Vi, de upålitelige

Publikums tillit til pressen hevdes å være tynnslitt. Kritikerne er høylytte og «alternative fakta» florerer.

En spørreundersøkelse utført for NRK viser at én av fem mener at norske medier underrapporterer om viktige saker.

Har vi vært for dårlige til å forvalte tilliten dere i publikum har vist oss?

Siden det er nærmest umulig å vurdere seg selv og sine egne kolleger på en objektiv måte, inviterte vi oss selv til en prat med noen av dem som sitter på utsida av den påståtte mediebobla og kritiserer det vi i de etablerte mediehusene driver med.

Slurv og slendrian

Hvis vi først skal svinge pisken over oss selv, er det en stemme i offentligheten vi ikke kommer utenom. Han kaller seg Doremus Schafer, og får støtte av Fritt Ord for å holde oss i mediene i ørene.

Bloggeren og spaltisten krangler ofte med norske redaktører og journalister på Twitter. Og ofte ender debatten med å handle vel så mye om avsenderens identitet som om det han i utgangspunktet ønsket å kritisere.

Å intervjue ham byr rent umiddelbart på et praktisk problem: Vi vet ikke hvem han er.

Via en Skype-linje får vi kontakt med mannen bak aliaset. Stemmen i den andre enden er allerede forvrengt, slik at vi ikke skal kunne identifisere ham.

Stoler den vaktsomme mediekritikeren Doremus Schafer på oss han kritiserer? Tror han det vi skriver er riktig?

– «Ja og nei» er vel det korte, og ikke så veldig presise, svaret. Feilene utgjør selvfølgelig en liten prosent hvis du teller opp alle artikler, men den lille prosenten er fortsatt mye høyere enn den burde være.

Gjennom spalter i Dagbladet og Manifest tidsskrift og via egen blogg og Twitter-konto tar Doremus Schafer ofte journalister fatt for faktafeil og feiltolket statistikk. Konklusjonen er klar: Vi slurver for mye.

– Mange av de du snakker med i forbindelse med denne saken, mener nok at mediene har en ideologisk eller partipolitisk slagside, eller en slagside i bestemte spørsmål, og det er vel en kritikk jeg ikke deler i like stor grad. Men selv om man ikke har noen systematisk eller bevisst slagside, så blir det likevel for mange enkeltsaker hvor man bevisst vinkler ting på en måte som tjener historien, eller hvor man finner ett eller annet faktum som passer inn i det narrativet man ønsker å formidle, og så bare gjengir man det. «Never check a good story», som det heter. Og så er det i tillegg mange feil som skyldes rene misforståelser og ren slurv, uten at det ligger noe bestemt motiv bak.

Svir ikke nok

Mediekritikeren er oppgitt både over hvor lett norske medier begår feil, og over hvor dårlig vi er til å rette dem opp igjen.

Han viser blant annet til NRKs reportasje om gjengproblemet i Oslo, der 100 personer i gjengmiljøet ble til 100 gjenger, mye takket være en uriktig opplysning som hadde blitt stående i en av våre egne nettartikler fra 2016.

I dette tilfellet trykket NRK etter hvert en egen beklagelse. Men ifølge Doremus Schafer er problemet ofte at pressen feier egne feil under teppet.

– Det er det veldig mange medier som ikke er gode på. De bare retter uten at det er noen sporbarhet, eller så retter de ikke i det hele tatt. Eller så skriver de en ny artikkel, og så blir bare den gamle artikkelen stående uendret.

Schafer tror ikke det finnes noen enkel løsning, ut over å bruke mer tid på faktasjekking før saker blir publisert. Og helst sørge for at det koster litt å gjøre feil.

– Det høres veldig reaksjonært ut å si at det må svi mere. Det er klart at det må være en viss aksept for at mediene kan gjøre feil, uten at det koster så mye at man går helt i forsvarsposisjon og nekter å innrømme noen ting. Men det må ha en kostnad i form av omdømme når man gjør en feil; ikke bare at alle trekker på skuldrene og sier «jaja, sånn er jo media».

Ideologiblinde

Men nok om faktafeil. I kommentarfeltene ser du ofte folk beskylde «hovedstrømsmedia» for å være skyldig i både villedelse og konspirasjon.

Og hovedstrømsmedia kan vanskelig forstås som noe annet enn oss, de store mediehusene som stort sett har hovedsete i Oslo.

Vi produserer en betydelig del av det innholdet som hver dag flyter ut på lufta, i avis- og bladhyllene og på internett.

Det hevdes stadig at flere og flere er skeptiske til oss. Vi tok feil av Trump, og vi tok feil av Brexit. Kan leserne stole på oss?

– Det spørs hva du mener med stole på. Det finnes interessant informasjon og ekte nyheter i hovedstrømsmediene, men de er ikke flinke til å stille spørsmål ved premissene for sin egen dekning, og de er heller ikke flinke til å se ting i sammenheng, mener Hans Rustad, redaktør og grunnlegger av det innvandrings- og islamkritiske konservative nettstedet Document.no.

Rustad burde ha en viss innsikt i hvordan vi journalister tenker. I en årrekke jobbet han selv som journalist for nyhetsbyrået NTB, som serverer ferdige nyhetsartikler og notiser til en rekke norske aviser og nyhetsnettsteder. Rustad sier han lærte mye, ikke minst om hva som ikke kom på trykk.

– På den tiden var det å ha tilgang til nyhetsbyråene et stort privilegium. Da så jeg forskjellen mellom det som kom inn og det som kom ut, og som norske medier hadde på trykk. Jeg så hvor mye som ble skrelt vekk, og hva man ikke ønsket å engasjere seg i. Den store ilddåpen var jo krigene på Balkan, hvor norske medier egentlig ikke var noe særlig engasjert. De dilta i rumpa på Thorvald Stoltenberg, sier Rustad hoderystende.

Document-redaktøren mener det ligger en ideologi i bunnen av mye av det norske medier skriver. Ikke nødvendigvis en uttrykt ideologi som sosialisme eller liberalisme, men likevel et verdisett som påvirker hvordan vi fremstiller sakene vi dekker.

– Ideologien samtlige norske hovedstrømsmedier abonnerer på, er for å si det veldig enkelt, universalisme og globalisme og et nei til det nasjonale fellesskap. Det er hovedmotsetningen som går gjennom hele Vesten i dag. Og mediene har så dårlig kontakt med brukerne de skal rapportere til, at de tar feil ved store valg, som Brexit og Trump, sier Rustad.

Siden han sluttet i NTB på begynnelsen av 2000-tallet, har Rustad viet tiden sin til Document.no, og til å skape en motvekt til det han opplever som en altfor enig hovedstadspresse.

Og noe av problemet er ifølge Rustad at vi journalister har valgt side i en dypt rotet kulturell konflikt, en konfliktlinje som går gjennom store deler av den vestlige verden.

– Du har en urban, globalistisk, hipp kultur som har liberale oppfatninger og er basert på likhet, og som bare anerkjenner sine egne. Mens du har mange andre som er ufaglærte, som bor utover i bygdene, og som blir sett ned på.

Eliten og folket

Det politiske klimaet som brakte Donald Trump til makten i USA, der arbeiderklassen og en urban elite står steilt mot hverandre, kan virke fremmed for mange nordmenn. Men slik Rustad skildrer Norge, løper det også her en dyp kulturell forkastningslinje mellom by og bygd, elite og folk.

Og mens journalistene stort sett bor i byene og omgås eliten, er det ifølge Rustad flere og flere velgere som ikke lenger kjenner seg igjen i den virkeligheten vi formidler.

– Journalister er jo blitt et laug som holder sammen og føler seg privilegert, og det er de jo på mange måter. Men de liker ikke å ta inn over seg at de etter hvert er utsatt for en ikke ubetydelig grad av skepsis, og sågar forakt, fordi de velger minste motstands vei, mener Rustad.

– Hvordan da?

– De utfordrer ikke makten, de er spinndoktorer for den politikken som gjennomføres til betydelig motstand nedenfra!

Document.no blir av mange plassert godt ut på den politiske høyresiden. Men Rustad, som selv tilhører den radikale 1968-generasjonen og beskriver seg selv som en tidligere hippie, har ikke sansen for merkelapper som høyre og venstre.

– De er jo blitt passé. Altså, de gir ikke den mening de en gang hadde, den forsvant en gang på 80-tallet, tror jeg. Nå er det jo mye mer fundamentale spørsmål om hva slags samfunn du vil ha, hva du står for.

Blant de grunnleggende spørsmålene Rustad er opptatt av, er innvandring og islam. Han mener norske medier i altfor liten grad omtaler de negative sidene ved omfattende innvandring fra andre kulturer.

Og under flyktningkrisen høsten 2015 mener Rustad norske medier tok tydelig stilling mot immigrasjonskontroll og for mest mulig åpne grenser.

– Det norske samfunn blir jo aldri ... det blir ikke som det var. Men å gå derfra til å bekjempe alle forsøk på å få kontroll over våre grenser og hvem som kommer hit, er et veldig stort sprang. Det er en slags humanisme som er destruktiv mot vårt eget samfunn, mener han.

Samtalen vender stadig tilbake til Brexit og Trump, to politiske jordskjelv som tok både meningsmålere og medier på senga.

For Rustad var disse sjokkene et tydelig utslag av at vestlige nyhetsmedier har en stor blindsone. En blindsone som i seg selv gjør det vanskelig for oss å lære noe av våre feil.

– Lærdommen er jo hittil oppsummert at dere ikke har trukket noen lærdom. Fordi dere vil ikke stille det avgjørende spørsmålet: Kan Brexit og Trump ha noe med oss å gjøre? Dere ser hele tiden etter andre forklaringsmodeller, andre svar. Det ligger utenfor det dere har gjort. Og da er den blinde flekken så stor, at hvis mediene ikke klarer å se seg selv og sin egen rolle, da er det jo ikke noe håp, egentlig.

Popularitetsjag

Vi er imidlertid ikke klar til å gi opp håpet helt ennå.

Skal vi tro Rustad, har de gamle politiske merkelappene mistet mye av sin verdi. Hos den gamle venstresideavisa Ny Tid er de heller ikke så opptatt av høyre og venstre.

En gang i tida var de partiavisa til SV. I dag er de uavhengige, og ikke fullt så lett å plassere som de en gang var.

– Ny Tid i dag har en øko-anarkistisk, sosialliberal posisjon, altså frihet og sosialisme, eller hva jeg kaller frihet og brorskap, forklarer redaktør Truls Lie.

Oppfatter også han oss i de etablerte mediene som venstrevridde?

– Journalister i dag, hvis du spør om det, vil jeg si har en ganske kritisk holdning til det som tradisjonelt er tenkt på som høyre, altså kapitalforsvarerne, da, medgir Lie, og utdyper:

– Man kan jo si at de er kritiske overfor makt. Men makt, hva er nå det? Jo, makt er for oss kapitalismen, militæret og staten.

Som tidligere redaktør i Morgenbladet og Le Monde Diplomatique har Lie lang erfaring med å fri til lesere med høyere utdanning og internasjonal horisont.

Selv mener han de norske hovedstrømsmediene ikke er særlig flink til å se utover landets grenser.

– Jeg er jo en internasjonalist i den grad at jeg synes verden er veldig spennende, og at det er mange ting man må tenke på og følge med på, og det gjør ikke norske medier i så stor grad. De er veldig opptatt av Norge og nasjonalistisk orientert, i den forstand at man kan feire små ting som skjer i Norge, mens det skjer store ting ute i verden.

Sett fra Lies ståsted gjør ikke vi i de brede og allmenne mediene nok for å oppfylle samfunnsoppdraget vårt.

– Det demokratioppdraget hovedstrømsmediene burde hatt, er ikke opprettholdt i den grad som The New York Times og andre gjør. Bortsett fra enkelte politiske programmer på NRK, er de fleste ikke gravende nok, men er populistisk, ofte kommersielt rettet, og går på konflikter som ofte er ganske overfladiske og tåpelige. Dette holder man folk i gang med å lese om, som en slags underholdning. Men selvfølgelig, det bygger jo opplag da, sukker Lie.

Ny Tid-redaktøren ser sviktende tillit til mediene som del av en større tendens, der deler av publikum har sett seg lei på hovedstrømsmedienes blanding av seriøst og useriøst, lett og tungt.

– Det er helt klart en gryende tillitskrise til mediene i vår tid. Det er også grunnen til at Klassekampen, Ny Tid, Morgenbladet og flere andre vokser, fordi de er langt mer seriøse medier. Så at VG og andre faller så til de grader med den populariseringen de har gjort, er jo helt klart et symptom på tillitskrise, mener Lie.

Troverdighet og tvil

På Kulturhuset, ground zero for Norges caffè latte-drikkende medie- og maktelite, møter vi Nina Hjerpset-Østlie, redaktør i Human Rights Service. Stiftelsen er, i likhet med Document.no, sterkt opptatt av innvandring og islam.

Nettstedet Rights.no troner ofte høyt på statistikken over de mest delte sakene i Norge. Og i kommentarfeltene kretser uenigheten stort sett rundt hvor omfattende problemene knyttet til innvandring er.

Vi journalister kaller det ofte ekkokammer-effekten når likesinnede flokker sammen på nett og forsterker hverandres oppfatninger. Men, mener Hjerpset-Østlie, da ser vi ikke bjelken i vårt eget øye.

– Dere journalister er veldig flinke til å kalle oss som står litt på utsiden for ekkokammer. Men i en del tråder til journalister på Facebook og sosiale medier, er det ikke noe mindre ekkokammer, det er bare andre meninger som kommer til uttrykk, sier Hjerpset-Østlie.

I likhet med Hans Rustad i Document.no, mener Hjerpset-Østlie at publikums tillit til norske medier fikk en merkbar knekk under flyktningkrisen høsten 2015.

– Da virket man plutselig så partiske. Avisene rapportere ikke lenger det som foregikk, det ble kampanjejournalistikk. Det ble så veldig, veldig åpenbart.

HRS refset blant annet mediene for å misbruke bildet av den druknede syriske gutten Aylan, og for ukritisk å videreformidle agendaen til hjelpeorganisasjoner og aktivister.

Men for Hjerpset-Østlie er ikke problemet nødvendigvis partiskhet som sådan.

– For all del, jeg er partisk selv. HRS har vårt prosjekt vi kjemper for, men vi sier ikke at vi er noe annet heller. Vi har et definert mål. Pressen fremstilles som objektive, og når folk oppdager at de ikke er det, blir de skeptiske.

HRS-redaktøren mener flyktningkrisen tydelig viste at norske medier i en årrekke har underrapportert negative sider ved innvandring.

– Når folk nå begynner å oppdage de negative konsekvensene fordi de blir synlige, snur man seg mot pressen, hva har de skrevet? De hevdet dette er økonomisk lønnsomt, og dere slipper altså til folk som påstår disse tingene mange år etter at det er tilbakevist, uten å stille kritiske spørsmål.

Samma grauten

Hjerpset-Østlie vil ikke gå så langt som å kalle journalisters verdisett en ideologi. Men hun mener det er problematisk at vi ikke viser tydeligere hvilke holdninger som ligger bak det vi skriver.

– Jeg tror bare journalister flest er innvandringsliberale, og det er helt greit. Men da bør man si det, for da får folk hva de forventer å få, ikke en objektivitet som ikke er tilstede.

Men hvorfor er i så fall norske journalister så innvandringsliberale? HRS-redaktøren mener det henger sammen med at vi som jobber i mediene ofte har en grunnleggende «kosmopolitisk» identitet.

– Man er for globalisering, EU og til dels, om ikke åpne grenser, så i hvert fall fri bevegelse av mennesker over grensene. Og det gjenspeiles nok litt.

Uavhengig av hvor vi journalister står politisk, mener Hjerpset-Østlie det er et vel så stort problem at det finnes en dobbel standard: én for journalister, en annen for andre deltagere i det offentlige ordskiftet.

– Hvis Hege Storhaug har vært uheldig med en artikkel for 10 år siden, er det noe vi hører om enda. Men når journalister og medier feilinformerer, slipper de lett unna. Og det gir jo selvfølgelig inntrykk av at dere journalister er et laug. Men det er dere vel kanskje også? spør Hjerpset-Østlie retorisk, og legger til:

– Yrkesgrupper er jo generelt det.