«Jeg ser ikke havet fra der jeg bor» er et prosjekt der Kunsthall Oslo har invitert seks billedkunstnere, en fotohistoriker og en arkitekt/urbanist til å undersøke byen.
Steinar Haga Kristensen er en av kunstnerne som har fått sjansen til å utforske byen generelt og Oslo spesielt.
Han har i denne anledning valgt blåleiren som utgangspunkt, siden Oslogrunnen, samt mye av den eldre teglbebyggelsen består av nettopp av dette materialet.
Underlig univers
Med utgangspunkt i enorme mengder norsk blåleire har han formet et underlig univers i kunsthallen i Bjørvika.
Noe av det han har skapt minner om tradisjonelt, men klosset kunsthåndverk, skakke kopper, kar, krukker, ofte har de tilsynelatende kollapset og mistet formen på dreieskiven, mens andre ganger er kopper, kar eller mugger smeltet inn i en større amorf skulpturell eller tablåaktig helhet.
Osloboerens hjem
Midt i det største utstillingsrommet kommer man inn i et slags interiør; dette er et rom rammet inn av to tunge betongvegger der tablåer utformet i brent blåleire er felt inn.
På den ene veggen vises et vakkert, halvabstrakt motiv som oppleves som en visuell parafrase over Munchs mektige sol.
Interiøret er for øvrig også utstyrt med noen soppliknende skulpturer som skal illudere lamper. «Dette er Osloborgerens hjem» sier kunstneren, uten at jeg kan si at det likner verken mitt, eller noen andre hjem jeg har besøkt her i byen.
I interiøret er det også plassert en virkelig flatskjerm, der vi kan se en 3D film hvor nakne kropper smøres inn med blåleire, som en fysisk, sensuell tilnærming til materialet.
Utfordrer vår hang til renhet og orden
Leirearbeidene har noe glinsende, tilsynelatende klissete ved seg.
Hele universet oppleves som kaotisk flytende, som et univers i oppløsning. I mange av arbeidene tyter det frem materie som like godt kan illudere avføring som gjørme.
Haga Kristensen trekker åpenbare veksler på den tyske avant garde kunstneren Joseph Beuys som var aktiv fra slutten av 60- til begynnelsen av 80-tallet.
I likhet med ham vil han nettopp vise oss hvor ubekvemme vi blir i møte med det vemmelige, kaotiske og uklare.
En annen type formoppløsning
Hva alt dette uklare, møkkete og grisete har med vår pertentlige og velordene lille hovedstad å gjøre er selvfølgelig et åpen spørsmål.
Men hans egentlige mål er jo heller ikke å portrettere Oslo, men å se på den radikale forvandlingene byen for tiden gjennomgår, blant annet med utbyggingen av Bjørvika.
Denne bydelen som i middelalderen var en del av havbunnen, og som i dag er i ferd med å bli et nytt shiny nabolag for hovedstadens økonomiske og kulturelle elite.
Kanskje kan det utflytende og det formløse sees som et bilde på hvordan en by som så radikalt skifter ham, på et vis står i fare for å tape sin identitet, også det er en slags formoppløsning.
Utstillingen «Fortvilelser i leire» er vemmelig, heftig og tankevekkende.