Anmeldt av Susanne Stephansen
43 år etter debuten og med nesten like mange boktitler på samvittigheten, kommer forfatter og samfunnsdebattant Sidsel Mørck i år ut med en sakprosabok om sandefjordsfotografen Dimitri Dimitrivitsj Koloboff.
Kolobov, som var navnet hans før det ble fornorsket, var kaptein i Den russiske hær under revolusjonen og kom til Norge som flyktning i 1920. Han giftet seg i Norge, fikk en stedatter med på kjøpet, og ble senere også Sidsels Mørcks far, da stedatteren overlot barnet sitt til ham og kona i Sandefjord.
Mørck bodde sammen med Koloboff fra hun var ett til hun ble tenåring, og hadde et relativt nært forhold til ham fram til han døde i 1983, 89 år gammel.
1000 russiske flyktninger
Historien Mørck forteller i boken, er dels historien om faren, men det er også historien om hva som skjedde da bolsjevikene inntok den russiske byen Arkhangelsk i februar 1920, og 1000 russere flyktet med isbryteren ”Kuzma Minin” og endte opp i Norge, hvor de ble internert i en leir på Værnesmoen.
Kolobov kom fra en relativt velstående familie i Arkhangelsk med mor, far og tre brødre. Før han gikk inn i militæret i forkant av revolusjonen i 1919, studerte han ved kunstakademiet i St. Petersburg. Han var nygift og hadde datteren Lenotskja på bare noen måneder da han måtte flykte. Han så henne aldri igjen.
Thriller
I bokens 100 første sider veksler Mørck mellom å fortelle farens livshistorie og å beskrive den flyktninghistoriske hendelsen han var en del av. Også situasjonen i Russland rundt og etter revolusjonen, står sentralt i teksten.
Det er ofte spennende lesning. Den dramatiske flukten en mørk og kald vinternatt gjennom en islagt Kvitsjø, er rene krigsthrilleren, og det er ikke til å bli unngå å bli engasjert i skjebnen til den unge Kolobov som ligger på sykehus i Norge med skadet fot og store smerter, uten å ane noe om hvordan det går med familien som er igjen i Russland.
Han kommer seg etter hvert til Jørstadmoen ved Lillehammer, dit de russiske flyktningene har blitt overflyttet til. Etter hvert treffer han den 25 år gamle enken Aagot, som han finner tonen med. Gradvis utvikler det seg et forhold, men de gifter seg ikke før Kolobov gjennom brev har fått rede på at kona, hjemme i Russland, som han ikke har hatt noe kontakt med siden flukten, har etablert seg på nytt.
Trist
Kolobov greier seg fint. Han får operert kneet sitt i Tyskland, begynner i fotolære, og kjøper i 1927 en fotoforretning i Sandefjord. Her blir han en respektert portrettfotograf og en kjent skikkelse i bybildet - en kunstnertype med alpelue, sigøynergitar og sterk russisk aksent.
Ytre sett er historien om den russiske flyktningen Dimitri Kolobov et eksemepel på god integrering og et vellykket liv som varer i hele 89 år. Men Mørchs historie har hele tiden noe sårt ved seg. Hun snakker om et indre mørket hos Kolobov, og avslutter boka temmelig trist med at å si at han var en ”lojal norsk statsborger, men aldri norsk. Han var alltid en russer, alltid en fremmed. ”
Uklar agenda
Etter å ha lest Mørcks bok, sitter man igjen med en underlig følelse og flere ubesvarte spørsmål. Selv om vi har blitt fortalt en interessant livshistorie (hvilken livshistorie er ikke det?) og blitt oppdater på russiske historie og norsk flyktninghistorie, er det noe som skurrer. Hva er det vi har lest og hvorfor? En personlig historie om forfatterens far? Et innlegg i dagens innvandrings- og flyktningdebatt? Hva er egentlig Mørcks agenda?
Mørck trekker ved flere anledninger paralleller mellom måten flyktningene ble tatt i mot på i 1920 og dagens flyktningpolitikk, men på en tilfeldig og lettvint måte:
”Det endelige svaret [på Kolobovs søknad om statsborgerskap] kunne virke ganske tilfeldig, den gang som nå.”
Det hele framstår som en litt ubegrunnet elendighetsbeskrivelse, både av farens liv og av flyktningenes situasjon nå og da. Man kan mistenke Mørck for å bruke denne boka til å vise hvor tungt og vanskelig det er å være flyktning. Det er det nok, med savn og følelse av å være annerledes. Men i Kolobovs tilfelle gikk jo det meste som det skulle. Kanskje hadde det til og med vært på sin plass om forfatteren stille noen kritiske spørsmål i forhold til sin far, som for eksempel hvorfor han aldri tok kontakt med sin russiske datter, da dette ble mulig.
Mer ”tell it” enn ”show it”
Sidsel Mørck skriver en historie som spenner over nesten 100 år, samtidig som hun bruker mye plass på politiske hendelser. Alt dette får hun inn på knappe 170 sider med stor, lesbar font. Det er få refleksjoner og lite å hente mellom linjene, og vi sitter igjen med et litt overflatisk, om dog spennende sveip over historien.
Språket er enkelt og rett fram, og det er mer ”tell it” enn ”show it”. Når Kolobov er mørk til sinns, ja da skriver Mørck nettopp det. Og skjer det noe ekstraordinært, skriver hun et utropstegn bak setningen der hun forteller om det. Til tider er det flere slike på hver side. Det er overraskende at en rutinert forfatter som Sidsel Mørck tyr til slike midler.
Alt i alt er nok ikke ”Pappa – en russisk flyktning” blant Mørcks mest vellykkede prosjekter. Kanskje ble forfatteren denne gangen hemmet av sitt eget uklare mål.