Men resultatet er en severdig og publikumsvennlig film fra regissør David Fincher, kjent for mørkere og bedre filmer. Denne har mer enn ett likhetstrekk med en annen publikumsfavoritt, ”Forrest Gump”, og er en hjertevarm film som ikke har til hensikt å sette deg på de store prøvene. Denne filmen er pen, men ikke dyp.
Vokser seg yngre
En spesiell baby blir født i 1918. Han eldes baklengs, det vil si at han blir født i vanlig størrelse, men med en gammel manns fysikk, og vokser seg stadig yngre og sprekere.
Benjamin (Brad Pitt) blir satt på et gamlehjem, der han forelsker seg i Daisy, barnebarnet til en av beboerne (spilt som voksen av Cate Blanchett). Men den fysiske aldersforskjellen i begynnelsen gjør kjærligheten umulig.
Deres veier skilles når Benjamin endelig drar for å oppdage verden, men ikke for godt.
Sympatisk og tidvis episk
Dette er en sympatisk og tidvis episk historie om vanskelig kjærlighet og livets store spørsmål, men samtidig en skildring av utviklingen i det amerikanske samfunnet på 1900-tallet. Det handler om en hardt arbeidende mann, som jakter på lykken i livet, mens hans store kjærlighet beveger seg gjennom alternative kulturelle strømninger.
Dette ligner mye på "Forrest Gump" fra 1994, og det er samme manusforfatter som står bak. Eric Roth har til og med byttet ut den gjentatte Gump-setningen ”You never know what you’re gonna get” med ”You never know what’s coming for you”. Alt på overflaten er veldig stort, flott og vakkert, men pirker du litt, finner du lite.
Godt sminket Pitt og Blanchett
Filmens utseende bærer preg av David Finchers fokus på detaljer. Det som imponerer mest er hvordan Brad Pitt og Cate Blanchett blir sminket både gamle og unge. Effekten er mildt sagt sjokkerende god, i den forstand at det ser 100% naturlig ut, enten de er 20 eller 80 år.
Det er viktig for at vi skal kjøpe den bisarre historien. At den skal føles ekte. Pitt som gammel mann med en 7-årings nysgjerrighet er veldig sjarmerende, som verdens snilleste bestefar. Blanchett som gammel dame er også mesterlig prestert, full av anger over tapte muligheter.
Finchers mest publikumsvennlige
David Fincher har gitt oss herlige mørke filmer som ”Se7en”, ”Fight Club” og ”Zodiac”. ”Den fantastiske historien om Benjamin Button” er hans mest publikumsvennlige til dags dato, og det er lett å like dette, selv om jeg føler den burde rørt meg mer enn den gjør.
Fincher går etter tårene, men får dem ikke. Hadde historien forsøkt å nå dypere følelsesmessige lag, kunne det vært annerledes. Filmen er altså full av visuelle vidundere og gode rolleprestasjoner, og det holder i denne omgangen.
