Den vanskelige prøven
Det er først når Berit Skralthaug ligger på den sterile metallbenken at hun skjønner alvoret. Hun tror hun har gjort alt riktig, slik som så mange andre kvinner.
«Det er jo bare en rutinekontroll», sier Berits ektemann og tar et godt grep om rattet. Den brune bilen snor seg fram langs de trange veiene.
«De vil bare ta en ekstra sjekk av deg.»
Berit titter på han fra passasjersetet. Hun smiler, men har en dårlig magefølelse.
De går hånd i hånd inn på det hvite og kalde venterommet. Når sykepleieren kommer for å hente dem, legger Berit merke til en detalj.
Da raser alt.
Vel en måned tidligere, i mai 2017, nærmer det seg lunsjtid på kontoret. Det er plingene fra telefonen til Berit som gjør at hun husker det. Vanligvis står aldri private avtaler i den kalenderen.
Hun slenger veska over skuldra og småspringer ut glassdøra.
I dag skal hun holde avtalen med fastlegen. En avtale hun har utsatt noen ganger, fordi det rett og slett ikke har passa mellom møter og telefonsamtaler. For Berit elsker jobben sin i banken. De lange dagene, kollegaene, kundene, kontoret, og ikke minst tallene. Tall er enkle å forholde seg til. Faktabaserte.
Selv om 35-åringen har hatt fast kjæreste i 15 år, og vært gift i fem, har de to vært skjønt enige om at utdanning og jobb trumfer alt. Ingen av dem har sett for seg stasjonsvogn, hund og skrikerunge. Men nå virker ikke tanken så fremmed likevel. Den siste uka har de snakka mye om det.
Det kribler i magen når hun går inn på legekontoret. Berit skal finne ut om alt ligger til rette for at to skal bli tre. Ja, så må hun også sjekke hvorfor hun har plagsomme blødninger mellom hver menstruasjon.
Hun knepper opp buksa. Drar ned trusa. Trekker litt i genseren. Skulle ønske den var litt lengre i dag. Så setter hun seg opp i gynekologstolen. Fastlegen ber henne om å legge beina opp i fotholderne.
«Så kan du kom litt lenger ned med rumpa», sier fastlegen.
«Er det lenge siden du har tatt en celleprøve?»
«Nei, det tok jeg for litt over to år siden, og den var fin», svarer Berit.
Fastlegen blir stille.
«Vi må ta en ny.»
Legens ansiktsuttrykk gjør Berit urolig, så hun spør om alt er som det skal.
«Jeg vet ikke», svarer fastlegen.
Berit legger hodet tilbake i gynekologstolen. Tankene surrer, og det dukker opp mange spørsmål.
Det hun ennå ikke vet, er at hun er i ferd med å inngå i en dyster statistikk. Hun er bare en av mange som trodde hun hadde gjort alt riktig.
Noen har gjort en feil. En feil som kommer til å koste.
«Det kan vel ikke være noe alvorlig?» spør Berit.
«Nei, nå må vi ikke begynne å bekymre oss», svarer fastlegen, og forklarer at de må vente på prøvesvarene.
For første gang klarer ikke Berit tanken på å dra tilbake på jobb. Hun må hjem en tur.
Der vandrer hun hvileløst rundt. Hun hadde gjort jobben sin og tatt celleprøve av livmorhalsen med jevne mellomrom, akkurat slik norske kvinner skal gjøre.
Livmorhalskreft er en av få kreftformer det er mulig å forhindre. Når livmorhalsprøven ses på i mikroskop, er det mulig å se celleforandringer som kan være forstadiet til kreft. Verdens helseorganisasjon har gått så langt som å si at verden kan utrydde denne kreftformen. Men i Norge går tallene feil vei. Flere kvinner enn før blir ramma.
For Berit gir ingenting mening. Hennes livmorhalsprøve var jo helt fin og normal.
Hun ringer både ektemannen og svigermora. Begge to sier det samme som Berit tenker – dette kan ikke stemme, siden hennes livmorhalsprøve var fin for kort tid siden.
Berit aksepterer at hun er nødt til å vente. Vente på prøveresultater. Vente på svar hun helst ikke vil ha, men trenger for å forstå. Vente på fakta.
Hun løser det med å tilbringe enda flere timer på jobb, og gjennomfører den årlige mor-datter-turen, som i år går til Budapest.
Når hun kommer hjem, blir morgenrutinene endra. Løpeskoa blir stående i gangen og bytta ut med tøfler. Langturen blir til faste turer ned til postkassa. Hver morgen. Hun venter på et brev fra sykehuset.
Planen om at to kan bli til tre, drukner litt, men blir aldri glemt. Nå må hun først finne ut hva som har skjedd, og ikke minst – er det alvorlig?
På den femte dagen ligger den hvite konvolutten i postkassa. Innkalling til en samtale med lege på sykehuset.
Det er blitt juni i 2017 når Berit og ektemannen holder hender inne på venterommet. Lufta er klam og ekkel, nesten litt vanskelig å puste. Hun vet at ektemannen er helt sikker på at dette er en rutinekontroll. Han gjentok jo det så mange ganger i bilen på tur oppover.
Han har fortrengt de vonde mulighetene enda mer enn henne.
Mens hun har gått og venta på innkallinga fra sykehuset har hun snakka med mange leger og gynekologer, og vært på utallige undersøkelser. Det er ingen som har sagt hva som er galt. Så det er ikke sikkert ektemannen tar feil.
Den tanken rives fort i stykker når Berit ser på sykepleieren som kommer for å hente dem.
En detalj.
På skiltet står det «kreftsykepleier».
Berit blir sittende i stolen. Lammet. Tankene suser i en voldsom fart. Hun får lyst til å skrike: «Hvordan er det mulig?» Det er stille.
Hun kjenner ektemannens hånd på ryggen. «Kom?»
Hun må konsentrere seg om å sette et bein foran det andre.
Rolig. Husk å puste.
Inne på kontoret skyver hun de to pinnestolene nærmere hverandre. Hun forbereder seg på det verste.
Livmorhalskreft med spredning til lymfeknutene i bekkenet.
Ektemannen blir stille.
Berit tenker tilbake på den fine celleprøven sin, og nå – to år etter skal hun begynne med kreftbehandling.
Hovedårsaken til at kvinner får livmorhalskreft er et humant papillomavirus, kjent som HPV-viruset. De fleste av oss, både kvinner og menn, som har sex, vil bli smitta av viruset i løpet av livet. Hos de fleste går infeksjonen over av seg selv, men hos noen oppstår det kreft. Ingen vet hvorfor, men vi vet at det tar 10 til 15 år før kreften har utvikla seg fra et stort sett ufarlig virus, til brutale kreftceller.
Berit trenger fakta.
«Hvordan er statistikken, hvor mange dør og hvor mange overlever», spør Berit. Hun har gått inn i sitt kjente modus: Her er et problem – hvordan skal det løses?
Sykehuslegen vil ikke svare og drar på ordene. Legen går heller over til å fortelle om hvilken behandling hun skal få. Operasjon er ikke et alternativ. Kreften har kommet for langt.
Cellegift, innvendig og utvendig stråling er løsningen.
Det Berit skal igjennom de neste sju ukene er en tøff kreftbehandling.
«Kan jeg få egne barn?»
Legen drar litt på det, og vil ikke svare. Berit gir seg ikke. Hun spør igjen.
«Nei. Du kan ikke få egne barn»
Dagen etter legger Berit seg ned på en metallplate inne på avdelinga for stråleterapi. Der blir hun tatovert. Små svarte prikker, rett over trusekanten som skal vise veien for strålene.
Først da siger alvoret inn.
Det gjør vondt.
Hun vet at når hun er ferdig med kreftbehandlinga, vil det bare være arr igjen, der eggstokkene og livmora en gang var. Strålene kommer til å forsyne seg grovt.
Så kommer spørsmålene: Hvordan er det mulig å ha en fin celleprøve av livmorhalsen, og to år etter starte med kreftbehandling?
Ei som kan svare, er gynekolog og forsker Merethe Ravlo, som blir viktig for Berit under kreftbehandlinga.
Berit er ikke et unikt tilfelle.
Grunnen til at celleforandringene ikke blir oppdaga er selvfølgelig sammensatt, men Merethe Ravlo har funnet en hovedårsak.
– De fleste feilene skjer når celleprøven skal tolkes i mikroskop.
Berits celleprøve ble, i likhet med alle andres, sett på i mikroskop av ett menneske, en bioingeniør. Han eller hun tolker opp til 40 celleprøver av livmorhalsen hver dag. Hvis bioingeniøren er usikker, kan prøven legges til side, slik at den blir sjekka av en kollega.
Hvis det er færre enn 25 syke celler per prøve, er sjansen stor for at de blir oversett. Det kan forklare hvorfor en del kvinner, i likhet med Berit, får beskjed om at celleprøven er normal – når den egentlig ikke er det.
– Her er det viktig å presisere at det ikke skjer ofte, men det får så alvorlige konsekvenser når det først skjer, sier Merethe Ravlo.
Hun mener disse feilene understreker det ansvaret staten har når man har et screeningprogram.
– Når screening feiler, altså når kvinnen får beskjed om at alt er ok, kan det gi en falsk trygghet. Det norske screeningprogrammet kan bli bedre, og derfor må vi aldri slutte å lete etter svakheter.
Kreftregisteret, som har ansvaret for screeningprogrammet, er enig i at metoden har sine begrensninger. Likevel blir den definert som et vellykka kreftforebyggende tiltak.
– Celleprøvene av livmorhalsen forebygger 70 prosent av tilfellene av livmorhalskreft i Norge. Men vi har fortsatt en vei å gå for å fange opp alle, sier Ameli Tropé, som er ansvarlig for livmorhalsprogrammet i Kreftregisteret.
Hun understreker, gjentatte ganger, at det er bare 1–2 kvinner per 10.000 som utvikler kreft etter å ha fått beskjed om at de har en normal celleprøve.
Årlig blir det tatt rundt 400.000 livmorhalsprøver i Norge, men for Berit er tryggheten borte. Kunne det ha vært unngått?
Det humper og slår. Det er mandag i slutten av juni i 2017, og Berit sitter på bussen fra Surnadal til St. Olavs hospital. Nå starter en ny og annerledes arbeidshverdag, som skal vare i sju uker.
Inne på pasienthotellet fyller hun ut ukas kalender. Hun skriver inn tidspunkt for stråling, og legger inn en 30 minutters joggetur noen timer etter det. Så skal hun slå på PC-en og ta noen ordentlige arbeidstimer. Etterpå planlegger hvem hun skal spise middag med. I helgene er hun hjemme på perm.
Hun vil ikke være på pasienthotellet unødig. Det er her verdens lykkeligste, nybakte foreldre bor. De går rundt og triller sine nyfødte som sover, godt inntulla i pledd.
Det gjør for vondt.
Dagene, ukene, helgene – alt går i ett. Cellegifta gjør henne kvalm. Innvendig og utvendig stråling tapper henne for krefter. Men hun slutter ikke å stille spørsmål.
Gynekolog og forsker Merethe Ravlo hjelper Berit i behandlinga, og prøver å gi henne svar. Samtidig går gynekologen videre med forskninga si, og finner ut at svært mange av kvinnene som søker om erstatning etter sein kreftdiagnose, får medhold.
Hun oppfordrer Berit om å gjøre det samme.
Berit griper muligheten til å komme til bunns i hva som har skjedd. Når man søker om erstatning blir celleprøvene studert på nytt. Kanskje finnes det en naturlig forklaring?
Den 15. august 2017 blir stående som en merkedag. Berit er ferdig med kreftbehandlinga. Nå venter kontroller i mange år framover.
Hun tar seg fri fra jobb, en hel uke etter endt behandling. Den uka bruker hun til å gå i fjellet.
Berit har akkurat kommet hjem fra sin faste tur da ei venninne ringer. Hun forteller at det er skrikende behov for fosterforeldre, og at Berit og ektemannen bør være med på et møte i kveld.
Barnedrømmen var lagt på is. Men helt siden hun fikk beskjed om at hun ikke kunne få egne barn, hadde helt nye tanker slått rot i hodet til Berit.
Hun og ektemannen bestemmer seg for å dra på det møtet. De har et stort behov og ønske om å kunne gi kjærlighet til noen som trenger det.
Så går det fort.
Våren 2018 står de på sykehuset med en liten gutt i hendene. En liten en som trenger den kjærligheten Berit og ektemannen kan gi.
Et helt nytt liv som fosterforeldre er i gang. To har blitt tre.
Noen måneder senere tikker det inn et brev fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Det er de som gir ut erstatninger til pasienter når det har skjedd en feil.
I løpet av de sju siste årene har NPE utbetalt over 100 millioner kroner til 68 kvinner som har fått en forsinka livmorhalskreft-diagnose.
Berit får den unnskyldninga hun trenger, og et pengebeløp inn på konto.
Nå har hun det svart på hvitt at kreften kunne vært unngått om celleprøven fra 2014 hadde blitt tolka riktig.
– Jeg håper min historie kan hjelpe andre kvinner til å ikke stole blindt på celleprøvene. Hver eneste feil som blir gjort, er én for mye, sier Berit.
Hei
Hva synes du om saken? Har du tips? Jeg jobber med vitenskap, og har også skrevet om Tonjes normale celleprøve. Tidligere har jeg skrevet om blant annet bloddoping, nye hjerneceller, og lungekreft.
