DV8 har skapt store reaksjoner og høstet mye ros for denne oppsetningen. Forestillingen hadde premiere i august 2011, og er nå kommet til Norge.
DV8 er kjent for å danse seg inn i samtidsdebatten. Det ønsker de også å gjøre denne gangen.
Snakke om det?
Temaet er stort og omfattende: Multikulturalisme og islamofobi. Bakgrunnen for stykket er teaterkompaniets leder Lloyd Newsons opplevelse av ettergivenhet.
Han ser vestlige land gi radikale islamister demokratiske rettigheter disse igjen ikke vil gi andre, han ser overgrep mot kvinner og barn forklart som kulturelle forskjeller – og når disse problemene diskuteres, kalles det rasisme. Newsons spørsmål er: Kan vi snakke om dette?
Krympe
De ti danserne i kompaniet fremfører tekster mens de danser. Det er et gjennomført grep, og det fungerer fordi uttrykket er variert.
Noen bevegelser kontrasterer det danserne sier, andre bevegelser underbygger det.
Fonetikken er variert. Bevegelsen ordet får munnen til å gjøre, forplantes i og forsterkes av kroppen.
Mest interessant er det likevel i de sekvensene der bevegelsene og situasjonen forteller en annen eller utvidet fortelling enn selve ordene gjør.
Som når kompaniets eldste danser løftes av en annen mens hun drikker av en kaffekopp og snakker om tvangsekteskap.
Dansen foregår på en scene som gradvis og umerkelig krymper ved at bakveggen sakte glir fremover. Bevegelsesfriheten blir mindre, rommet trangere.
Unnfallenhet
Det blir likevel mye tekst og mye informasjon. All tekst er direkte sitater hentet fra samfunnsdebattanter som har noe på hjertet i forhold til stykkets tematikk.
Den røde tematiske tråden er tre kjente hendelser: Brenningen av Salman Rushdies Sataniske vers, drapet på den nederlandske filmskaperen Theo van Gogh og debatten rundt Muhammed-karikaturene.
Mange av uttalelsene peker på resultatet av unnfallenhet, av hva resultatet blir når så mange hensyn skal tas at det ikke lenger finnes en normal.
Problemet med all informasjonen er ikke at det blir for mye, men at den kun er sitatbasert. Stykket sier «dette er fakta, slik er virkeligheten», men uten å komme med noe eget eller nytt. Bare påstander er med på å skape distanse.
Perspektiver
Og det er kanskje det som savnes aller mest: Nye perspektiver. Kompaniet presenterer ingen nye tanker, ingen nye løsninger. Dansespråket gir heller ikke dette, dansen drives først og fremst av teksten. Som riktignok provoserer, men er det nok til å skape debatt?
Stykket kan også oppleves ensidig. Eller som en tilhører sa: «Islamofobisk. Det er ingen som snakker om det positive». Provokasjonen nådde i alle fall noen.
Lenge siden
Samtidig: Å se en forestilling basert på Rushdie-, van Gogh- og karikatursakene, oppleves nesten fjernt i tid. Hadde denne forestillingen blitt vist i Norge for ett år siden, hadde denne anmeldelsen vært annerledes.
Det handler om en sommerdag der nettopp en antimultikulturalist, en islamofob i ytterste konsekvens nettopp ikke ville snakke om det lenger og som vi nå tar et rettsoppgjør med. Det er umulig å se denne forestillingen uten Regjeringskvartalet og Utøya et sted i bakhodet.
Burde våge mer
Og kanskje handler det om at situasjonen i Norge er endret: Vi snakker om det. Om vi snakker sammen på den beste måten, om vi snakker nok og om alle er inkludert i samtalen, er ikke nødvendigvis sikkert – men vi snakker.
«Can we Talk About This?» kunne gitt forfriskende, overraskende og provoserende perspektiver til den samtalen som foregår i Norge. Det er skuffende at de ikke våger mer enn de gjør.
