Når Teatret Vårt i Molde gjør forestilling ut av to norske eventyreres skjebnesvangre reise til Kongo, er det ikke for å fordele skyld. Forestillingen er mer som et laboratorium, et forskningsprosjekt.
Skuespillere, regissør og manusforfatter forsøker å finne svar på hva som kan få unge norske menn til å slippe alt og reise på eventyr inn i det mørkeste Afrika.
Førsteinntrykk
På scenen står en fengselscelle bygd av tre. Et bur med tre unge menn i. De ser inn i et kamera, og bildene av dem projiseres på forsiden av fengselsburet. En stemme sier «Se på disse tre mennene. (…) Vi må se nøye på dem. Dette er vårt førsteinntrykk, et øyeblikk som kan bli avgjørende for hvordan vi vil komme til å bedømme deres karakter».
Så løfter de opp hvert sitt eksemplar av Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, og begynner å lese høyt.
Bedømme
Her presenteres to av forestillingens viktigste momenter: Conrads roman, samt det å bedømme. Rett nok handler ikke forestillingen om fordeling av skyld, men den handler likevel om bedømmelse.
Fordi forestillingen relaterer til to norske straffedømte i en celle i Kongo, har publikum denne historien i mente, alt vi ser, kobles til det vi vet og kan om de to norske eventyrerne. Hvilken vei bedømmelsen tipper, er en annen sak.
Første-, andre- og tredjeinntrykkene av Moland/French-saken fra media skal forskes i på teateret. De tre skuespillerne stirrer med åpne, årvåkne, skøyeraktige blikk rett inn i kamera. De er eventyrere, klare for et dypdykk. Uten at de vet hvilken retning dykket vil ta.
Eventyr
Pling! De som husker 80-tallets eventyrhefter med tilhørende kassetter, husker kanskje også plinget som kom hver gang man skulle bla om til neste side. Dette plinget høres her også, og det setter en underholdende eventyrstemning.
Selv om det snart skal vises seg at eventyret er alt annet enn lettbeint underholdning.
Forestillingen rammes inn og deles opp av eventyrteori, der eventyrets ni tekniske bestanddeler setter scenene i relieff, fra «Punkt 1. Helten introduseres i sitt opprinnelige miljø” til ”Punkt 9. Gjenoppstandelse. Eventyreren vender transformert hjem fra den fremmede verdenen, dypt preget (…). Erfaringene har gjort han til et nytt menneske».
Underveis er disse eventyraspektene med på å vise hvor langt unna et eventyr denne reisen til Kongo egentlig er. Kontrasten blir større og større ettersom stykket utvikler seg.
Bevegelse
Kongo har samme bevegelse i seg som Conrads roman Mørkets hjerte. I likhet med romanens hovedperson beveger de tre eventyrerne på scenen seg lenger og lenger inn i et mørke, inn i jungelen, inn i menneskets mentale mørke.
Dette er oppsetningens styrke, at den strammer seg til. For i starten er den uregjerlig, løs, nesten usammenhengende. Retningen er utydelig, og et til tider upresist språk er med på at det tar tid å få forestillingen ordentlig i gang.
Dette med språket handler nok også om at replikkene kontrasterer opplesningene fra Mørkets hjerte, der det kan sies å være en kvalitetsforskjell mellom romanspråket og det dramatiske språket.
Det kan godt hende det er ment slik, samtidig er dette med på å gjøre at forestillingen tar tid før den setter seg.
Rettssak
Tre gutter, tre eventyrere utforsker hva eventyrtrangen består av. Spørsmål stilles, spilles ut, vendes og vris på, helt til en av dem sier «Er det et svar? Da må jeg stille spørsmålet på en annen måte».
Og vips, er i vi i en rettssal i Kongo der Joshua French og Tjostolv Moland konfronteres med et drap. Tidligere har forestillingen inneholdt hint om hva som skal komme, de hvite plaststolene de to tiltalte nordmennene har sittet på i mange pressebilder har vært i bruk på scenen som et frempek om hva som kommer.
Navn, fødselsdato og replikker hentet fra rettssalen gjenskaper scener fra rettssaken.
Dialekt
Her er det enkelt å velge: Nærhet eller distanse. Og her velger de feil. Når skuespilleren som fremstiller Tjostolv Moland velger å snakke Molands dialekt, bidrar dette til et sterkt fokus på personen Tjostolv Moland. Dialekten blir et problem.
Bortsett fra skuespiller Eldar Skars naturlige Molde-dialekt, snakkes det østlandsdialekt i stykket.
Når Molands sørnorske dialekt frontes på denne måten, er det ikke uproblematisk. Joshua French blir ubetydelig fordi han snakker østlandsdialekt og dermed også fremstilles på østlandsdialekt.
Teamet bak forestillingen hadde gjort det enklere for seg selv dersom de hadde nøytralisert Moland litt, latt dem begge snakke østnorsk denne gangen, nettopp for å vise at de to kunne ha vært hvem som helst (som de også forsøker å si noe om i dette stykket).
Moland henges ikke ut, men det er et uheldig sterkt fokus på ham nettopp på grunn av dialektbruk.
Oppriktig
«Til Kongo» er en forestilling improvisert og arbeidet frem av manusforfatter, regissør og tre skuespillere – alle omtrent på alder med Moland og French.
Utgangspunktet og den røde tråden er nysgjerrighet: Hva får unge gutter på deres egen alder til å legge ut på en slik reise? Prosjektet er oppriktig ment, og
det er også meningen at publikum skal følge dem i dette forskningsprosjektet. For noen svar kommer de nødvendigvis ikke frem til. Det er tvert imot prosessen og spørsmålet som er det viktige.
Styrke og svakheter
Forestillingen styrke er den svakheter, kan man på mange måter si: At det stilles spørsmål som det ikke finnes fullverdige svar på. At man som publikummer må gå med på dette og være en del av forskningsprosessen.
Dette gjør at forestillingen samtidig oppleves uferdig og underveis. Den er ikke uten svake partier, men heller ikke uten interessante spørsmål.
Men en problemstilling står igjen: Når French og Moland sitter fengslet i en sak som på mange måter ikke er løst, er det da riktig å bruke dem som karakterer i et teaterstykke? Selv om det ikke handler om skyld?