Se for deg at noen oppdager at barnet ditt er fullt av blåmerker.

Du blir mistenkt og barnet blir tatt fra deg.

Når etterforskningen er over, er det for sent å få barnet tilbake.

En fars fortelling

Kim satt lamslått i bilen. Hjertet hamret mens han klamret seg til mobiltelefonen. Han trodde knapt det han hadde hørt. Samboeren hadde nettopp mistet den to måneder gamle sønnen i gulvet med hodet først.

Hvordan var det mulig?

Hun hadde sittet med gutten på fanget, og skulle bare bøye seg frem for å hente tåteflaska hans, forklarte hun. Den lille kroppen traff gulvet. Gutten hadde skreket voldsomt da hun løftet ham opp – han spente seg bakover som en banan.

Nå lurte hun på hva hun skulle gjøre. Svaret fra Kim var klart: Ring 113.

Det han ikke visste, var at babyen hadde to hjerneblødninger. Den ene var flere uker gammel.

Familiefølelsen

Foreldretilværelsen hadde jo begynt så fint. Familien på tre, i et lite, rødt hus på landet.

Svangerskapet var langt fra planlagt, hun var 21 år og han 25. Men i takt med hennes voksende mage så de fram til å bli foreldre for første gang. Den lille sønnen ble født noen uker før jul.

De første ukene hadde vært så behagelige. Han og samboeren hadde fri og var hjemme sammen med den nyfødte gutten med de knallblå øynene og den lyse luggen. De skiftet bleier, badet barnet og hadde våkenetter. Alt så bra ut da nyttårsrakettene ble skutt opp på himmelen.

De gjorde akkurat det en nybakt småbarnsfamilie skal gjøre. I Kims øyne var samboeren god, kjærlig og omsorgsfull. Akkurat som en mor skal være.

Han klarte ikke å forestille seg at hun kunne gjøre den lille gutten noe vondt.

Mistanken

Hvordan var det mulig å miste ungen i gulvet? Kim måtte komme seg til sykehuset så fort som mulig.

Seks mil unna skar sirenene gjennom stillheten denne februardagen da den to måneder gamle sønnen ble hentet av ambulansen.

På sykehuset la legene merke til at barnets hodeomkrets økte. Det kunne være livstruende om det ikke ble gitt medisinsk behandling i tide.

Babyen ble fraktet i luftambulanse til Ullevål sykehus, og overført til Rikshospitalet dagen etter.

Illustrasjon av et ambulansehelikopter som lander

Røntgenbildene viste to hjerneblødninger. Kim klarte knapt å sortere tankene. Det måtte finnes en naturlig forklaring.

Bare dager etter det ukelange oppholdet på sykehus, ble sønnen igjen syk.

Nå var guttens hode hovnet opp. Han ville ikke spise, og møtte ikke blikket til hverken mamma eller pappa. Gutten ble hastet til sykehuset.

Da fortalte samboeren om et annet uhell i hjemmet. Det hadde skjedd allerede i januar. Spedbarnet hadde skallet hodet i håndtaket i dusjen da hun skulle stelle ham.

Det var da legene begynte å bli mistenksomme. En bekymringsmelding ble sendt til barnevernet.

Anmeldelsen

Likevel fikk foreldrene reise hjem med barnet, med avtale om å komme tilbake for sjekk. Men Kim merket fort at hverdagen ikke var som før.

Det var blitt april, og Kim var på jobb – igjen. Denne gangen 250 kilometer unna. Han skulle være borte nesten hele uka. Hjemme måtte samboeren gjøre alt. Mating, legging, husarbeid og stell.

Mobilen hans ringte. Babyen var i dårlig form. Veldig dårlig form. Samboeren måtte enda en gang ta med det lille barnet til sykehuset.

Det skulle bli den sjette gangen før guttungen var blitt et halvt år gammel. Etter dette besøket skulle ingenting bli som før.

Skadene som legene oppdaget på barnet, gjorde at de så seg nødt til å anmelde mammaen og pappaen.

Kim avbrøt jobbreisen. Sønnen ble sendt i luftambulanse til Rikshospitalet – sammen med mormoren sin. Samboeren hadde nemlig blitt pågrepet av fire politibetjenter og satt på glattcelle.

Da Kim kjørte så fort han kunne til Rikshospitalet, var det som om bilen sto stille i trafikken. I hodet kvernet de samme tankene om og om igjen:

Hva hadde skjedd, og hvordan gikk det med sønnen?

Foran seg så Kim den gigantiske murbygningen. Ute var det grått og trist, men beskjeden han fikk skulle roe ham ned.

– Dette er ingen syk gutt, sa legen.

Men lettelsen varte ikke lenge for Kim. De neste dagene ble de mest traumatiske i livet hans.

Besøksforbudet

I løpet av kort tid ble han innkalt til avhør. Huset ble avsperret og PC og fotoapparat ble beslaglagt av politiet. Nå var både Kim og samboeren i politiets registre – siktet for grov vold mot deres egen sønn.

Samtidig fant legene på sykehuset nye hjerneblødninger, en tre centimeter lang rift i guttens bakhode, to blåmerker på armene og tre ribbeinsbrudd.

Kim forsto ingenting. Han stolte på samboeren, og han visste at han ikke hadde vært hjemme de gangene gutten hadde blitt dårlig. Han hadde jo vært på jobb.

Begge foreldrene ble avhørt, men fikk dra tilbake på sykehuset, hvor sønnen snart skulle legges på operasjonsbordet.

For å fjerne væske- og blodansamlingen i hjernen, måtte legene bore to hull i skallen på spedbarnet.

Noen dager etterpå satt Kim og samboeren i møte med to ansatte i barnevernet på Rikshospitalet. Operasjonen hadde gått bra. Skadene var alvorlige, men ikke livstruende.

Men han kjente hvor irritert og sjokkert han ble av de to foran ham. De ville ta fra ham sønnen. Akutt omsorgsovertakelse.

Kim kjente redselen komme krypende. Dette kunne ikke være mulig.

Men rett etter at sønnen deres hadde lagt seg for kvelden, hørte foreldrene lyden av skritt som nærmet seg rommet deres. I korridoren kom to uniformerte politifolk gående.

Illustrasjon av to politibetjenter som går ned en korridor

Kim kjente at føttene var i ferd med å kollapse under ham da den ene av de to fortalte hvorfor de var der. Det var som om lungene krympet, at de ikke lenger fikk plass til luft.

Foreldrene ble nektet å se sitt eget barn.

De eneste lydene på barneavdelingen var pusten til det lille barnet. Mammaen og pappaen strøk ham forsiktig over kinnet for å si farvel.

Kim ante ikke at det ville ta veldig lang tid før han fikk være med sønnen igjen.

Etterforskningen

18. april 2011 ble den fire måneder gamle gutten plassert i beredskapshjem, mens politiet startet det som skulle bli en langvarig etterforskning.

I avhør nektet både Kim og samboeren for å ha skadet sønnen. Flere ganger forklarte faren at han hadde vært på jobb da ungen angivelig ble mishandlet. Han la frem dokumentasjon som viste at han hadde vært på jobb.

Samboeren sto fast ved forklaringen om at det hadde vært flere uhell.

Kim valgte å stole på henne. Kampen for å få tilbake sønnen hadde startet.

Hjemme i det røde huset sto barnerommet tomt. Babyleker lå på gulvet, den lille bamsen som barnet likte så godt.

Dagene gikk.

Kim og samboeren snakket med flere advokater. De kontaktet rådgivere. De spurte til og med tidligere politikere om råd og hjelp for å få sønnen tilbake.

Barnevernet hadde overtatt omsorgen, og Kim fikk høre at gutten var flyttet fra beredskapshjemmet til en fosterfamilie.

Politiet mente at foreldrene hadde filleristet og grovt mishandlet barnet. Sakkyndige skulle svare på om skadene virkelig var påført, eller om det kunne skyldes sykdom, som beinskjørhet eller vannhode.

Månedene gikk.

Flere eksterne sakkyndige måtte involveres i saken. Leger og professorer kom med uttalelser. Var sønnen spesielt utsatt for blødninger i hodet?

Kim fikk flere forklaringer fra politiet på hvorfor etterforskningen tok tid. Det ble rotet med prøver tatt av sønnen. Ulike etterforskere kom og gikk, og rettsmedisineren ble tatt av saken for å prioritere Utøya-terroren.

Foreldrene gikk rettens vei for å få lov til å treffe sønnen, men saken ble stanset i påvente av politiets etterforskning. Også Kims foreldre søkte om å få ta over omsorgen, uten hell.

Gutten med den lyse luggen fylte ett år sammen med sine nye fosterforeldre. Nå var det de som surret håndkleet rundt ham etter kveldsbadet og strøk ham på kinnet til han var i drømmeland.

Årene gikk.

Kim ble avhørt flere ganger. Men fra første og andre avhør gikk det et helt år. I mellomtiden hadde han og samboeren gått fra hverandre. Tilværelsen sprakk.

Illustrasjon av Kim i avhør

De hadde blitt enige om at hvis Kim fikk tilbake omsorgen skulle barnet bo hos ham.

Advokaten hans purret til politiet utallige ganger for å få fortgang på saken. Svaret var alltid det samme: Politiet var ikke ferdig med etterforskningen.

Kim følte at tiden rant ut og avstanden til sønnen ble større. Han kjempet mot klokka.

Besøket

Lyden av viserne som tikket mot 12 var det eneste som brøt med stillheten i det nakne venterommet hvor Kim sto en vårdag i 2012. Hendene hans var klamme og han gikk noen runder rundt seg selv før han grep dørhåndtaket.

Kim fikk et glimt av sønnen gjennom døra og klarte ikke lenger å holde tårene tilbake. Timen som fulgte skulle bli hans beste på over et år.

I rommet satt fostermor sammen med sønnen. To ustødige ben stabbet over gulvet i besøksrommet, og to lubne hender med sprikende fingre strakte seg mot Kim, den fremmede mannen. Gutten var tillitsfull og tok imot pakken han hadde med. Fargerike plastdingser vandret mellom store og små hender. Han strakte hendene mot han og ville opp i lufta. De fikk kontakt med en gang.

Men plutselig var timen over. Tiden hadde gått så altfor fort. Fostermoren tok sønnen i hånda og leide ham bort. Neste gang små barnehender skulle strekke seg mot ham, hadde de vokst seg større.

For Kim hadde bare fått innvilget møte med sønnen i én time – én gang i halvåret.

De eneste som kunne hjelpe var politiet, de samme menneskene som brukte så lang tid på å behandle saken.

Henleggelsen

Folket gjorde seg klare til barnetog, flagg og hurrarop. Men det var noe helt annet enn nasjonaldagen Kim skulle feire. Han hadde nettopp fått en telefon fra politiet.

Saken mot ham skulle henlegges. Han hadde ikke gjort noe straffbart, mente politiet. Kim var renvasket.

Og det var nettopp på grunn av opplysningene han selv hadde lagt frem om at han hadde vært bortreist og på jobb da sønnen fikk skadene.

21. oktober 2014 bestemte tingretten at Kim skulle få tilbake foreldreansvaret for barnet – tre og et halvt år etter siktelsen.

Da hadde sønnen rukket å bli nesten fire år gammel. Kunne de endelig bli gjenforent, eller var det for sent?

Valget

Kim sitter i en grå sofa og ser ned på et lyseblått album med bilder av en nyfødt gutt. Han har ikke så mange bilder.

Stemmen svikter når Kim forteller om vendingene livet hans tok.

– Det er det mest traumatiske som har skjedd meg noen gang. Alt var kaos.

Kim tar av seg brillene, lukker øynene og puster dypt før han fortsetter å prate.

– Jeg klarte ikke å få det til.

Uansett hvor høyt han ønsket at sønnen skulle bo med ham, ble det aldri slik. Kim innså at gutten måtte være hos fosterforeldrene – hos dem han hadde vokst opp sammen med. Det var hjemmet hans, de var familien hans.

– Jeg kunne ikke ta ham derfra.

Han måtte gi slipp. For sønnens del.

Dommen

Etter nesten fem år ble mor til barnet dømt i lagmannsretten. Hun ble ikke trodd, men dømt til ett års fengsel for blant annet å ha filleristet sønnen. Hun fikk noe redusert straff på grunn av lang saksbehandlingstid. Strafferammen for slik vold mot barn var på seks år.

– Jeg er uskyldig dømt. Jeg er beskyldt for noe jeg aldri har gjort og aldri i verden ville funnet på å gjøre med sønnen, sier hun.

I dommen bemerket retten at hun virket å være usikker som mor, og at hun hadde søkt råd og veiledning flere steder:

«Det er generelt vanskelig å forstå at en forelder kan utøve vold mot sitt barn. Lagmannsretten antar at volden i vår sak ble utøvet i frustrasjon over at [sønnen] var urolig. Lagmannsretten legger videre til grunn at tiltalte var svært sliten og det sees heller ikke bort ifra at hun kan ha hatt en depresjon i den tiden mishandlingen fant sted.»

– Det antydes i dommen at jeg har hatt en depresjon. Det er ikke noe som er bevist. Jeg var en normalt sliten og lett bekymret mamma. Jeg var bekymret for at han i starten ikke la på seg så mye, sier hun.

Det har vært svært vanskelig for henne å måtte vente nesten fem år på en endelig dom i saken.

– Dette har vært den verste tida i livet mitt. Jeg synes det er feil at det gikk så lang tid, sier hun.

Politiet fikk sterk kritikk av lagmannsretten:

«Selv om saken har vært krevende, synes den ikke å ha vært prioritert tilstrekkelig. [...] Lagmannsretten finner også grunn til å nevne [...] at den lange saksbehandlingstiden vil kunne medføre at [Kim] ikke får tilbake omsorgen for [sønnen], idet [sønnen] nå i sterk grad har knyttet seg til sine fosterforeldre.»

Hovedgrunnen var at det tok svært lang tid å få erklæringene fra de sakkyndige på plass, ifølge politiet.

– Det vi selvfølgelig kan beklage, er at det tok svært lang tid. Men vi kan vanskelig se at vi kunne unngått det, i og med at det var flere faktorer som slo inn, sier påtaleleder Johan Martin Welhaven i politiet.

Kim var i over tre år siktet for grov mishandling av spedbarnet sitt. Nå forteller han historien sin for å rope varsko. Et varsko om konsekvensene av at politiet bruker så lang tid i barnevoldssaker.

Hvem vet hvordan fremtiden hadde vært hvis politiet hadde sjekket Kim ut av saken tidligere?

Livet

I dag har Kim ny samboer, som har en sønn fra tidligere. Sammen har de fått ei datter. Familien bor i et rolig boligfelt i landlige omgivelser på Østlandet, med trampoline i hagen og Kims foreldre bare noen hus bortenfor.

Når Kim nå ser på datteren sin, innser han hvor mye han har gått glipp av da han ikke fikk følge oppveksten til sønnen.

Gutten har nå begynt på skolen. I rettsdokumentene står det at han mest sannsynlig ikke vil få varige mén etter skadene han fikk som spedbarn.

Kim får nå treffe sønnen sin én gang i måneden. De pleier å finne på det som gutten har lyst til. De månedlige møtene avtaler Kim med fostermoren gjennom tekstmeldinger.

Møtene varer bare fem timer. Til gjengjeld er det noen av de fineste fem timene han har i løpet av en måned.

– Det er en utrolig fin gutt, han kan finne på å gi en klem uten noen spesiell grunn. Det varmer hjertet, forteller han.

Kim håper ingen andre får oppleve det samme som ham.

– Men jeg er redd det vil skje igjen.

Foreldrene i denne historien er anonymisert av hensyn til barnet. NRK har vært i kontakt med barnevernsledelsen i den aktuelle kommunen – de ønsker ikke å kommentere enkeltsaker.

Dette er den første artikkelen i en serie om foreldre som skader barn, som NRK vil publisere de neste ukene. Vi har gransket hundrevis av barnevoldsdommer de siste årene.

Funnene er urovekkende.