Tenk deg følgende scenario: Du er ett av seks ekspedisjonsmedlemmer som er på forskningsoppdrag på Mars. Plutselig blir dere overrasket av en storm så sterk at dere må evakuere. Du slås i svime - de andre tror du er død og forlater planeten. Da våkner du opp. Alene på Mars.
Blogg ble roman blir Hollywood-film
Andy Weir: Marsboeren. Roman, Pantagruel forlag 2015. Oversatt av Morten Hansen.
Dette er utgangspunktet for Andy Weirs roman «Marsboeren». Boken ble opprinnelig skrevet som en føljetong på dataprogrammererens blogg, så toppet den bestselgerlistene som e-bok, før den endelig kom på papir.
Til høsten blir den film også, regissert av Ridley Scott og med Matt Damon i hovedrollen som marsboeren. Aksel Hennie skal spille et av besetningsmedlemmene.
Mark Watney, som jeg-fortelleren i denne forrykende romanen heter, er ikke tapt bak en vogn. Han er botaniker og maskiningeniør, den fødte problemløser og en riktig gladgutt. Han går praktisk til verks, ekspedisjonen har hatt en provisorisk bolig på Mars, den har luftsluser, jordatmosfære, mat og medisiner. Problemet er bare at matlageret ikke varer evig. Og hvordan skal han få vann?
Hvor lenge kan Mark Watney holde seg i live?
Kappløp med tiden
På jorden har de sørget over tapet av astronauten da en NASA-ansatt plutselig ser noe unormalt på et satellittbilde. Mark blir oppdaget og en storstilt redningsoperasjon settes i gang. Det blir et kappløp med tiden. TV-seere verden over følger Marks kamp for å overleve. Det strammer seg til når Mark får nettkontakt med jorden og kan kommunisere med den.
Det er ikke vanskelig å se for seg at dette kan bli en helstøpt Hollywood-film. Her er spenning fra første til siste side.
Akkurat det ble jeg faktisk litt overrasket over. De nesten daglige bloggpostene Mark skriver består så å si utelukkende av sirlige beskrivelser av hvordan han kan produsere vann, tilføre bakterier til den tørre Mars-sanden og skape grobunn for poteter, han eksperimenterer med verktøy og overlevelsesdrakter, kobler om batterier og utnytter solscellepanel – alt med forklaringer som tilsynelatende er plausible. Det er ikke mange små grønne menn eller stjernekamper i denne fortellingen. (Det kunne være fristende å kalle den jordnær, men det blir liksom litt feil...)
Den norske oversetteren Morten Hansen har hatt en utfordring med ordforrådet, den takler han på beste vis. Selv en novise i romterminologien kan henge med.
Heseblesende tempo
Om spenningskurvene følger på hverandre i et heseblesende tempo, ville forfatteren utvilsomt hatt nytte av en redaktør med kjennskap til grunnleggende dramaturgi. Noen temposkifter hadde ikke vært av veien. Jeg vil tro Hollywood har flust med folk som er gode på nettopp den biten.
Forøvrig er det underlig at romanen nærmest er blottet for eksistensiell refleksjon. Å være alene på Mars er en situasjon som for de fleste ville utløse noen temmelig gjennomgripende tanker om ensomhet versus fellesskap, liv versus død, nærhet (les jorden) versus uendelighet.
Overraskende spennende
Kanskje er den insisterende praktiske tilnærmingen til situasjonen den eneste måten Mark faktisk kan overleve på. Han kan ikke tillate seg å slippe de store tankene til og holder seg trygt på overflaten.
Den ubesværede holdningen bruker han til å forbanne den grusomme 70-tallsmusikken et av de andre besetningsmedlemmene har etterlatt på datamaskinen. Discolåtene er det eneste han har å høre på når nettene blir lange.
«Marsboeren» er nærmere 500 sider lang, fullstappet med fikse triks. Romanen er ikke uten svakheter, men den er humoristisk, overraskende spennende, og kanskje ikke så utopisk som vi skulle tro.
NASA planlegger en bemannet ekspedisjon til Mars innen 2030. Tipper forfatter Andy Weir følger med på forberedelsene.
