I kveld får du møte Haugane og den amerikanske forfatteren David Vann i Bokprogrammet. De har skrevet to av vårens sterkeste bøker, og begge handler om drap i familien.

David Vanns far begikk selvmord da David var bare tretten år gammel, og Karin Haugane opplevde at faren tok livet av moren hennes og deretter seg selv.

Hvordan forsoner man seg med det verste som kan skje i en familie?

Altomfattende tragedie

En av bøkene som ble gitt ut i vår, er Karin Hauganes diktsamling Annas familieelegier.

Gjennom 37 klagesanger forteller hun en familiehistorie om far, mor og barn i et bygdesamfunn; et usminket bilde av en utrygg og nerveslitende oppvekst, som ender i en altomfattende tragedie.

Da Haugane var i begynnelsen av 30-årene, tok faren hennes livet av moren og seg selv. Hun har behandlet hendelsen mer eller mindre indirekte gjennom store deler av forfatterskapet sitt.

– Jeg mistet foreldrene mine på brutalt og voldsomt vis, og jeg har skrevet om det i over tjue år. Det er mitt stoff som kommer igjen i ulike varianter. Jeg har bare akseptert at det er sånn, sier Haugane.

«rosene på din grav vokser ville

på fars står det ingen, den er bar

atskilt i døden, fra mørkt og tomt

krabber dere opp av sand og jord

for å danse, danse tango og vals

her under mitt skjørt opplyste felt

du legger kinnet hengivent til

far klemmer beinranglet rundt

jeg sitter på steingjerdet og ser

i stillheten glir månen opp gul

og månen blir hvit og forsvinner

elva frosser og fryser til, det blir

høst og vinter, vår og sommer

to granittsteiner står og våker»

Karin Haugane«Over månelys jord», Annas familieelegier

– Hvis jeg hadde sagt ja, ville han kanskje fortsatt vært i live

– Jeg prøvde å skrive om min fars selvmord, men jeg fant ut at jeg ikke kunne skrive direkte om det. Jeg måtte dikte opp en annen historie og la virkeligheten skinne gjennom, sier forfatteren David Vann.

Den delvis selvbiografiske Legender om et selvmord er hans skjønnlitterære debut. I boken følger vi tretten år gamle Roy, som opplever at faren tar sitt eget liv. Tretti år senere vender Roy tilbake til Alaska for å ta et oppgjør med farens død.

– Da jeg selv var tretten, spurte pappa om jeg ville bo hos han i ett år. På den tiden var foreldrene mine skilt, og jeg bodde i California sammen med min mor og søster. Så jeg sa nei, og to uker senere tok han livet sitt. Jeg tenkte alltid at hvis jeg hadde sagt ja, ville han kanskje fortsatt vært i live, forteller forfatteren.

Bruker skriving som terapi

– Jeg tror at skriving kan være terapeutisk og rensende. Både terapi og skriving handler om å se sannheten i øynene, men bare skriving handler om skjønnhet. Det man søker gjennom skrivingen er transformasjon, sier David Vann.

Han forteller at han i mange år var sint på faren. Etter at han skrev boken, mener han likevel at han klarte å forsone seg med fortiden.

– Gjennom skrivingen brakte jeg faren min tilbake til livet. Boken ga meg en ny sjanse, sier Vann.

– I virkeligheten var hans død helt forferdelig og vanskelig å forsone seg med. Men på en måte fikk jeg avsluttet min historie med han gjennom boka – en viktig del av det, iallfall.