NRK Meny
Urix forklarer

Derfor er Krim så viktig

Krim er utpekt som det mest eksplosive området i Ukraina. Den berømte halvøya rives og slites mellom Russland og Ukraina.

Prorussiske demonstranter i Simferopol.

To prorussiske demonstranter har plantet russiske flagg på en stridsvogn fra 2. verdenskrig i Simferopol. 'Krim for fred' står det på plakaten de holder opp.

Foto: Vasiliy BATANOV / Afp

Det er på Krim, med regionhovedstaden Simferopol og den viktige havnebyen Sevastopol i spissen, at de nye makthaverne i Ukraina møter sterkest motstand.

For å forstå det som skjer på Krim, må man se på historien.

Under andre makter

De østlige og sørlige delene av Ukraina har siden 1650-tallet vært underlagt Russland. Krim-halvøya, som først var under et Kiev-fyrsterike og deretter ble overtatt av tartarene – en folkegruppe av tyrkiskættet opphav – ble erobret av Katarina den store på 1770-tallet.

Halvøya fikk kallenavnet «tsarenes lekegrind» på grunn av det gode klimaet og tilgangen til sjøen. De russiske herskerne anla nye byer, som ble befolket med russere.

Under sovjettiden inngikk halvøya i sovjetrepublikken Russland (RSFSR) frem til 1954, men området hadde utstrakt selvstyre og var såkalt autonom republikk innenfor RSFSR for krimtartarene.

I 1954 ble Krim gitt som gave fra sovjetrepublikken Russland til sovjetrepublikken Ukraina, for å markere at det var 300 år siden Tsar-Russland og ukrainske fyrsteriker ble «forent».

Beslutningen ble tatt av partileder Nikita Khrusjtsjov, som selv var ukrainer. Overdragelsen hadde ingen formell betydning da, men fikk desto større betydning under oppdelingen av Sovjetunionen i 1991.

De nordlige og vestlige delene av dagens Ukraina var inntil 2. verdenskrig underlagt Polen (1654-1772 og 1918-1939) og keiserriket Østerrike-Ungarn (1772-1918).

Det var her den nasjonale ukrainske oppvåkningen skjedde, og det var her det første forsøket på å danne en selvstendig ukrainsk stat ble gjort i 1918, etter slutten av 1. verdenskrig. Og det var her selvstendighetstanken ble holdt i hevd.

(Artikkelen fortsetter under grafikken.)

Beklager, vi kunne ikke vise innholdet.
Se «Uro på Krim-halvøya» i nytt vindu

Språk, kirken og industrien

Skillelinjene i Ukraina, både økonomiske, politiske, språklige og religiøse, følger fortsatt de historiske skillelinjene.

I øst og sør orienterer borgerne seg mot Russland, i vest og nord er orienteringen mot Vesten.

I øst og sør snakker de russisk, i vest og nord ukrainsk. Men forskjellen på språkene er ikke større enn det man finner i Skandinavia. Mange snakker også surzjyk, en blanding av russisk og ukrainsk.

Russifiseringen under Tsar-Russland og Sovjetunionen har bidratt til at nesten 50 prosent av dagens ukrainere bruker russisk som førstespråk, selv de av ikke-russisk herkomst.

I 2012 ble det vedtatt en språklov som gav russisk språk offisiell status i områder hvor 10 prosent eller mer hadde russisk som morsmål. Det ble av motstanderne ansett som en trussel mot Ukrainas selvstendighet i forhold til Russland. Nå er loven reversert, og tolkes som en trussel andre veien.

I øst og sør står den russisk-ortodokse kirken sterkest, i nord og vest den ukrainsk-ortodokse. Kirkene og deres overhoder, patriarkene henholdsvis i Kiev og Moskva, er for å komplisere situasjonen i strid med hverandre.

Den russisk-ortodokse patriarken er sterkt forbundet med Russlands president Vladimir Putin, mens patriarken i Kiev har støttet den vestvendte leiren i Ukraina.

I vest dominerer landbruket, mens sør og øst ble sterkt industrialisert under sovjettiden. Det er her man fortsatt finner Ukrainas industrikluster.

Landet har noen av verdens største stål- og jernverk, og forsvarsindustrien er fortsatt dominerende. Under Sovjetunionen ble fabrikkene som produserte militærelektronikk, avanserte raketter og marinefartøy plassert i Øst- og Sør-Ukraina. Selv om mange av anleggene er lite modernisert, utgjør de fortsatt ryggraden i ukrainsk industri.

Skillelinjene gjenspeiler seg også politisk.

Med unntak av det første presidentvalget etter selvstendigheten i 1991, stemmer regionene med russiskspråklig flertall for partier og kandidater som ønsker tette bånd til Russland. Regionene med majoritet av ukrainsktalende stemmer på dem som ønsker tilnærming til Vesten. Men som alltid, det finnes unntak på begge sider.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Skip tilhørende Russlands Svartehavsflåte

Fartøy tilhørende den russiske Svartehavsflåten avbildet oppankret ved marinebasen i Sevastopol. Bildet er fra juli 2011.

Foto: Vasiliy BATANOV / Afp

Krims symboltunge betydning

Skillelinjene er å finne igjen på Krim-halvøya, men i enda mer forsterket form.

Den største andelen av etniske russere i Ukraina er nemlig å finne på Krim, og utgjør 60 prosent av befolkningen, 25 prosent er etniske ukrainere mens tartarene utgjør mellom 10–15 prosent.

Russerne er en sammensatt gruppe, noen er etterkommere fra russiske familier som lenge har bodd på Krim, andre er innflyttere fra sovjettiden. I tillegg har svært mange pensjonerte russiske militære slått seg ned der med familien etter endt tjenestetid.

Tartarene identifiserer seg med landsfellene i vest og motstanden mot det russiske. Folkegruppen ble deportert av Stalin under 2. verdenskrig og fikk ikke vende tilbake før på slutten av 1980-tallet.

De russiske krimborgerne, både rent etniske russere og mange av de russiskættede, mener Krim egentlig er å betrakte som russisk, og kun ble ukrainsk ved et «arbeidsuhell» i 1954. Det samme synet dominerer i Russland.

Krim har en egen klang i russisk historie, med Krimkrigen, borgerkrigen, 2. verdenskrig og fredstraktaten på Jalta. Området har utifra det stor symbolsk betydning.

– Mange i Russland mistenkeliggjør nå Khrusjtsjov. Det pekes på at Krim geografisk og historisk er en naturlig del av Russland, sier Robert Vaagan, førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus til NRK.

Den viktige marinebasen på Krim

I 1991, under oppdelingen av supermakten, var ett av de fremste stridstemaene den store sovjetiske marinebasen i Sevastopol. Skulle den tilfalle Ukraina eller Russland, som var i ferd med å overta det meste av Sovjets militærmakt.

Marinebasen i Sevastopol var ankerpunktet for den store Svartehavsflåten.

Tvisten ble løst først seks år senere, i 1997. En avtale erkjente Ukrainas overherredømme over basen, men gav Russland forpaktningsrett frem til 2017.

– Russerne har fra 1997 måttet betale 98 millioner dollar årlig til Ukraina for å leie flåtehavnen, sier Vaagan.

Siden, under Viktor Janukovitsj sin presidenttid, ble avtalen forlenget til 2042 i bytte mot reduserte gasspriser.

Overherredømmet gjør uansett at Russland må få samtykke fra Ukraina til større endringer, som eventuelle utvidelser av antall fartøy.

Også Ukraina har sin marineflåte stasjonert i Sevastopol.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Tartar-leder under demonstrasjon i Simferopol

En demonstrant tilhørende folkegruppen tartar vise sin lojalitet til Ukraina.

Foto: Darko Vojinovic / Ap

Vil tilhøre hvert sitt land

Konflikten om Krims tilhørighet har pågått siden Sovjetunionens oppløsning, men ønsket om å tilhøre Russland har aktualisert seg igjen nå. De prorussiske kreftene, som ønsker en slik gjenforening, har forholdsvis stor støtte i befolkningen.

Mange av krimrusserne ser på dem som har erobret makten i Kiev som radikale nasjonalister, og frykter at de selv står i fare for å bli «annenklasses borgere» i et Ukraina vendt mot vest.

Frykten er blitt forsterket av ladede medierapporter fra hovedstaden gjennom statskontrollert ukrainske medier før maktskiftet og versjonen i russiske medier, som mange på Krim følger.

Men det er også de som betegner seg som ukrainske russere, som ønsker at Krim skal forbli en del av et udelt Ukraina.

Maktkamp innad

Internt på Krim pågår det nå en intens kamp om makten. Ordførere er byttet ut og regionale ministre avsatt. Lederen av det regionale parlamentet på Krim sier at løsrivelse fra Kiev ikke kan utelukkes, hvis situasjonen skulle tilsi det.

De prorussiske lokale makthaverne har vedtatt en regional folkeavstemning om Krims status og tilhørighet i forbindelse med nyvalget som er tillyst 25. mai.

Det er uansett kommet oppfordringer om at Russland må gi russiske pass til alle av russisk herkomst som ønsker det.

– Russiske myndigheter vurderer om de kan utstede pass for å «blåse opp» antallet russere på Krim, for å kunne få en solid avgjørelse i retning løsrivelse, sier Robert Vaagan.

– Vi har tidligere sett dette med å utstede statsborgerskap i konfliktområder. Russerne gjorde det samme i Abkhazia og Nord-Ossetia under krigen med Georgia i 2008.

Hvis så skjer, kan dette føre til en situasjon som kan gi Russland et alibi for å gripe inn på Krim.

Talsmenn for russisk UD har understreket at Russland vil forsvare sine landsmenns rettigheter og reagere kompromissløst hvis disse krenkes.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Russiske marineoffiserer kommer ut fra marinebasen i Sevastopol

Russiske marineoffiserer avbildet 25. februar i år i det de kommer ut fra marinebasen i Sevastopol.

Foto: BAZ RATNER / Reuters

Bensin på bålet

Ukrainas fungerende president Oleksandr Turtsjynov har advart Russland på det sterkeste mot å blande seg inn og utnytte den spente situasjonen.

– Vi ønsker verken krig eller konflikt med Russland, men et godt naboforhold. Vi kommer uansett ikke til å godta en løsrivelse av Krim. Krim har vært og vil alltid være en del av Ukraina, sa Turtsjynov torsdag.

Han har i tillegg forlangt at alle russiske soldater i Sevastopol holder seg inne på den russiske flåtebasens område.

– Alle troppebevegelser vil bli betraktet som militær aggresjon, uttalte Turtsjynov.

Et formelt brev med krav om det samme er overlevert fra Ukrainas utenriksdepartement til russiske diplomater i Kiev.

Situasjonen tilspisset seg da den russiske presidenten Vladimir Putin beordret en militær beredskapsøvelse, som spesielt involverer enheter vest i Russland. Øvelsen skal etter planen vare til mandag, og alle jagerflyene i det vestlige militærdistriktet ble satt kampberedskap.

– Vi må huske på at Ukraina hadde en felles militærøvelse med NATO i 2006. (Under den provestlige presidenten Viktor Jutsjenko red.anm.) De nye myndighetene i Kiev vender på mange måter Russland på nytt ryggen.

Det er klart at det er et slag i ansiktet for Putin, som har store ambisjoner for sin eurasiske union, hvor Ukraina fikk observatørstatus i 2013. Det som utspiller seg, er en tautrekking mellom øst og vest om Ukraina – og Krims – fremtid, sier Robert Vaagan.

Rusland har uansett forpliktet seg til å beskytte Ukrainas territorielle integritet som følge av avtalen som ble inngått i 1994, da Russland, USA og Storbritannia garanterte Ukrainas sikkerhet mot at Ukraina gav avkall på kjernefysiske våpen, arvet fra sovjettiden.

Slik sett kan det være problematisk for Russland å anerkjenne en mulig løsrivelse av Krim.

Kilde: Landguiden til Svenska Utenrikspolitiske Institutet, NUPI og Store Norske Leksikon.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt