Vakkert og kuriøst

Den selvlærte nordnorske fotografen Rune Johansen har gjort det til sin spesialitet å portrettere smaken og tradisjonene i det norske folkedypet.

Han fokuserer gjerne på mennesker i deres egne stuer, men det er ikke interiører av den typen vi finner i Bonytt eller I Ikea-katalogen som interesserer kunstneren.

Frodige aparte interiører

I Johansens bilder kikker vi inn den frodige, aparte hjemmene i bygder og i småbyer oftest da nordpå, men også på Vestlandet.

I bildene hans ser vi for eksempel stormønstrede tapeter, med innrammede bilder av kongefamilien, sammen med alle typer gjenstander, maritimt verktøy, fiskegarn, suvernirer og nips, som alt sammen i mange av hans bilder rammer inn et vindu med en spektakulær utsikt over fjord og fjell.

På Galleri K åpnet før helgen en utstilling med nyere arbeider av denne etterhvert så feterte kunstneren.

Det eksotiske i det alminnelige

I en ny utstilling ser vi at Rune Johansen fortsetter å følge sin egen suksessoppskrift, nemlig å dyrke det eksotiske i det alminnelige, det eventyrlige og underlige i det kjente.

Som så ofte tidligere finner vi eksentrikeren i sine egne overlessede interiører, denne gangen med et motiv fra Oslo: En gammel mann står I Hawaiiskjorte og poserer I et mildest talt maximalistisk interiør.

Her slåss, planter, nips og suvernirer om plassen med julepynt hele året rundt.

Men utstillingen byr også på storslått natur med små forblåste naust, eller falleferdige stuer.

I ett bilde ser vi en vakker, skinnende grønn dal, et landskap så idyllisk at det fremstår uvirkelig, men som et brudd med det idylliske ser vi et hus så morkent at vi formelig kan se inn gjennom det glisne treverket.

Den hvite malingen har skallet av. I et annet bilde ser vi et rødt fyr midt I et ensformig veldig grått hav – som et lite ensomt mummihus mot horisonten.

Blikk for komposisjon og koloritt

Det er ikke vanskelig å forstå at Rune Johansen har hatt stor suksess. Han har et sikkert blikk både for det komposisjonelle og det koloristiske i sine bilder, de er humoristiske og vakre.

Men det er ikke tvil at dette gjennomgående fokuset på det kuriøse og aparte har sine problematiske sider.

Balanserer på knivsegg

Jeg opplever at han balanserer han på en knivsegg i de bildene som inkluderer personer. Fotograifene hans oppleves som humoristiske, frodige fortellinger, glimt fra en virkelighet sett med varme og humor, men likevel gir de en ubekvem bismak av eksotisering.

Her trekker han veksler på en svært problematisk fotografisk arv representert ved skikkelser som Richard Avedon og Diane Arbus som på ulike måter dyrker annerledeshet og fotograferer skikkelser som står utenfor vår konforme trendvirkelighet.

Også hos Johansen er det langt på vei disse menneskene og miljøenes annerledeshet som appellerer, og det utrendye som gjør det interessant og fascinerende. Slik får enkelte av bildene et ubehagelige «se-så-rare-de-er-preg».