Unik brevveksling mellom Lindgren og unge Sara

Det er noe litt forbudt i å lese andres brev. Selv når de blir utgitt i bokform, mellom to permer, føler man at man får tilgang til noe man ikke skulle sett. Disse ordene er skrevet fra ett menneske til et annet, ment kun for denne ene. Astrid skriver da også til unge Sara at de ikke trenger å vise korrespondansen sin til andre.

Fra hjerte til hjerte

Nå fikk aldri Astrid Lindgren ha noen mening om hvorvidt brevene skulle offentliggjøres eller ei. Boken kom ut i Sverige drøye ti år etter forfatterens død. Det er blitt en besettende bok, en bok som gir en utilslørt tilgang til medmennesket Astrid Lindgren.

Men en brevveksling består alltid av to personer. Like sterkt som den kloke og varme Lindgren trer den ensomme, usikre og ikke minst opprørske tenåringen Sara frem. At hun har gått med på å utgi disse brevene, usensurert, er både modig og respektinngytende.

Frekk start

Hun virker ikke usikker i det første brevet hun sender til den berømte forfatteren. Der er Sara Ljungcrantz, som hun het på den tiden, furten for at hun ikke fikk rollen som Pippi i den nye filmen, hun skjeller ut skuespillerferdighetene til Tommy og Annika, og kritiserer flere av Lindgrens bøker.

Astrid Lindgrens svar er ikke med i boken, det skylte 12 år gamle Sara i skam ned i do. Men på Saras andre brev til forfatteren, der hun angrer på sin kjepphøye tone i det forrige brevet, skjønner vi at hun har fått en betimelig reprimande.

Reprimander er det heretter fritt for i brevvekslingen dem i mellom. Sara forteller om skulking fra skolen, røyking og alkoholmisbruk som 12-åring og plassering på ungdomspsykiatrisk sykehus som 13-åring. Astrid ser at dette er en ung jente med en stor følsomhet, hun heier på henne, sier hun er intelligent og omtenksom, kaller henne Sara, mi Sara og Godjenta mi.

Hun ber henne dessuten fortelle mer fra livet sitt, hun er oppriktig opptatt av at Sara skal få det bedre. Derfor advarer hun kraftig mot røyk og alkohol. Hun har erfart - på sine nærmeste - hvilke skader rusmidlene kan føre med seg.

Alltid på barnas side

Når Astrid får høre at Saras far gir datteren juling, blir hun så opprørt at hun skriver at hun selv ikke ville nølt med å ta livet av den som våget å slå hennes barn, om det var så barnas egen far.

Her kommer den krasse Lindgren frem, den som ikke er klok og ettertenksom, men som skriver med et rasende hjerte. Dette brevet vitner om hvor mye barns rettigheter betød for Astrid Lindgren, moren som selv måtte la andre ta hånd om hennes lille gutt til hun ble i stand til å forsørge dem begge.

Brevene avslører også en Astrid Lindgren som skildrer sin egen sorg over brorens død, en etterspurt «landsmoder» som mest av alt ønsker seg fred og ro, og en arbeidsom forfatter som strever med de siste kapitlene av «Brødrene Løvehjerte» (1973). Om Lindgren først og fremst kommenterer Saras livsutfordringer og gir støtte og råd, viser hun også frem sine egne sårbare sider.

Verdifullt møte med to sterke kvinner

«Brevene dine legger jeg under madrassen. En brevveksling 1971-2002» er redigert av Lena Törnqvist. Det betyr vel i prinsippet at det er hun som har funnet brevene i Kungliga biblioteket og har hatt kontakten med den voksne Sara - som også skriver et fiktivt brev til Astrid i det boken skal utgis (2012 i Sverige), og reflekterer over brevenes innhold med den voksnes erfaringer og avstand.

Nettopp det at brevene får stå uredigert gjør dette til et så levende dokument. Boken åpner en sjelden kanal inn til Astrid Lindgrens tanker, det er nå en ting. Men uavhengig av hennes status som forfatter er dette blitt en nydelig bok: Brevvekslingen viser frem to uvanlig fine mennesker midt i det vanskelige livet. Utgivelsen vil fylle mange lesere med takknemlighet.

• Les også: Anmeldelsen av «Denne dag, et liv», Jens Andersens biografi om Astrid Lindgren

Sara Schwardt er gjest i Selskapet på NRK2 torsdag klokka 20:45, hun har sin egen helt spesielle historie å fortelle om hva som har skjedd i hennes liv etter at brevene ble offentliggjort i bokform.