Johan Harstad
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet
Gyldendal 2005
Er det mulig å leve livet uten å streve etter anerkjennelse og berømmelse, spør Johan Harstad i sin første roman. Hovedpersonen Mattias overrasker alle klassekameratene på en skoleavslutning med å synge som en gud på skoleballet, for så å aldri gjøre det igjen.
I disse idoltider er det slett ingen dum idé å lage et portrett av en ung mann som på tross av at han har en fantastisk stemme, velger å bli gartner isteden.
Det går an å leve i kvardagen og, skriver gartneren Olav H. Hauge i et berømt dikt. Men den hverdagen ble vel først til å holde ut fordi han visste han også var dikter. Mattias i boken går inn i en dyp krise fordi han ikke vil vise fram hvem han er. Han blir utydelig for andre og for seg selv.
Psykiske kasus
Denne krisen utspiller seg i all hovedsak på Færøyene, hvor Mattias havner på et slags behandlingssenter for en liten gjeng med psykiske kasus som alle sliter med å finne sin plass i verden.
26 år gamle Harstad har lagt lista veldig høyt denne gangen. I tillegg til å vise fram en mann i trettiårskrise, vil han også skildre det moderne Færøyene. Et land preget av fraflytting med et folk på sosialstønad, som lager unyttige trefigurer til de turistene som skulle droppe innom.
Skjer lite
Denne romanen har tilsynlatende det meste, men faktisk skjer det påfallende lite over drøyt 630 sider. Mattias sin manglende evne til å tak i eget liv, blir egentlig aldri tilfredsstillende forklart. Figurene rundt hovedpersonen framstår som vage og pregløse, og det er alt for mange av dem.
Å legge handlingen til Færøyene er utvilsomt en frisk idé, men det golde landskapet blir mest av alt en påstand fra forfatterens side. Jeg kjenner verken regnet slå mot ansiktet eller vinden som river i veggene.
Johan Harstad representerer et brudd med den selvbiografiske trenden i den yngre, norske litteraturen. Han liker å finne opp ting. Men foreløpig mangler han en tydelig litterær stemme som er hans egen.
Kulturnytt, NRK P2, 23. mai 2005