ungdommer. Så denne gangen velger jeg karakterer i 30- og 60-årsalderen.