Norges evige krangel
SMS-er til å få bakoversveis av. Tirader i sosiale medier. Vi snakker om ståket rundt Olav den hellige, vikingkongen som sa takk for seg for tusen år siden.
Å mene noe om Olav, kan være å be om bråk. Vikingkongen har en egen evne til å kløyve folket i to, selv om han altså kreperte for tusen år siden.
I fjor sommer ble prest Gyrid Gunnes hyret inn som spaltist i den kristne dagsavisen Vårt Land. I en av kronikkene hadde hun sist i teksten ment noe om logoen til Den norske kirke. Noe som ikke burde vært der. Den øksa. Olav den helliges øks.
Da ble spetakkel. Igjen.
Den ene parten mener, grovt fortalt, at Olav var den fine og hellige kongen som innførte kristendommen, og attpåtil samlet riket. Andre sier gjerne noe sånt som at han var en kynisk og maktsyk jævel. En som brukte øksa for å kappe av hode, armer og bein med. For ordens skyld; kniven ble brukt, den også. Med å skjære av tunga på folk som talte ham imot.
– Olav var verken verre enn bedre enn andre i sin samtid. Men kirka kan ikke se bort fra den volden Olav utøvde, bare fordi han sto på vår side, sier Gunnes, som altså er prest i Den norske kirke og doktorgradsstipendiat i diakoni ved VID vitenskapelige høyskole.
God kok på mobilen
Det tok ikke lang tid før mobilen til Gunnes begynte å koke. Du kan jo lese SMS-ene og bedømme selv:
Presten har vært ute en vinternatt før, blant annet da hun etterlyste blasfemi i kirken, gjorde performancen «Bønn til Allah» på Høstutstillingen, og ymtet frampå at p-pillen er verdt sin egen takkegudstjeneste. Greier som kanskje ikke er direkte superpopulære i kristne kretser.
Men dette var noe annet. Denne gangen var det Olav den hellige hun klusset med.
At hun, presten, stilte spørsmål om at en like godt kunne jevne Nidarosdomen med jorda i samme slengen, katedralen som skal ha blitt reist til minne om nettopp Olav, ble det rett og slett for mye for en hel del folk.
– Hadde jeg lest alle Facebook-innlegg om meg selv, ville jeg blitt så skremt at jeg aldri mer ville ha uttalt meg om noe som helst offentlig. Min strategi er derfor å ikke lese Facebook-diskusjoner, sier Gunnes.
– Det var ikke noe ok
Ifølge Gunnes var ikke hensikten med kronikken å få lagt katedralen i grus, men å få leserne til å tenke igjennom hvordan vi, majoriteten, forholder oss til vår egen problematiske fortid.
På denne tiden da Gunnes skrev kronikken, sto USA i brann etter drapet på George Floyd. En rekke statuer av slaveeiere og hærførere fra sørstatene var blitt veltet eller ødelagt.
– Kronikken ble førstesideoppslag på resett.no og document.no. Det ble masse hets på telefonen og ubehageligheter på MMS. Det var ikke noe ok. De som kommenterte, hadde først og fremst en nasjonalkonservativ agenda, sier Gunnes.
Hva er det med Olav – kjent som Norges evige konge – som setter sinnene i kok?
For det er ikke første gang det blir bråk om Olav. Kanskje ikke siste gang heller.
Fikk katolikker på nakken
Sommeren 2019 var det også baluba rundt Olav den hellige, om hvem han var, eller ikke var.
Klemenskirken i Trondheim skulle feires. Det var her Olav ble erklært som hellig etter at kroppen hans skal ha dukket opp i sandbanken ved Nidelva, forbausende godt bevart. Og nå hadde arkeologene endelig funnet hvor denne kirka lå, og alle gode krefter hadde stelt den nye kirken i stand så langt det lot seg gjøre.
Middelalderhistoriker Tore Skeie ble bedt om å si noen ord. Han har skrevet den prisbelønte boka «Hvitekrist» (2018), som handler om Olav Haraldsson og tiden han levde i. Foredraget ble holdt foran en håndfull og prominent gjeng, blant andre kronprinsen.
– Jeg sa i foredraget at Olav etter sin død ble en skikkelse som ettertiden fylte med nytt innhold. Den historiske Olav er en vag skikkelse som vi egentlig ikke vet så mye om, og ikke den samme helgenfiguren som senere ble skapt i høymiddelalderen, forteller Skeie.
Da Adresseavisen ville trykke foredraget i form av et innlegg, sa historikeren ja.
– Uten at jeg visste det, la avisen til en litt provoserende overskrift på foredraget mitt: «Den brutale, blodige historien bak mannen som lå gravlagt i Klemenskirken». Innlegget i avisa ble trolig tolket som et innspill i debatten om hvordan vi skal forholde oss til Olav i dag, sier Skeie og tilføyer:
– Det skapte litt konflikt. Noen katolikker mente jeg fordømte Olav.
Meldingene begynte å tikke inn. De var av den sure sorten.
Skeie skjønte såpass at enkelte i det katolske miljøet boikottet boka hans.
– Å si at Olav var en vanlig mann, og at han etterpå ble omskapt til et redskap for Gud av prester og munker, er noe de fleste religiøse er innforstått med. Men det finnes andre som ikke er det, sier Skeie.
Omgjort til en slags norsk Jesus
– Olav er som Ibsens «Peer Gynt». Du kan lage hundre forskjellige versjoner, og de er like sterke og interessante alle sammen. I realiteten vet vi veldig lite om Olav, så her er det en skog av myter og forestillinger å ta av. Han kan tappes i alle mulige flasker, sier Øystein Ekroll i Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.
Arkeologen har undersøkt alle de rundt 20.000 steinene i Oktogonen i Nidarosdomen, og er med det blitt en habil klatrer. Det er 18 meter til toppen, eller like langt ned. At Ekroll i årevis har kavet rundt i akkurat dette rommet, er ingen tilfeldighet. Olavsskrinet sto der.
Ifølge Snorre skal skrinet ha inneholdt helgenens kropp, og Ekroll mener levningene etter Olav kan være like bak alteret i nettopp Oktogonen. Da må stein på stein flyttes, graves under gulvet, og så langt har vi ikke kommet per nå.
– Olav er de helgenen som har satt mest preg på landet vårt. Han ble et ikon allerede i middelalderen, og han tok over etter norrøne guder som Tor. Så har du alle pilegrimsreisene som fantes, og Snorre og sagaene, da, forteller Ekroll.
Arkeologen mener at Olav appellerer til noe som ligger veldig langt inne i oss.
Historien om landet vårt, hvordan vi er blitt slik vi er.
Under dansketiden var kulten rundt Olav riktignok i en bølgedal, men han ble senere rehabilitert og gjort til et symbol på norsk selvstendighet.
– Olav er en av de røde trådene i norsk historie, sier Ekroll.
– Men han var en upopulær konge, påpeker Øystein Morten, religionshistorikeren som for sju år siden skrev boka «Jakten på Olav den hellige».
Ifølge han var Olav konge ikke så veldig lenge, og det hele endte med at Olav tapte slaget på Stiklestad.
– Sånn sett er det ikke en udelt suksesshistorie, sier Morten.
Han mener at nederlaget på Stiklestad så blir gjort om til en stor seier, og at historien om Olav skrives som en parallell til historien om ham som havnet på korset.
– Han omformes som en norsk Jesus, sier Morten.
Elsket av nazistene
Hvorfor Olav ble utpekt som hellig, finnes det minst to mulige svar på, ifølge religionshistorikeren.
I England var det en tradisjon i å gjøre døde konger om til helgener. Den andre grunnen er et realt slumpetreff. Liket av Olav kan ha havnet i et lufttett rom i en sandbanke.
– Jeg tror det spiller inn at han rett og slett ikke råtnet, sier Morten.
Olavs kropp skal altså ha blitt gravd ned i jorda, tørket inn og blitt til en mumie. Uten luft, ingen forråtnelse. Ikke noe overnaturlig i det, men tro har sin egen logikk.
– En tørket kropp vil også skrumpe litt inn, og da vil både hår og negler se ut som om det har vokst. Og det tar man jo det som et tegn fra Gud, ikke sant? sier Morten.
På slutten av 1800-tallet, da gjenoppbyggingen av Nidarosdomen tok til, ble myten om Olav også rehabilitert. Denne gangen som kongen som samlet Norge.
– Olav ble brukt politisk av den liberale venstresiden. Dette fortsatte fram til krigen. Olav ble oppfattet som en ekte norsk patriot, sier Ekroll.
Da Quisling tok over landet, reiste nazistene en ni meter høy bautastein på Stiklestad.
– Quisling oppfattet Olav som det mest ekte og rotnorske, sier Ekroll.
Så kom freden, og bautaen ble veltet ned i en grøft, dekket med jord og har ligget der siden.
– Rett etter krigen gjaldt det å erobre tilbake Olav fra nazistene. Det var ikke så mye snakk om Olav etter krigen som før krigen, men så begynte de med Spelet på Stiklestad, sier Ekroll.
Slaget om slaget på Stiklestad
Få steder har mytene om Olav den hellige fått mer spillerom enn på Stiklestad i Trøndelag.
En av de mest sentrale skikkelsene, foruten Olav selvsagt, er Arnulf Haga. Haga er en kraftkar med hvitt hår som ser ut til å ha blitt teleportert fra vikingtiden, gått inn en kiosk på Verdal og vunnet i lotto.
Så glad er han for Spelet om Heilag Olav.
– Å gå ut på den utescenen på Stiklestad. Og se 7000-8000 oppmøtte slik det var før i tida. Det var enormt, sier Haga som var rundt 12 år gammel da han debuterte på scenen med skjegg av stålull.
Det var i 1959 eller 1960, han husker ikke helt. Da hadde friluftsteateret holdt det gående i fem-seks år allerede.
– Det var datidens skuespill, med de beste skuespillerne i Norge. Spilt på et ekte, arkaisk og solid nynorsk. Det var stort og voldsomt. Og kjernen med Spelet var at det skjedde et under, sier Haga, som mener det bare er tøv at Olav var spesielt fæl.
– Det var ei grusom tid. Hvis folk orker å se på hva som skjer i Syria i dag, vil de finne ut at det er enda verre, sier Haga.
Men det virker å være en slags lov: Hver gang Spelet spilles, blusser debatten om Olav opp. Det vet Haga alt om. Han har tross alt selv regissert stykket tolv ganger, sist i 2006.
Drastiske endringer i Spelet fører til bråk. Haga husker spesielt da Stein Winge tok regigrep i årene fra 2007 til 2009. Winge mente det var på høy tid å legge glorien rundt Olav vekk, fjerne musikken til Paul Okkenhaug og skrive et nytt Spel der Gudrun led en pinefull død.
– Stein Winge kom til Stiklestad for å ta livet av mytene, og allerede da burde han ha blitt advart. Du kan ikke ta livet av mytene på Stiklestad, fordi det er mytene som har skapt Stiklestad, sier Haga.
Stridsøksa som ikke begraves
Tilbake til øksa. Olav sin, den som er på logoen til Den norske kirke, den det ble strid om.
Her er prest Gunnes versjon:
– Jeg er tilhenger av å fjerne øksene i våpenskjoldet fordi Den norske kirke i dag ikke bør la seg representere visuelt av en person som koblet utbredelse av kristendommen og vold. Det er ikke slik vi ønsker at sameksistens mellom religioner skal være i verden i dag, sier Gunnes.
Ekroll, arkeologen og klatreren i Nidarosdomen, er uenig:
– Det er jo noen sosionomer som synes at det er fælt at det er en øks i et våpen, og vi bør huske på at det faktisk heter et våpen. Men er det bedre om en samles rundt et kors, som er det verste torturinstrumentet av alt? spør Ekroll.
Forfatter og religionshistoriker Morten sier at han opplever at Gunnes er en motstander av forskjønnelsen av vikinghistorien, noe han selv er enig i. At vi i vår tid hyller noe vi burde vendt ryggen til – det bestialske.
– Men poenget er at Olav selv, i den religiøse fortellingen, også vendte ryggen til det bestialske. Men går du løs på religionen med historisk, kritisk metode, er det heller ikke så mye igjen av Jesus. Spørsmålet er at en som prest graver sin egen grav hvis en skal gå løs på historien på denne måten, sier Morten.
Et tapt slag
I 2020 ble det ikke noe spel på Stiklestad. Det var kanskje like greit. Interessen for friluftsteateret har dalt som en stein de siste årene. På fem år har publikumstallet nesten blitt halvert.
Med færre folk, blir det mindre penger. Det er dyrt med friluftsteater i denne størrelsen. Krangling internt blir det også. Men blir det sprøytet nok vaksine inn i det norske folk og smittetiltakene holdes i hevd, blir det nok spel i år. Men hva som skjer etterpå, vet ingen.
Olav ble omsider blakk, mistet venner og tapte slaget. Kanskje det er en parallell til det som skjer nå på Stiklestad – tusen år etter?