Urix forklarer

Ukraina og det historiske hatet

Konflikten mellom ukrainere og russere bosatt i Ukraina bygger på et hat som har samlet seg opp siden 1600-tallet. Begge sider går baklengs inn i fremtiden med blikket klistret til fortiden.

Ukraine Protests

Med sin intervensjon på Krim-halvøya gjenoppliver Vladimir Putin Bresjnev-doktrinen, skriver Hans-Wilhelm Steinfeld.

Foto: Darko Vojinovic / Ap

Midt på 1600-tallet søkte lederen for de ukrainske kosakkene Bogdan Khmelnitskij russisk beskyttelse mot den daværende stormakt Polen. Avtalen ble inngått med tsar Aleksej, far til Peter den store. Den kostet ukrainerne uavhengigheten for 300 år fremover.

Det var Katarina den store og hennes fyrst Potjomkin som fordrev tyrkerne fra Krim på 1700-tallet, grunnla flåtehavnen Sevastopol og lot russiske bønder befolke Krim.

I dag snakker 70 prosent av befolkningen på Krim-halvøyen fortsatt russisk som sitt morsmål.

Men i 1954 overførte ukraineren og partisjefen Nikita Khrusjtsjov Krim til den ukrainske sovjetrepublikken som del av markeringen av 300-årsjubileet etter maktforliket på 1600-tallet.

Ingen russere mukket når den ukrainske leder av den sovjetiske ettpartistaten fant på noe slikt.

Jeltsin glemte å ta Krim tilbake

Castro Khrustsjov

Det var sovjetleder Nikita Khrustsjov, her sammen med Fidel Castro, som ga Krim til sitt moderland Ukraina.

Foto: Marty Lederhandler / AP
Boris Jeltsin

Boris Jeltsin 'glemte' å ta tilbake Krim under oppløsningen av Sovjetunionen.

Foto: GRIGORY DUCOR / NTB scanpix

8. desember 1991 oppløste Russlands president Boris Jeltsin i praksis Sovjetunionen i en avtale sammen med den nyvalgte president Leonid Kravtsjuk fra Ukraina og parlamentsformann Stanislav Sjusjkevitsj fra Minsk.

Men Jeltsin glemte å få tilbake Krim-halvøya. Den ukrainske leder hadde ventet det, men holdt klokelig munn.

«Hva skulle jeg som president for et Sovjetunionen som var erklært ikke-eksisterende gjøre? Arrestere Jeltsin og hans medsammensvorne for deres åpenbart grunnlovsstridige handlinger?» skriver Mikhail Gorbatsjov på side 581 i sine memoarer «På enerom med meg selv», og han fortsatte:

«Saken var ikke engang den at jeg manglet full kontroll med KGB og hæren. For hvis jeg hadde besluttet å bruke en eller annen del av det fysiske maktapparatet, ville det uvilkårlig ført til en skarp, politisk konflikt, skjebnesvanger med sin blodsutgytelse og vidtrekkende negative følger.»

Russisk propaganda om blodbadet i Kiev

Mikhail Gorbatsjov forsto i sin skjebnetime for snart 24 år siden at fordi slaverne elsker sine martyrer måtte ikke blod flyte. 20. februar i år fikk Kiev tallet på sine martyrer opp i over 80 på to dager.

Denne uken prøver russisk propaganda i det statskontrollerte fjernsynet desperat å spre påstanden om at morderne i Kiev ikke var det prorussiske opprørspolitiet Berkut, men amerikanske leiesoldater.

Vi som sto på Instituttgaten i Kiev der nedslaktingen foregikk, så hvor skuddene kom fra: hustakene i kvartalet rundt regjerings- og presidentadministrasjonen. Og vi så de som ble skutt falle med skuddretningen, fra kvartalene som Berkut kontrollerte –sågar med to pansrede og uniformerte personellkjøretøyer i front.

Det er typisk russisk vulgærpropaganda å ty til slike konspirasjonsteorier når Kreml eller Kremls allierte har gjort seg skyldig i skjebnesvangre feil. Slikt legger skade til sår og skaper nytt hat.

Putin gjenoppliver Bresjnev-doktrinen

Ubestridt sendte Russlands president Vladimir Putin 30 panserkjøretøyer med 6000 mann over grensen til Ukraina og inn til Krim i slutten av februar.

Frem til da hadde president Putin stått på at de gamle indre grensene fra sovjettiden skulle ha samme gyldighet som etterkrigstidens grenser ellers i Europa, et prinsipp knesatt i Helsingforsdeklarasjonen av 1975.

Å invadere Krim er å gjenopplive Bresjnev-doktrinen, som forsvarte den sovjetledede invasjonen av Tsjekkoslovakia 21. august 1968 med at Sovjetunionen hadde rett til å gripe inn i allierte stater dersom sosialismen var truet.

Nå grep Putin inn overfor ukrainerne, som han kalte sitt broderfolk, fordi russerne i Ukraina hevdet sin trygghet truet.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

CZECH-INVASION68/

I 1968 invaderte Sovjetunionen Tsjekkoslovakia i 1968 for å forsvare sosialistregimet i landet. På Krim har Putin fått sitt 1968.

Foto: LIBOR HAJSKY / REUTERS

Men både invasjonen av Tsjekkoslovakia og doktrinen som forsvarte handlingen ble moralsk fordømt og kjent juridisk ugyldig av Sovjetunionens øverste sovjet i en egen resolusjon oppunder jul i 1989.

Nå skaper Putin en gyldig historisk analogi ved sin innblanding på Krim. Han utnytter den russiske minoriteten i Ukraina til å gripe militært inn og aksjonere på ukrainsk territorium.

Akkurat det gjorde Tyskland i 1938 overfor Tsjekkoslovakia, utnyttet den tyske minoriteten i Sudetenland i den vestligste delen av dagens Tsjekkia som påskudd til innmarsj i landet. Og Vesten godtok voldtekten i München-forliket på mye bredere basis enn vi hittil har visst, ikke minst i London.

«Hitler er en grei kar som vi kan gjøre business med,» sa Lord Beaverbrook etterpå ifølge David Fabers verk fra 2008, «Munich».

Bordet fanger

Nå står Vestens ledere foran en folkeavstemning på Krim søndag 16. mars. Der kan det russiske flertallet komme til å gå for gjenforening med Russland. Tysklands forbundskansler Angela Merkel hevder at et folkeavstemning på Krim er i strid med Ukrainas grunnlov.

Men i 1991 jublet både Merkel, tyskerne og hele Europa med USA i følge, da de baltiske sovjetrepublikkene og Ukraina gjennom folkeavstemninger, som ifølge Gorbatsjov var grunnlovsstridige, brøt ut av Sovjetunionen.

Vladimir Putin

Kan Vesten gjøre business med Putin?

Foto: RIA Novosti / Reuters

Bordet fanger nå, for alle parter.

Skulle den russiske separatismen spre seg fra Krim til de østlige provinsene rundt byene Kharkov, Dneptropetròvsk og Donetsk, står det om hele Ukrainas eksistens, for der ligger ryggraden i ukrainsk økonomi i stål- og kulleiene.

Forblir Øst-Ukraina innenfor den nåværende ukrainske stat, har ikke Russland vært så langt presset østover med sin interessesfære siden 1500-tallet.

Det er den tidligere KGB-majoren Putin meget klar over.

Business med Putin

Dersom russisk separatisme på Krim og i Øst-Ukraina, som ubestridt bebos av etniske russere, skulle føre til at disse territoriene slutter seg til Russland og Vladimir Putin aksepterer dette, oppstår en av de alvorligste kriser i europeisk historie etter 1945.

Overfor Ukraina vil Vestens ledere stå overfor valget mellom appeasement med Putin eller en ny kald krig til forsvar for det nye regimet i Kiev, som hevder det ønsker et samfunn basert på vestlige verdier.

Hvordan har Putin så langt reagert på vestlig press?

Under ham ble Russland suspendert fra Europarådet i 2001 for Putins andre tsjetsjenske krig, felt av den uskjønnsomme vold han brukte. «Jeg skal kverke tsjetsjenerne i utedassen!», lød hans faktiske og symbolske svar.

Året etter gjorde Tyskland og Frankrike felles sak med Putin i motstanden mot USAs invasjon av Irak.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

CZECH-UKRAINE-RUSSIA-DEMONSTRATION

Parallellen til Tysklands overtakelse av Sudetland i 1938 går ikke disse demonstrantene i Praha forbi. Her fremstilles Putin som en moderne Adolf Hitler.

Foto: MICHAL CIZEK / Afp

Gass og gjeld kan avgjøre

Grunnleggende har striden i Ukraina de siste seks månedene stått om en nærmere tilknytning til EU, Russlands aller viktigste handelspartner.

«Det vil ikke bli god business for Ukraina», advarte Russlands statsminister Dmitrij Medvedev i oktober i fjor. «Ukraina vil i hvert fall miste begunstiget adgang til vårt marked», fulgte president Vladimir Putin opp med å si. Han minnet også om statsgjelden på over 30 milliarder amerikanske dollar.

Daværende president i Ukraina, og etnisk russer, Viktor Janukovitsj opplevde dette som et russisk press.

Han takket derfor nei til assosieringsavtalen med EU i Vilnius i november, med direkte henvisning til at Ukraina ikke hadde økonomiske muskler til «noe sprang mot Vesten».

Og han hadde rett. For målt mot gjeldsbyrden maktet ikke EU å stive opp Ukrainas økonomi med hjelp som kunne fått landet opp fra knestående.

Dersom forgjeldede USA med sin president i følge med kriserammede EU skulle velge å stå prinsippfast på sin støtte til det nye regimet i Kiev, bør Vestens ledere være trygge på at de har råd til sanksjoner som Putin vil merke.

Russland er sammen med Norge EUs største gassleverandør. Russland har erklært at landet står foran en langsiktig, økonomisk nedgang.

Kan Putin tåle en nedgang i samhandelen med EU, og kan fremfor alt Tyskland leve med redusert gass fra Russland?

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Putin Merkel

Kan Angela Merkel og Tyskland risikere dårligere gassleveranser fra Putins Russland?

Foto: ALEXANDER DEMIANCHUK / Reuters

Ennå har ikke Ukraina gått til grunne...

Avhengig av svarene på de spørsmål som utviklingen de neste ukene må gi, kan det koste å være kar, både for Vesten, Putin, etniske russere i Ukraina og for demonstrantene på Maidan.

På Maidan synges trøstig hymnen til Ukraina med strofen om at «ennå har ikke Ukraina gått til grunne». Men det kan være nær forestående.

Putin opplevde høsten 1989 de antirussiske stemningene som KGB-agent i Dresden i DDR. Et uregjerlig folkemøte fikk KGB-major Vladimir Putin til å ringe til en avdeling av sovjethæren like ved og sikre hjelp av de militære mot de antirussiske demonstrantene.

I boken «Fra statens første mann» skrev Putin i 2000 på sidene 71 og 72 at «Dette at Moskva tiet … følelsen som jeg fikk, var at landet ikke eksisterte mer. Det var klart at Sovjetunionen var syk. Og dødelig syk med den uhelbredelige sykdommen lammelse. Lammelse av makten.»

Det er helt åpenbart, at Vladimir Putin er preget av den erfaringen når han nå håndterer krisen i Ukraina.

Hilste nazistene velkommen

Den dag i dag har det ikke gått opp for den jevne russer – med Putin i spissen – at alle befolkninger som ble holdt under den sovjetiske jernhælen innenfor Warszawapakten, holder russerne ansvarlig for systemet som ble forhatt. Synet gjelder fra Tallinn til Sofia.

Nå gjelder det ukrainerne, som Vladimir Putin inntil nylig tillot seg å kalle «vårt broderfolk gjennom den lange historien».

Under sovjettiden rammet terroren Ukraina hardt. Kollektiviseringen av jordbruket tidlig på 1930-tallet førte til hungersnød.

Den finske kommunisten Arvo Tuominen deltok og skildret forferdelsene i sin bok fra 1948, «Klokkene i Kreml». Venstreradikale skribenter som Arthur Koestler fortalte om den politiske terroren som fulgte, og med sitt verk «Moskvaprosessene» fra 1967 beskrev historikeren Pierre Brouè hvordan det ukrainske samfunnet ble rammet.

Så da Tyskland invaderte Sovjetunionen 22. juni 1941, sto mange ukrainere og hilste nazistene velkommen. Og mange ukrainere samarbeidet med SS, mot alle de mislikte, som kommunister og jøder.

Nå skålder de russiske TV-kanalene Ukrainas nye ledere med beskyldninger om sympatier med det nazistiske medløperiet som foregikk for 73 år siden. Men i Moskva bryr ingen seg med å nevne lenger at Stalin og Hitler i forkant inngikk en ikke-angrepspakt i 1939.

I sine memoarer «Rettferd, ikke hevn» skildrer nazijegeren Simon Wiesenthal på side 40 hvordan hans bysbarn anga jøder som rakk å gjemme seg i hans hjemby Lviv til SS i 1941.

Den norske filosofen Arild Haaland beskrev i sin doktorgrad «Nazismen i Tyskland» fra 1956 hvordan Gestapo i Paris «importerte» gendarmer fra Ukraina fordi tyskerne selv hadde vansker med å segregere jøder fra franskmenn, mens ukrainerne kunne «lukte jøder».

Russerne kaster nazi-stein i glasshus

Å bli minnet om slikt slår Maidan-ideologene ofte i hartkorn med russisk propaganda.

Men som Russland på mange måter har et uoppgjort forhold til den sovjetiske fortiden, har mange i det nye Ukraina et behov for et ærlig oppgjør med sin egen rasisme, rent historisk.

Under Oransjerevolusjonen i 2004 sa representanter for Ukrainas Holocaustsenter at sentrale rådgivere i kretsen rundt Maidans daværende helter var jødehatere.

Det er også sant at det ukrainske «Frihetspartiet», «Svoboda», som nå sitter i regjering med flere andre i Kiev, rommer slike motbydelige krefter. Men det gjelder langt fra et flertall av dem som slåss for et nytt Ukraina, skjønt mange nok til at Kievs nye makthavere ikke kan se bort fra dem.

Når hele verden kunne beskue «Russisk marsj» i Moskva i fjor høst, der lederne sa at «Satan og hans medfølgende jøder er hovedfiende én», fremstår naturligvis den nye russiske hetsen for nazisympatier i Kiev som en orgie i steinkasting inne i et glasshus.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Putin-demo

For mange i Ukraina fremstår Vladimir Putin som en ny Adolf Hitler.

Foto: STRINGER / Reuters

Massakren i Babij Jar

Nylig prøvde likevel den over 80 år gamle russiske poeten Jevgenij Jevtusjenko å minne Kiev om Babij Jar, åstedet der tyskerne slaktet ned Kiev-jødene i 1941 med ukrainere som velvillige tilskuere.

Jevtjusjenkos dikt med samme navn fokuserte allerede for 50 år siden på uhyrligheten. Dmitrij Sjostakovitsj kalte sågar sin 13. symfoni for nettopp «Babij Jar».

I hele sovjettiden ble det fortiet på minnesmerket i Kiev at det var jøder som ble drept der i 1941.

For en nyere skildring av dette kan interesserte fordype seg i et verk som på norsk heter «De velvillige» i 2008, skrevet av Jonathan Littell.

Baklengs inn i fremtiden

Nå går både ukrainere og russere baklengs inn i en uforutsigbar fremtid med blikket festet til fortiden, der syndene er likelig fordelt.

Øvelsen er et grotesk eksempel på at både russere og ukrainere er mestere i å fremstille seg som ofre i en fortid der mange tidvis også sympatiserte med bødlene.

Sett med ukrainske øyne kommer den historiske russiske «storebrorsmentaliteten» som en ekstra belastning. Slik som alle tidligere sovjetrepublikker ser på russerne.

For det var sovjetisk lov at nummer to i alle republikkenes kommunistiske partiorganisasjoner skulle være etnisk russer, som politisk vaktbikkje.

Og så ble det altså en etnisk ukrainer i spissen for Sovjetunionens kommunistiske parti som ga Ukraina Krim i 1954.

Oppe i denne grauten av historisk incest ba Russlands utenriksminister Sergej Lavrov i forrige uke Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) om å hjelpe til med å løse den ukrainske floken.

Har Lavrov glemt at Putins Russland lempet OSSE-misjonen ut av Russland i forrige tiår på grunn av kritikk mot forholdene i Tsjetsjenia?

Det er dystert å skrive det, men denne signatur må tenke langt tilbake for å finne en mer inadekvat tid både i øst og i vest når det gjelder å håndtere en alvorlig internasjonal krise.

SISTE NYTT

Siste nytt