Tirpitz snudde livet til den dødssyke gutten

Det er Ole Ravnas sønn, Øyvind, som forteller historien om sin far som gikk bort i 2011.

Ole Ravna var bare 16 år gammel da han ble evakuert fra Tana i Finnmark på slutten av andre verdenskrig.

Tidsperioden har senere fått navnet «brannhøsten».

• Les også: Skipet som ikke kunne synke

I en vanlig hverdag i begynnelsen av november 1944 ble unggutten dratt fra sitt hjem i Tana til skipet Carl Arp i Billefjord i Porsanger.

• Les også: Norge under andre verdenskrig

Dette var et lasteskip som ikke var beregnet for å frakte mennesker, men som nå skulle frakte tvangsevakuerte finnmarkinger sørover.

Samtidig var den tyske marinens største krigsskip «Tirpitz» i nærområdet.

De første dagene på Carl Arp gikk fint for Ole, men når det ikke var toaletter til folk som var stuet sammen i lasterommet, så gikk dette utover hygiene.

– Maten og avføring ble etterhvert blandet sammen, som senere skulle bli grobunn for sykdommer, sier Øyvind Ravna.

Bestevennen døde på skipet

Ole fikk erfare det som en vanlig 16-åring ikke burde få oppleve.

• Les også: Hva skjedde i Tana høsten 1944?

Allerede før tvangsevakueringen hadde han stått i Rustefjelbma og sett kolonne på kolonne med russefanger som tyskerne tvang med seg på flukt vestover. De som datt om av utmattelse og sult ble skutt.

Dette var ikke siste gang Ole skulle oppleve døden på nært hold.

På skipet opplevde tenåringen på nært hold at bestevennen, Johannes Biggi, døde av sykdom og utmattelse. Johannes var nabogutten som Ole brukte å leke med.

Situasjonen tilspisset seg ombord på Carl Arp.

Flere ble alvorlig syke i lasterommet, hvor det etterhvert ble umenneskelige forhold.

Etter en stund fikk også Ole den dødelige sykdommen.

– Faren min ble rammet av difteri. En dødelig lungesykdom. Da skipet med de evakuerte kom til Tromsø, ble de sykeste satt på land og fraktet til kysthospitalet. Min far var en av dem, forteller sønnen.

Vel fremme i sykehuset, men krigen var på langt nær over for Ole. Rundt huset falt flere bomber i tide og utide.

– Adskilt fra familien lå faren min i feberørske og hørte i det fjerne drønn fra bomber, uten å vite hva som foregikk, for han kunne det like gjerne være slaget om Tromsø som var i gang.

Ryktene svirret om at Nazi-Tysklands stolthet, Tirpitz, et krigsskip som strakte seg over 250 meter langt, fløt på den andre siden av fjorden.

– Krigssymbolets undergang endret min fars livskamp

Mens Ole slåss mot den dødelige lungesykdommen på sykehuset, slåss marinegastene på Tirpitz for livet i havet ikke langt unna.

Skipet som hadde et rykte på seg om at det ikke kunne senkes, ble bombet i senk den 12. november 1944 ved Håkøya utenfor Tromsø.

1204 av mannskapet ble drept. 806 overlevde, mens 82 ble reddet ved at redningsmannskapene skar seg inn gjennom skutesiden.

Ole fikk vite av en sykepleierske som stelte han at skipet var nå historie.

Paradoksalt nok ble krigsskipets undergang Oles redning. Ikke fordi over tusen menn ble drept, men fordi han skjønte der og da at fire år med okkupasjon og undertrykkelse var over.

– Pappa hadde nesten gitt opp håpet om å overleve sykdommen, men denne beskjeden skulle gi han livsgnisten tilbake.

For Ole var Tirpitz et symbol for tyskernes herjinger i Finnmark. Og senkningen av dette skipet ble et oppgjør med uretten han og mange titalls tusen finnmarkinger ble utsatt for høsten 1944, forteller Øyvind.

Selv om Ole nå trodde og håpet at krigen snart var over, så skapte bombingen av Tirpitz kaos på sykehuset.

All sykehuskapasitet ble nemlig rekvirert av tyskerne. Difteripasientene ble i panikk lastet om bord i en sjark og fraktet til doktorgården på Gibostad.

Først tre uker senere ble Ole Ravna fraktet tilbake til sykehuset til Tromsø.

Turte ikke å fortelle om Tirpitz-monumentet

I 1985 ble et monument reist i Trondheimsfjorden til minne om de allierte som mistet livet under rekognoseringen og angrepet på Tirpitz.

I tillegg ble et monument reist i Troms utenfor Håkøya. Der kan man ennå se restene etter prammen som ble brukt da vraket av Tirpitz ble fjernet.

– Jeg rakk aldri å fortelle pappa om dette monumentet. Men jeg tror neppe han hadde godtatt eller bifalt dette, sier Øyvind.

• Les også: Einar (80) så selv bombeflyene passere