Kronikk

Overmodige hyklere

Vestens anklager og nesten refleksbaserte fiendtlighet overfor Russland er ikke bare hykleri. Det er også en geopolitisk tabbe.

Brende

Vesten må ta på seg mye av skylden om uroen i Ukraina skulle ende med kaos og et ødelagt samfunn, mener kronikkforfatteren. Her tar Ukrainas fungerende president Oleksandr Turtsjynov imot Finlands utenriksminister Erkki Tuomioja og Norges utenriksminister Børge Brende i Kiev 6. mars.

Foto: POOL / Reuters

Når vestligere ledere retter beskyldninger mot Russland om innblanding i ukrainske forhold, er ikke det uten sannhetsgehalt. Men anklagene kommer fra regjeringer som har trådt over folkeretten og satt andre lands suverenitet til side gjentatte ganger.

I 1999 gikk NATO, uten FN-mandat, til angrep på Rest-Jugoslavia på vegne av væpnede opprørere som ønsket å løsrive Kosovo fra Serbia. USA sto i spissen for en folkerettslig illegal koalisjon som angrep og okkuperte Irak i 2003. Norge og NATO gikk ut over sitt FN-mandat ved å jage Muammar Gaddafi fra makten i Libya i 2011. Senest i august 2013 planla USA å angripe president Bashar al-Assad i Syria.

Geopolitiske interesser og ideologiske drivkrefter spilte større eller mindre roller i alle disse vestlige intervensjonene, slik omstendighetene i Ukraina denne gangen gjør for Russland. Man kan godt fra vestlig side kjempe mot Russlands interesser i den pågående krisen, men at de setter seg på den moralsk høye hest, er en fornærmelse mot den alminnelige fornuft.

Les alt om urolighetene i Ukraina her!

Vestlig ekspansjonisme

Man har gjort maktpolitiske feilvurderinger fra USA og enkelte europeiske land om Ukraina helt siden 1990-tallet. Det har ikke vært noen hemmelighet at Ukraina har blitt forespeilet et fremtidig medlemskap i NATO. Vestlige land har gjennom mange år finansiert ukrainske NGOer med klart pro-vestlige og anti-russiske agendaer. EU har også forsøkt å binde Ukraina inn i sitt økonomisk-administrative system.

Det har ikke vært noen hemmelighet at Ukraina har blitt forespeilet et fremtidig medlemskap i NATO.

Helge Lurås

Enhver sober analyse av russiske nasjonale interesser har forstått hvor provoserende denne vestlige innblandingen i Ukraina har fortont seg. Det bor 14 millioner etniske russere i Ukraina, og enda flere har russisk som morsmål. Krim-halvøya ble overført fra Russland til Ukraina i 1954 under uklare og trolig lite gjennomtenkte omstendigheter. Sevastopol på Krim er hovedbasen for Russlands Svartehavsflåte.

For Russland har disse båndene og avhengigheten av nabolandet gjort det imperativt å ha opsjon på en kraftig og i ytterste fall militær inngripen i Ukraina, noe ukrainsk medlemskap i NATO i praksis ville umuliggjort. Også ukrainsk EU-medlemskap er utålelig sett fra russisk side fordi en konflikt med og i Ukraina ville høynet prestisjen for en rekke andre land og gjort en russisk-ukrainsk konflikt kontinental eller global og i ytterste fall kjernefysisk. Ukraina er russisk «nærområde».

Oppildneri

Lydbåndopptaket av viseutenriksminister Victoria Nulands samtale med den amerikanske ambassadøren i Kiev viste tydelig hvordan USA har blandet seg inn i ukrainske forhold lenge før Putins militære sabelrasling.

Nå steker Vesten i sitt eget fett.

Helge Lurås

En rekke europeiske ledere har også tatt side med demonstrantene i Kiev og er derfor delaktige i at Russlands innflytelse ble svekket. Demonstrantene i Kiev har utvilsomt også hatt et sterkt ultranasjonalistisk og antidemokratisk innslag, men det passer selvfølgelig ikke inn i fortellingen at Vestens nye venner i Kiev er en broket forsamling.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

LES OGSÅ: «Slagkraftig mann i opposisjon» av Tor Bukkvoll (29. januar)

Vesten avkledd

Det står mer på spill for Russland i Ukraina enn det gjør for Vesten. Derfor er enhver militær moteskalering fra USA og NATO usannsynlig og noe Russland glatt kan ignorere. President Putin får vist – på samme måte som i Georgia i 2008 – at Vestens tilnærmelser til land og politiske aktører i det postsovjetiske rom i ytterste maktpolitiske konsekvens er tomme ord og gir de lokale aktørene mer provokative insentiver overfor Russland enn de burde.

Vestens fiendtlige og nesten refleksbaserte tilnærming til Russland er en geopolitisk tabbe.

Helge Lurås

Nå steker Vesten i sitt eget fett. USA slår på trommen og truer med økonomiske sanksjoner. Europeiske land er derimot mye mer avhengige av Russland og vegrer seg. Spenningene om Russland tydeliggjør også splittelser internt i Europa. Kina, og al-Qaida for den del, kan glede seg over at Vesten ikke makter å la den kalde krigen være historie. Under rent realpolitiske kalkyler burde Russland bli omgjort til en strategisk alliert. Det forsto trolig Obama da han rett etter krigen i Georgia likevel tilbød en «reset» til Russland. Vestens forhold til Saudi-Arabia, Egypt, Israel, eller regimet man bygger opp i Afghanistan for den del, viser at menneskerettigheter og graden av demokrati i siste instans ikke er avgjørende for allianser. Vestens fiendtlige og nesten refleksbaserte tilnærming til Russland er en geopolitisk tabbe.

På avgrunnens rand?

Men de prestisjemessige og strategiske nederlagene for Vesten er en kostnad som likevel blekner sammenliknet med Ukrainas skjebne. Befolkningen bytter sannsynligvis bare ett korrupt og inkompetent regime med et annet. Den ultranasjonalistiske delen av det midlertidige ukrainske regimet oppfattes som så truende for den russiske minoriteten i landet at separatismen er voksende. De to fløyene er i en prosess hvor de radikaliserer hverandre. Det er ikke en situasjon hvor EU og IMFs innstramningsfasit vil virke politisk nøytralt.

Ukrainas skjøre historiske og multietniske grunnlag truer med å bryte sammen i det sosiale og økonomiske kaoset som er i vente. I så fall vil Vesten ha en betydelig skyld i katastrofen.