Hopp til innhold

Den foræderiske tida

Amerikanske Jennifer Egan debutertei 1993, men først nå på norsk, med «Bølle på døra». Ingen dum start; dette er en uvanlig god roman om alle tings forgjengelighet. Den fikk Pulitzer-pris i fjor og HBO skal lage TV-serie.

Jennifer Egan
Foto: Pieter M. Van Hattern

«Jeg har en følelse av at alt er over»

Akkurat dét sier en ung kvinne, Stephanie, på side 156 i Jennifer Egans roman. Hun sier det i en samtale med broren Jules etter at de har besøkt en mann ved navn Bosco, som for tyve år siden var genial gitarist i et strålende band, nå nedbrutt av skjørlevnet og kreft. Tanken; at alt kan se ut til å være over kunne tjene som motto for denne boka. Det kunne også forfatteren Jim Harrisons utsagn; «We love this earth but we don´t get to stay», «vi elsker denne jorda, men vi får ikke bli».

Punkter i evigheten

Jennifer Egan, Bølle på døra
Foto: Oktober Forlag

Se for deg en tidslinje, ei som begynner i 1979 eller deromkring og har en foreløpig ende noen år forbi det punktet der vi befinner oss nå. Det er på denne delen av den formodede evigheten av tid denne romanen utspiller seg. På denne linja lever og handler et antall personer som i større og mindre grad, på et eller flere tidspunkt, forholder seg til hverandre.

Brått gammel

Blant dem er Rhea og Jocelyn. To tiår har gått, de er kommet til Lou, platebransjemannen med navn, dop og penger nok til å gjøre akkurat som han ville, noenogførtiåringen som sjekket opp den 18 år gamle punkeren Jocelyn og fikk grønnhårede Rhea til enda en gang å ønske hun ikke hadde ansiktet fullt av fregner. Nå er Lou noenogseksti, har hatt slag nummer to og skal dø. Dette er Rhea:

«Vi står der tause. Alle spørsmålene mine er liksom helt feil: Hvordan er du blitt så gammel? Skjedde det på en gang, fra den ene dagen til den neste, eller svant du hen litt etter litt? Når sluttet du med festene? Ble alle de andre gamle også, eller var det bare deg?»

R&R og mer

«Bølle på døra» er en rock´n roll-roman. I så måte kan den minne om Lew Shiners fine «Say Goodbye» fra 1999. Jennifer Egans bok gir også leseren ubetalelige innblikk i promo- og pr-bransjens periodiske galskap.
Men boka er mye mer enn som så. For; den bølla som kommer på døra til oss alle – før eller siden – er ingen oppbola slugger med balltre og blank skalle. Her snakker gitaristen Bosco vi nettopp nevnte, han vil ha én aller siste turné før lyset går:

«Jeg vil ha intervjuer, portrettintervjuer, reportasjer, hele pakka» (...) «Fylle dagene mine med sånt. La oss dokumentere hver jævla omstendighet. Dette er virkeligheten, ikke sant? Du tar deg ikke så bra ut tjue år seinere, særlig ikke når halve tarmen er fjerna. Tiden er en bølle, ikke sant? Er det ikke det man sier?»

Følg med i svingene!

Jennifer Egan hiver romanfigurene sine – og dermed leseren – som filledokker fram og tilbake på den tidslinja jeg nettopp nevnte. Akkurat som i det virkelige livet, er det alltid noen som er unge, har alt foran seg, og noen som er i ferd med å bli gamle. Det er resignert, vemodig, men også vakkert. Noen vennskap er, for eksempel, blant de finere vi kan finne i litteraturen. Jeg oppdaget også at en 12 år gammel jentunges power point-fremstilling av livet sitt, kan være bevegende lesning.

Moro og litt sci fi

Humoren bor med selvfølge også i en tekst som denne. Språklig og i holdning er «Bølle på døra» hevet over den ironien vi møter hos mange samtidige forfattere - bortsett fra i det siste, svakt science fiction-pregede kapitlet . Det er morsomt, men også det svakeste.

Og så er boka nesten optimstisk, tross alt: Tilbake til samtalen mellom de to søsknene helt i starten, der Stephanie lufter følelsen av at alt er over. Slik lyder storebror Jules´ svar:

«Joda, alt er over,» (...) «men ikke ennå.»

«Bølle på døra» er fint oversatt av Kyrre Haugen Bakke - i et forholdsvis radikalt bokmål som kler teksten godt, og bare et par steder mangler konsekvens.

Kulturstrøm

  • Girl in Red med historisk milepæl

    Ho er den første norske kvinnelege artisten som har fått éin milliard strøymingar på ein song på strøymetenesta Spotify.

    Det er låten «we fell in love in october» som har bikka éin milliard, ifølgje VG. Låten blei gjeve ut i 2018.

    Marie Ulven Ringheim, som ho eigentleg heiter, seier til avisa at ho synest det er veldig gøy at ei låt som ho har skrive, produsert, miksa og mastra har resonnert så mykje.

    Girl in Red
    Foto: ANNA KURTH / AFP
  • «Victoria må dø» vant publikumspris

    Den norske filmen «Victoria må dø» vant publikumsprisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand.

    «Mounted Games» av Karen Houge vant årets pitchekonkurranse og «Smerteterskel» stakk av med prisen for beste kortfilm.

    Festivalsjef Cathrine Sordal forteller i en pressemelding at det har blitt vist 83 filmer fra 42 land under årets festival.

    Barnefilmfestivalen har i år delt ut 10 ulike filmpriser. Her kan du lese om alle vinnerne.

  • Aaron Sorkin skriv «The Social Network»-oppfølgar

    Aaron Sorkin held på med eit manus til det han kallar «ein slags The Social Network-oppfølgar», fordi han meiner Facebook har skulda for storminga av Kongressen i USA 6. januar 2021.

    Det sa Sorkin under ei direktesending av podkasten «The Town». Han vil derimot ikkje seia kvifor han meiner Facebook står bak storminga.

    Sorkin fekk ein Oscar for manuset til dramafilmen The Social Network frå 2010, regissert av David Fincher. Filmen tek for seg oppstarten av Facebook.

    Sorkin har tidlegare sagt at han ønsker å skriva ein oppfølgar som utforskar «den mørke sida» av Facebook, særleg dersom Fincher vil regissere.

    Aaron Sorkin
    Foto: GARY HERSHORN / Reuters