Hulevandring
Foto: Kjartan Trana / NRK

Jakten på hulas hemmelighet

For mange tusen år siden klatret mennesker ned i noen av disse hulene og malte figurer på veggene langt der inne, men hvorfor gjorde de det?

Berget får oss til å føle oss små her vi står, men blikkene våre er festet mot en dyp og mørk sprekk i fjellet. Huleåpningen får hjertet til å slå enda litt raskere.

– Oi, det ser veldig spennende ut, sier Alette Sandvik. Hun er samboeren min, og vi er alltid sammen om disse huleturene.

Letingen etter huler har utviklet seg fra å være noe vi har drevet med som en liten hobby til nærmest å bli en besettelse, det er så spennende å gå slik i urørt kystnatur for å se etter nye sprekker som kanskje kan skjule en hemmelighet.

Flere av de dype hulene har hatt besøk for veldig lenge siden, de er brukt til noe ukjent av våre forfedre.

Kan det de en gang oppsøkte i mørket også gjøre livene våre litt bedre?

En dør til det ukjente

– Det ser ikke ut til at det har vært noen her i det siste, sier Alette.

Hun lyser mot sandbunnen i hulen.

– Det er ikke et spor å se.

Kysten vår er fylt med huler og hellere, bosteder for mennesker for mange tusen år siden og tilfluktssteder for enkelte helt opp til vår tid. Det finnes imidlertid også noen skikkelig dype brenningsgrotter i kystfjellene. Dette er disse vi jakter på, de er trolig noen av de siste uoppdaga og udokumenterte naturområdene som finnes hos oss. Noen få av disse dype hulene har altså hatt besøk for veldig lenge siden, de er brukt til noe mystisk av våre forfedre.

Antropologen Michael Harner kaller hulene er en dør til det ukjente, en vei inn til en åndelig verden.

Han har samlet inn rapporter fra en rekke antropologer. De har møtt urfolk som har brukt og bruker hulene til ritualer. Hulene er brukt slik på alle verdens kontinenter, i mange 1000 år.

Hulemaleri

En rekke urfolk har brukt og bruker hulene til ritualer.

Foto: Kjartan Trana / NRK

Gammel havbunn

På strekningen mellom Namdalen og Lofoten er det så langt funnet hulemalerier på elleve slike steder. Det er mange spørsmål knyttet til disse stedene. Vi krabber forsiktig nedover i steinura og ser lyset og livet forsvinne rundt oss. Kikker opp i det enorme fjellet som nå henger over oss.

Det antas at de fleste av disse store hulene oppsto en eller annen gang under siste istid. Det kan være 40.000 år siden havet vasket inn mot berget her. Vi er altså på veg ned til veldig gammel sjøbunn.

Det er ikke første gang vi går slik. Vi har sikkert vært inne i flere hundre slike huler.

Tidligere i år fant vi da også noe veldig spennende, røde figurer malt på veggen innerst i en hule. Trolig er det nye hulemalerier vi oppdaget.

De innerste områdene er ofte de mest spennende. Det var dit inn de en gang søkte og det er dit vi nå er på veg.

Det er der inne i det mørkeste, og det er der Alette skal bli igjen. Alene sammen med edderkopper og flaggermus.

Religiøs eller magisk kultur

I Norge startet den nye hulehistorien egentlig i 1912, da noen unge menn fra Leka gikk ned i en utilgjengelig hule ovenfor Solsem. I skinnet fra lyktene sto de ovenfor de første hulemaleriene som var oppdaget i Nord-Europa.

De ble tatt opp over 1800 beinrester av sjøfugl, sel, geit, ku, hest, mennesker og fisk fra denne hulen. Det ble også funnet et musikkinstrument, pilspisser og et smykke som forestiller en geirfugl.

Funnene og maleriene har gitt rom for flere tolkninger, men de fleste arkeologene ser ut til å enes om at Solsemhola byr på minner etter en religiøs eller magisk kultur.

Solsemhula

Både norske og internasjonale forskere mener hulene var egnet som arena for ritualer som ga menneskene en endring i bevissthet.

Foto: Kjartan Trana / NRK

I 1961 ble de neste hulemaleriene i Norge funnet. Det skjedde i nabokommunen til Leka, Nærøy. Utforskning av Fingalshula helt fram til 2005 har avslørt 48 hulemalerier, noe som gjør dette til den største samling hulemalerier i Norge og sannsynligvis i hele Nord-Europa.

Arkeologen Sverre Marstrander, som blant annet fotograferte hulen, slo fast at det ikke ble funnet noe som tydet på at den noen gang ble brukt som oppholdssted.

Han mener at Fingalshulens karakter av kultsted trer tydelig frem.

Forsker og konservator Terje Norsted, som skrev den nyeste rapporten fra Nærøy, mener at huler utgjør så oppsiktsvekkende formasjoner i landskapet at de trolig har vært omfattet med ærefrykt. Antakelig ble Fingalshula, i likhet med andre norske huler med malerier, betraktet som et utpreget kraftsted.

Hva menes egentlig med dette?

Innsiden og utsiden

Psykologen Rubin Naiman har gjort en studie som peker på at det moderne livet stjeler drømmene fra oss. Alle lyskildene, skjermene, klokkene og sovemedisinene tar fra oss REM-fasen. Dette er ikke bare trist i et eksistensielt perspektiv, mener Naiman, det er faktisk en folkehelsekrise. Svekkelse eller fravær av drømmefasen fører nemlig til flere depresjoner og mer irritabilitet.

Ifølge en artikkel, i vitenskapsmagasinet The Cut, går dette også utover både hukommelsen vår og evnen til å resonnere.

Drømmene og den åndelige verden henger trolig tett sammen. For hva er den åndelige verden egentlig? Kanskje alt det som er virkelig, men som likevel ikke er materielt. Drømmer, tanker, ideer, kjærlighet, frykt og hat. De mennesker vi er og årsaken til at vi er slik, ligger på dette planet.

Vår forståelse av verden blir til av det vi har på innsiden, men hvor god tid har vi til å tenke på akkurat dette i dag? Når det åndelige er separert fra hverdagslivet, slik arkeologene også fastslår.

Verdens helseorganisasjon vedtok i 1999 å inkludere åndelig velvære i sin helsedefinisjon. Forslaget kom fra land i den tredje verden og har fått beskjeden omtale i vestlige medier. Kanskje må vi tilbake til hulene for å forstå?

Hulemalerier

Både norske og internasjonale forskere mener hulene var egnet som arena for ritualer som ga menneskene en endring i bevissthet. Det er kraftfulle steder som kunne bidra til å endre tilværelsen for mennesker som gjennomgikk prosessene som kalles overgangsriter.

Foto: Kjartan Trana / NRK

Mystikken i livet

Vi har kommet til bunns. Der hulegangen stopper. En stor stein er plassert som en stol mot berget.

Det er her Alette skal sitte i noen timer for å kjenne på hva som skjer når man oppholder seg her alene i mørket.

Denne hobbyen kan for mange sikkert synes ganske sær, men for oss inneholder turene så mye mer enn den rare drømmen om å finne noe spennende inne i fjellet. Hulene tar oss til områder der vi ellers aldri ville ha gått, de fører oss til vakre naturopplevelser og til møter med oss selv. Til mystikken i livet.

– Lykke til, hvisker jeg inn i mørket mens jeg beveger meg mot utgangen.

Jeg skal videre til hulen hvor vi fant hulemaleriene. Der skal jeg møte noen eksperter på feltet.

Kanskje de kan gi noen flere svar på hva slags formål hulene egentlig har hatt?

De nye maleriene

Hulemalerier

Dette hulemaleriet er det første som er funnet i Nord-Trøndelag siden 1961. Funnet ble gjort av NRK-journalist Kjartan Trana og kjæresten Alette Sandvik.

Foto: Kjartan Trana / NRK

Arkeologene har allerede kommet fram til den nye hula når jeg går ut av bilen. Det var her Alette og jeg tidligere i år fant en hule som trolig er den tredje i Trøndelag med hulemalerier.

Den ligger noen mil fra hulen hvor Alette nå befinner seg.

Jeg hører de drar med seg en stige av aluminium og snakker der oppe i lia.

Jeg tar raskt igjen Heidrun Stebergløkken fra NTNU Vitenskapsmuseet og fylkesarkeolog Lars Forseth, som er på vei opp mot åpningen.

– Dette har jeg gledet meg veldig til, sier Stebergløkken, som legger til at det slett ikke er hverdagskost å finne nye hulemalerier.

– Det å gå inn i en hule og inn i en ny verden, det er noe spesielt med den stemninga, sier arkeologen som har en doktorgrad i bergkunstens gestalter, typer og stiler.

På veg opp ura og ned i et smalt hull, som leder oss videre inn mot maleriene, snakker vi litt mer om hvordan hulene virker på oss.

– Jeg tror menneskene som brukte disse hulene var like fascinert av disse mystiske hulene som oss, forklarer Heidrun Stebergløkken.

Kanskje var disse hulene det ultimate medium for å kommunisere med en annen verden?

Vi beveger oss nå ned i den innerste delen av hulen og står snart foran maleriene.

kan noen gamle bålrester gi svar?

Klaner kan ha brukt hulene

Eksperten på hulemalerier virker først overbevist, fargene og mikrovekster på bildene gjør at hun er sikker i sin sak, men så begynner en liten tvil å snike seg inn. Det har nemlig vært noen og tegnet med kritt i denne hula en gang.

Figurene i rødt er tydelig eldre. Motivet er også uvanlig, men mysteriet blir ikke noe mindre av dette.

– Hulene ble nok brukt til ritualer, sier Lars Forseth plutselig.

– Kanskje gikk sjamanen inn hit for å be om hjelp fra naturgudene. Samfunnet den gang var oppbygd av mindre klaner som bodde sammen, sier fylkesarkeologen.

Hulemaleri fra Lascaux, Frankrike

Chauvet-grotten ble oppdaget i 1994 og inneholder de eldste figurative hulemaleriene vi kjenner til i verden. Kunstverkene ble lagd 25 000 år før istiden tok slutt.

Foto: Wikipedia

Han undrer på om det en gang fantes et spesielt klansamfunn som var spredt opp fra Trøndelagskysten til Lofoten, og som brukte hulene. Det er i disse områdene hulemaleriene i Norge er oppdaget.

Vi står nå foran de nye røde flekkene og strekene i hulen, disse mulige nye maleriene som vi oppdaget i berget her tidligere i sommer. Med kunnskapen fra arkeologer og antropologer blir man litt stille når man betrakter dette i lyset fra hodelyktene.

– I dag lever vi i en verden der det åndelige er separert fra hverdagslivet. Dette var ikke nødvendigvis tilfellet i yngre steinalder og bronsealder. Vi antar at de ulike verdenene var sterkere knyttet sammen, forteller Heidrun Stebergløkken fra NTNU Vitenskapsmuseet .

Vi pakker sammen et stort lass med utstyr og forlater hula for denne gangen. Jeg tenker selvfølgelig også på hvordan det går med Alette.

Nå har hun vært alene der inne i mørket i mange timer, jeg får skynde meg tilbake.

Kjenn deg selv

– Hallo! Roper jeg inn i huleåpningen.

Lysstrålen fra lommelykten min faller på noen fargede klær.

– Hvordan har du hatt det?

– Spennende og rart, sier hun.

– Det er ganske merkelig og vanskelig å sette ord på det som dukker frem i tankene når man sitter alene inne i mørket. Alette forklarer at hun ikke er sikker på om hun har sovet eller om hun var våken. Det var blant annet en slags drøm, med bilder av en stor stein som var bundet opp i en merkelig innretning. Det var barn der og steinen ble brukt til å knuse nøtter, forklarer hun ivrig.

– Barna kunne bli skadet av denne store greia, og jeg ville at vi skulle slutte å bruke den. Jeg fikk imidlertid til svar at det som var laget, det kunne vi ikke slutte å bruke, forteller hun.

Besøkene i hulene kan gjøre noe med oss. De kan få oss til å tenke på nye måter. Denne undringa over lys og mørke, livet og døden, kan leie oss mot større bevissthet rundt verden og naturen – og ikke minst mot oss selv.

Det lett å forstå at hulene ble brukt og godt kan beskrives som portaler til det ubevisste i mennesket.

Forestillingene og fortellingene om hvordan alt er og henger sammen var mer sammenvevet før, men kanskje er det ikke så mystisk. Før hadde man et samfunn med rom for dette. En gang var også erkjennelsesteori en sentral og viktig del av all filosofi; betraktninger om hvordan vi erkjenner verden, hva som gjør at vi ser det vi ser og er de vi er.

Vi trenger selvfølgelig fortsatt at vi tenker dette sammen, at verdiene, etikken og eksistensen blir reflektert inn i den virkeligheten vi lever i. Da trenger vi egentlig at det trekkes inn, ikke at det snakkes ut i en annen «verden» preget av magi og mystikk. Dette er dypt virkelig, helt konkret, en del av alles liv og samliv.

Tenk at vi måtte helt tilbake til hulen for å få tatt frem noen av disse spørsmålene vi altfor sjelden har tid til å løfte frem i hverdagen. – Hvem er vi? Hva gjør vi her? Hvorfor er vi her?

Det er kanskje ikke rart at den mest kjente hulen fra oldtiden hadde følgende inskripsjon over inngangen: ”Gnothi Seauton”. Det er gresk, fra Oraklet i Delfi, som altså betyr: Kjenn deg selv.

Hulemaleri

Journalist i NRK Kjartan Trana sammen med sin kjæreste Alette Sandvik.

Foto: Kjartan Trana / NRK