Modernism Machine, Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden, til 21.10.
I over et år har en kunstprofessoren Dag Erik Elgin, og tre av hans studenter fra Kunstakademiet tilbrakt mye tid på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden.
Etter invitasjon fra direktør Tone Hansen har de gjort kunstsenteret til sitt studieobjekt. Assosiativt, men likevel med en imponerende grundighet, har de sett på selve institusjonsmaskineriet og historien slik den skildres i husets omfattende arkiver.
De har analysert ikke bare arkitekturen, men også selve stedet, helt ned til jordsmonnet. Likevel er det selvfølgelig samlingen som har spilt den viktigste rollen tross alt. Gjennom en rekke egenproduserte kunstverk går studenter og professor i dialog med ulike modernistiske mesterverk fra senterets rikholdige magasiner.
Forholdet mellom museum og akademi
Utstillingen innledes som et arbeidsrom, eller et studio, midtdelen har fått form av en mer klassisk utstillingen, og det hele avrundes med et klasserom, eller en slags forelesningssal.
Gjennom denne strukturen understrekes en av utstillingens undertematikker, nemlig det en gang så nære forholdet mellom museet som bevaring- og visningsarena, og akademiet som skapelses- og utdannelsesarena.
Ikke bare, bare
De forskjellige studentene griper utfordringen an på ulike måter. Jeg festet meg spesielt ved prosjektet til Bjarne Bare. Tross sitt beskjedne navn stiller han seg modig og med ungdommelig friskhet, inn i en ambisiøs samtale med mektige modernister som blant andre Josef Albers og Kasimir Malevitsj.
I tillegg til et lite fint snapshots-slideshow som viser kunstinstitusjonens «backstagevirkelighet» har han gjennom en fotografisk analog mørkeromsprosess med drøye 90 fotografier av arkitekturdetaljer fra Henie Onstad Kunstsenter.
Disse negativene har han siden hver især eksponert i mørkerom på ett enkelt fotopapir, og slik skapt det han selv beskriver som en «analog overkill» der fotopapiret er blitt belyst så mange ganger at det til slutt har blitt helt svart. Det vi sitter igjen med er en svart billedfirkant mot et en rand skinnende hvitt fotopapir, som en fotografisk versjon av Malevitsj berømte svarte kvadrat.
Usynliggjøringen av motivet/objektet referer også til en annen viktig tematikk i utstillingen, nemlig tapet av studioobjektet, så vel som kunstobjektet. Bildet hans henger altså i tillegg side om side med den store Bauhauskunstneren Josef Albers og hans berømte «Hyllest til kvadratet».
Restene av et tre
Et annet verk jeg merket meg var signert av professor Dag Erik Elgin selv. Prosjektet har fått tittelen «Modernisme Arkeologi». Her har han brutt seg ned under asfalten og gravd frem røttene av et tre som før i tiden sto foran inngangen til Henie Onstad Kunstsenter.
Dette var ikke noe hvilket som helst tre, men et tre forært senteret av den verdensberømte, tyske avantgardkunstneren Joseph Beuys. Treet ble av en eller annen uforståelig grunn hugget, visstnok en gang på 90-tallet. Elgins prosjekt består av dokumentasjon av selve utgravningen som viser fotografier av gravemaskinen foran kunstsenteret, samt de snodde, knortete røttene i et monter.
Historiske røtter
Arkeologi som et teoretisk begrep peker hen på organiseringen av kunnskap for eksempel arkivenes og samlingenes selektive historiefortelling. Samtidig er jo dette arkeologi en ganske konkret forstand, han har faktisk gravd frem denne roten fra jorden.
Riktig nok stammer det verken fra steinalder eller vikingtid, men fra 1990-tallet – likevel er det en liten fysisk rest av Henie Onstad Kunstsenters levende, dynamiske historie, han her har gravd frem. Symbolsk nok er det også en rot.
Museets klassiske språk
Jeg opplever at det Elgin gjør her er å bruke museets eget klassiske språk til dels å feire museets erindrende, bevarende funksjon, samtidig som han kritiserer den falske objektiviteten som kleber ved monteren, og ikke minst den veldige definisjonsmakten kunstinstitusjonen besitter.
Dette med definisjonsmakt er for øvrig et tema som går som en av mange røde tråder gjennom utstillingen.
Krevende og kompleks utstilling
Modernism Machine er utvilsomt en krevende og kompleks utstilling. Den fungerer på mange nivåer, og krever naturligvis en viss fordypning.
Jeg synes utstillingen er blitt vellykket fordi den både klarer på en spennende måte å hente frem og kaste nytt lys på verk fra samlingen, også mindre kjente arbeider av store modernister.
Samtidig som de deltakende kunstnerne har klart å skape nye uttrykkssterke og implikasjonsrike arbeider. Utstillingen har et åpent, fabulerende, prosessuelt preg som jeg har stor sans for.