Hopp til innhold
Kronikk

Maidans mentale etterdønninger

Dagen etter opptøyene på Maidan var jeg i Kiev for å se på de medisinske og humanitære behovene. Jeg fant mange traumatiserte mennesker – og psykologer som selv trengte hjelp.

Maidan Ukraina

En demonstrant forserer brennende barrikader på Maidan 20. februar i år. 80 mennesker mistet livet på plassen.

Foto: YANNIS BEHRAKIS / Reuters

Hun satt nederst ved bordet i en kafé like ved Maidan i Kiev. Hun så stort sett rett framfor seg uten å feste blikket på noe. En sjelden gang tok hun ordet i diskusjonen jeg hadde med flere andre som satt der. De var psykologer og psykiatere som hadde tatt del i protestene mot den nå utstøtte presidenten i Ukraina. De hadde uken før stått på barrikadene i Maidan og ropt slagord, noen hadde kastet brostein som folk hadde revet opp fra gatene rundt.

Unge mennesker hadde blitt skutt rundt dem, flere drept. De sårede hadde hastig blitt båret bort fra plassen til provisoriske sykestuer i nærheten. Det kunne være en hotellresepsjon, et gatekjøkken, en leilighet eller en restaurant. Der samlet de seg, hundrevis av frivillige helsearbeidere som gjorde det de kunne for å stabilisere og behandle de skadde. Ofte med mangelfullt utstyr, og noen ganger med helsearbeidere som gikk langt utover sin kompetanse.

Men alle ville stille opp, og etter de første hektiske timene var en god organisering på plass. Operasjonsbord ble satt opp, blod skaffet, intravenøse væsker gitt, og mange dyktige kirurger var kommet til stede, blant annet en av våre. Det var mange helter disse intense dagene, og mange liv ble reddet.

Les alt om urolighetene i Ukraina her!

Usikre og fortvilte behandlere

Kvinnen nederst ved bordet var i slutten av førtiårene og psykiater. Hun hadde ikke behandlet pasienter med skader tidligere, men siden hun var lege gjorde hun så godt hun kunne. En kollega av meg fortalte at han hadde sett at noen leger bare hadde sydd igjen kulehullene i huden slik at det så penere ut.

Da vi snakket sammen følte jeg at hun stadig tenkte tilbake på de to dagene hun hadde prøvd å gjøre sitt beste, men med en usikkerhet om det hun gjorde hadde vært bra nok, eller kanskje direkte feilaktig. Døde noen fordi hun hadde gått utover sin kompetanse?

En fortalte at han hadde sett leger som bare hadde sydd igjen kulehullene i huden slik at det så penere ut.

Morten Rostrup

En mann på den andre siden av bordet var en erfaren psykolog. Han fortalte at han hadde fjernet kuler fra skadde. Han ristet uforstående på hodet. Han hadde tatt to pasienter med seg hjem i leiligheten, men de blødde mye, og etter noen timer tok han sjansen på å få dem på et sykehus. Der var de under behandling i kortest mulig tid, før han tok dem med seg tilbake i leiligheten. En tredje psykiater gråt da hun fortalte at en av hennes pasienter som hun hadde sendt hjem, hadde tatt sitt eget liv to dager senere. Hvorfor hadde hun sendt ham hjem fra sykehuset så tidlig?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

«Take care of the caretakers»

Etter flere uker med konflikt og stadige trefninger kulminerte alt for to uker siden. Mer enn 80 personer ble drept da skuddene falt, og mange hundre ble skadet, flere av dem livstruende. Snikskyttere hadde operert fra hustak. Da hadde de fleste som protesterte vært uten søvn i dagevis. Mange hadde selv følt livet sitt truet. De hadde sett unge mennesker dø rundt dem eller bli kvestet, og noen hadde forsøkt å hjelpe til uten å føle at de mestret det med etterfølgende skyldfølelse.

Det er ikke bare aktivistene som er traumatisert, det er også sikkerhetspolitiet og snikskytterne.

Morten Rostrup

Menneskene rundt bordet der jeg satt var utslitte. De var traumatiserte, men de ønsket å hjelpe videre. De var psykologer og psykiatere som nå følte de kunne bidra. Mange som hadde kjempet på Maidan, trengte psykologisk hjelp. Det var ingen tvil om det, men hvordan kunne menneskene rundt bordet hjelpe når de selv sårt trengte hjelp? Psykologen som hadde fjernet kulene fra pasienter, innrømmet det: «Vi trenger psykologisk hjelp selv».

«Take care of the caretakers», kaller vi det. Da jeg arbeidet i Aceh-provinsen etter tsunamien i 2004, måtte vi først ta oss av de lokale psykologene, før de kunne hjelpe andre. Nå er vi i gang med et tilsvarende prosjekt i Kiev.
Og vi må gå videre. Det er ikke bare aktivistene som er traumatisert, det er også sikkerhetspolitiet og snikskytterne. De bør også få et tilbud om behandling. Vi ser nå på hvordan vi kan nå fram til alle dem som er rammet.

Pervers logikk

Et spørsmål ble hengende i luften: Hvorfor ble ikke mange av de skadde sendt til sykehusene øyeblikkelig?

Jeg ble fortalt av flere at politiet hadde invadert sykehusene, pasienter som kom dit ble arrestert og gikk gjennom brutale forhør, leger ble trakassert og medisinsk behandling til dels forhindret. Kampen mot demonstrantene foregikk ikke bare ved barrikadene, men også på sykehusene. Derfor ble det opprette mange ulike helseposter rundt Maidan. Der kunne pasientene føle seg mer trygge, men behandlingen de fikk der, tross heroisk innsats fra mange, kunne i noen tilfeller bli mangelfull, og endelig kirurgisk behandling ble også forsinket. Jeg ble fortalt at flere pasienter har utviklet infeksjoner etter operasjoner under uhygieniske forhold. Da konflikten på Maidan tok en klar vending, forsvant politiet fra sykehusene, og alle kunne få behandling igjen uten å frykte for arrestasjoner.

Logikken er klar: Behandler du min fiende, er du også min fiende.

Morten Rostrup

Dessverre er ikke dette noe nytt. Vi ser i økende grad hvordan sykehus og helsesentre blir en del av slagmarken. Vi ser at de blir invadert av militære eller politi slik som i Kiev. Vi ser at sykehus blir bombet med overlegg slik som under krigen i Libya og andre steder. Vi har sett hvordan pasienter blir skutt i sengene sine før sykehuset nærmest raderes med jorden slik som nylig i Sør-Sudan. Vi har sett i Libya og Bahrain hvordan helsearbeidere har blitt arrestert, torturert eller drept. Humanitære hjelpearbeidere blir i økende grad utsatt for trusler om vold og kidnapping. Den perverse logikken er klar: Behandler du min fiende, er du også min fiende. Det å hindre folk i å få legehjelp, er nå blitt et våpen i mange av de væpnede konfliktene. Konsekvensene er dramatiske. Sivile som blir skadet eller rammes av annen sykdom i konfliktområder, får ikke helsehjelp.

Mange trenger hjelp nå

Etter en times samtale ved kafebordet brøt vi opp. Kvinnen nederst ved bordet var fortsatt fraværende. Vi avtalte å møtes igjen.

Leger Uten Grenser har nå brakt ned to psykologer til Kiev. Vi vil begynne med trening, seminarer og behandling av de som skal behandle andre. Det er mange som trenger hjelp nå, på begge sider av konflikten.