”Ildvitnet” åpner i et ungdomshjem, Birgittagården, en institusjon for unge jenter som sliter med ulike blandinger av atferds-, stoff og psykiske problemer. De har et kyndig personale omkring seg, stedet er ikke lukket i vanlig forstand. Nattevakten er hvilende. Jentene kan altså komme seg ut. Dermed kan også andre komme seg inn, nattestid. Morderen kom seg inn – eller var han/hun inne? Ei av jentene, Miranda, tas av dage i et skrekkelig blodbad, sykepleieren på nattevakt lider samme skjebne.

Joona på plass

Det tar ikke lang tid før Joona Linna er inne i bildet, riktignok i en slags rådgiverrolle – han er fremdeles nesten-suspendert etter hendelsene i forrige bok da han advarte en gruppe venstreorienterte ungdommer mot en kommende razzia fra sikkerhetspolitiet. Linna må derfor finne seg i en sideordnet posisjon og spitord fra den lokale etterforskningsledelsen. Vår mann er imidlertid ikke en som lar seg vippe av pinnen: Vicky, ei av jentene, er forsvunnet, hun kan til og med være morderen. Snart er hun på flukt mot Stockholm med en liten gutt på slep. Menneskehandlere kommer inn fra sidelinjen. Joona er en handlingens mann.

Langt, men tett

Lars Kepler skriver tykke bøker, nesten 550 sider denne gangen. Det lange formatet åpner for detaljrikdom og mange tråder inn og tilbake i romanens hendelsesforløp, men det huser også en iboende fare for overflødig snakk og langhalm. Det er intet problem her. Keplers tredje er gjennomredigert og tettklippet i den grad at antallet kapitler når 195 – det gir en gjennomsnittlig kapittellengde på knappe tre sider. Dette er bra for tempo og fremdrift, men i blant kommer sceneskiftene så tett at det nærmer mas og parodi.

Hel ved

Lars Keplers ”Ildvitnet” er fremfor alt kompetent. Presentasjonen av miljøet i ungdomshjemmet, av de ulike jentene hver for seg og når de hyler i flokk har nærvær og oppleves relevant for de problemstillingene boka tar for seg. Møtet med Vickys tidligere fostermor, et av de få menneskene jenta noen gang har knyttet seg til utdyper den tunge virkeligheten ungjenta har stått overfor. At forfatteren gir oss noen fler biter av innsikt i Joona Linnas forhistorie og årsakene til at han lever som han gjør, er som han er, bidrar til å løfte romanfiguren Joona ytterligere som en romanfigur av hel ved.

Lengden på denne boka tillater også forfatterne å la historien løpe riktig lenge og utkrøpent før tittelen – ”Ildvitnet” – får sin forklaring. I det den kommer, passer den handlingsforløpets fortid og nåtid som den berømmelige hånden i hansken.

Velskrevet driv

”Ildvitnet” er strengt tatt ingen original krimroman, men den er velskrevet og drivende fortalt – med det forbeholdet som er nevnt ovenfor. Spenningen er det heller ikke noe å si på. Etter en overhypet, nesten plagsomt medieoppblåst start på dette krimforfatterskapet, ser det meste ut til å være på sporet nå.

(Kulturhuset 26.03.2012)