Maler andres livskriser

Det er svart og det er rødt. Og to livløse nakne kropper. Inga Dalsegg er 23 år og står i atelieret i tredje etasje på kunstakademiet Leicester i England. Foran henne er et maleri som er høyere enn henne selv.

Dette skal ingen kunne gå forbi uten å se.

Bildene fra åstedet, fra leiligheten hvor Elin og Jin ble drept, har klistret seg på netthinnen – og Inga maler måten de døde kroppene ligger på gulvet på etter å ha blitt skutt.

Hun maler alt blodet, limer på avisoverskriftene etter drapet. Hun bruker lang tid, er besatt av døden og maler flere bilder av all slags type død. Hver uke et nytt lik.

Det er under to år siden tvillingsøsteren Elin ble drept.

31. oktober 1996 venter Inga på at telefonen skal ringe. De bruker å ringe hverandre annenhver dag, og det er ulikt Elin å være upresis. Men det kommer ingen telefon denne kvelden. Elin og en venn ligger skutt og drept i en leilighet i Ålesund. Drapsmannen er en mann de alle kjente godt. I England har Inga lagt seg og blir vekket av at telefonen ringer. Det er ikke Elin i den andre enden av linja. Beskjeden hun får endrer alt.

Det er vanskelig å få det store bildet ned fra tredje etasje da det er ferdig og skal utstilles hjemme i Rindal sommeren 1998, nesten to år etter drapet. Inga har ingen forventninger til utstillinga.

– Det er store og sære bilder, men det viste seg å være gull for media. Både VG, TV2 og til og med Se og Hør dukket opp.

Utstillinga drar på turne, og folk Inga aldri har møtt før begynner å fortelle sine historier til henne. Historier om selvmord, om depresjoner, alvorlig sykdom og ulykker, for folk ser sine egne historier i bildene.

Slik fortsetter det med andre bilder hun lager. Det første bildet hun får ferdig etter å ha operert inn titanium i skuldra og som handler om at hun var helt avhengig av hjelp etter operasjonen, blir for andre et uttrykk for de seksuelle overgrepene de ble utsatt for i barndommen. Andre ser sine egne spiseforstyrrelser i bildet.

– For meg gjør det ikke noe om man ser en skulder med titaniumdeler innvendig, incest eller anoreksi. De trenger jo ikke føle det jeg følte da jeg malte det, så lenge bildet får dem til å føle, har jeg oppnådd det som er viktig for meg som kunstner.

Etter hvert begynner folk å ønske egne bilder.

Inga står med pensel inne i en lys og varm låve i Rindal. På veggene henger malerier. Ikke så mye svart og rødt lenger, men mye gult og oransje. Foran henne er et staffeli med et bilde av to ansikter som speiler seg i hverandre. Maleriet er bestilt av en person som sliter psykisk og som nylig har hatt en nedtur.

– Du har perioder hvor du ikke makter å skulle ut blant folk, men så må du. Du må ta del i hverdagen, og da føler du at du tar på seg en maske og går ut og spiller teater. Da har du fasaden hvor alt ser bra ut, forklarer Inga Dalsegg.

Det er folk med psykiske lidelser, alvorlig sykdom, som opplever stor sorg og dramatiske hendelser som bestiller bilder. Før Inga går i gang med å male for dem, snakker hun grundig om hva som har skjedd og hvordan den som bestiller har det.

– De kjenner min historie og føler de kan snakke med meg fordi jeg forstår. Jeg har ofte fått lange historier som går over flere år med alle typer opplevelser som har vært vonde og vanskelige. Bare det at de får åpnet seg opp og snakket om det, bidrar til å hjelpe.

Inga har løpende kontakt med dem som bestiller bilder, ofte prater hun med dem flere ganger i uka mens hun gjør en tolkning av hvordan vedkommende har det – og legger etter hvert frem en skisse. Nettopp denne prosessen er for mange svært viktig. Hun som skal få bildet av de to ansiktene som Inga står foran nå, har fått mye hjelp.

– Det satte i gang en prosess i meg hvor jeg var nødt til å verbalisere følelser jeg ikke har erfaring med å sette ord på. Det ble en reise i meg selv, forklarer hun.

Denne måten å få hjelp på er ny for krisepsykolog Håkon Stenmark. Han jobber ved Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging og Senter for krisepsykologi i Trondheim, men han kjenner ikke til lignende tilfeller som det Inga Dalsegg gjør for sine kunder.

Det er blitt mer og mer vanlig at pasienter selv bruker maling og tegning for å uttrykke egne følelser, men det er nytt for ham at en kunstner tolker andres indre liv slik hun gjør.

– Jeg ser ikke på det som terapi, men som et tillegg til terapi. Terapi er så mye mer og mer systematisk, men dette kan være et nyttig tillegg for mange. Det kan også være en hjelp til personer som ikke har så store plager at de trenger terapi.

Heller ikke Ingalill Johnsen som har jobbet som kunstpsykoterapeut i 12 år har hørt om at kunstnere maler andres sorg og smerter på bestilling. I dag bruker Ingalill Johnsen kunstterapi for å hjelpe folk med spiseforstyrrelser ved Oslo universitetssykehus, og hun synes det Inga gjør er spennende og fint.

Hun tenker det kan være til hjelp for mange – selv om man mister flere terapeutiske aspekter når man ikke maler selv. For poenget med å bruke kunst er at indre kriser får en ytre form slik at andre kan forstå smerten til den som uttrykker seg.

– Men bilder fanger opp følelser på nonverbalt vis, og mange vil nok føle seg forstått og sett hvis hun omformer smerte til kunst. Det er betydningsfullt for mennesker i smerte å oppleve at deres historie blir lyttet til og forstått med empati.

Håkon Stenmark understreker at det også er mange som burde hatt et tilbud gjennom helsevesenet som ikke blir fanget opp, og mener også vi i vårt samfunn ikke er så flinke til å erkjenne at det kan ta lang tid å bearbeide traumer og lidelser.

– Det er et press om at man skal bli ferdige med ting og mange bebreider seg selv for at de ikke klarer det. Vi er gode til å snakke om de tidlige reaksjonene, men ikke de som kommer etter blant annet seks måneder og to år, sier Stenmark.

Det lukter oljemaling i atelieret til Inga Dalsegg. Det at hun kan skape noe som gjør at andre kan komme videre, til å bearbeide sorg, tap og sykdom, gjør at det føles meningsfylt å stå med malerpensel her.

– Det er en stor ting når jeg ser hva det betyr for mange. Bildet kan være det som holder dem oppe.

Slik var det for Øivind Holten da han var alvorlig kreftsyk.

På en lys vegg i leiligheten hans i Kristiansund henger et bilde av et par foldede hender som prøver å bryte løs fra et tau. Øivind ser bildet, som henger alene på veggen, fra hele stua si.

Det er snart åtte år siden han skrev en lang e-post til Inga. Etter å ha blitt operert for kreft i tykktarmen, spredte sykdommen seg til leveren og til begge lungene. Nå beskriver han sykdommen i detalj. Han har vært gjennom fem operasjoner.

Selv om han ikke er redd for å dø av kreften, er han skikkelig lei av å oppdage nye svulster, av stadig å bli operert. Han har allerede kjøpt et bilde av Inga, og nå vil han at hun skal male situasjonen hans.

Inga vil vise at det er håp, og gi hjelp til å finne nok indre styrke til ikke å gi opp. I bakhodet har hun et gammelt eskimoordtak som sier «Når du har gått så langt at du ikke orker å gå et eneste skritt til, da har du gått halvparten av det du greier».

Hun maler foldede hender hvor det siver et lys ut mellom fingrene. Et lys som viser en indre kraft, og kreftsykdommen er tauet som ikke gir hendene full frihet til å utfolde seg fysisk.

Når Øivind kommer til atelieret for å se bildet, er Inga veldig spent. Han blir stående uten å si noe, men hun kan se at han tydelig blir rørt.

– I den situasjonen jeg var i, inspirerte bildet meg til å fortsette å tro at jeg hadde en fremtid foran meg. Det ble på en måte et symbol på det. Du fokuserer på håp og tro og at verden går videre, og at du ikke skal gi opp.

Øivind har fortsatt flere operasjoner foran seg når han får bildet Inga har laget, og det hjelper han gjennom de neste årene.

– Du får noe å henge hatten på. Du fokuserer på noe annet enn det du står midt oppi. Når jeg nå ser tilbake, var det en symbolikk på at man ikke setter seg ned, men står mot og ser fremover. Dette skal du sloss med og bli ferdig med – også har det faktisk gått slik.

I dag har han vært kreftfri i tre og et halvt år og håper sykdommen nå er borte for godt.

I låven i Rindal mangler bare småpirk på de to ansiktene som speiler seg i hverandre. Selv fikk Inga kronisk posttraumatisk stresslidelse etter at tvillingsøsteren ble drept 31. oktober 1996.

I tiden etter drapet klarer hun ikke å fortelle til noen hvordan hun har det. Hun føler seg isolert og distansert fra andre mennesker. Hun ser mordere overalt og skvetter av den minste lyd. Hun klarer ikke å konsentrere seg, engasjere seg eller interessere seg for noe. Men hun maler de store bildene av død. Bruker rødt og svart.

Drapet preger fortsatt Inga 20 år etter, men det er viktig at bestillingsverkene også inneholder håp og noe positivt. Ikke bare undergang og smerte.

– Bildet skal vise at det kan være vondt og vanskelig, men det er alltid håp. Jeg vil vise at man kommer seg ut av det, at de har en indre styrke og at det er mulig å finne veien ut. Det er mer i livet.

For Inga Dalseggs egen historie gjør at hun forstår psykisk smerte og sykdom.

– Det å få et bilde som viser at det ikke bare er de som opplever noe sånt, at andre mennesker har også hatt det like vondt og traumatisk, er også med å hjelpe.

Maleriet av de to ansiktene er ferdig. Hun som har bestilt det er veldig fornøyd og synes prosessen har vært både spennende og krevende. Bildet henger nå på veggen i atelieret inntil hun kommer og henter det. Et nytt bestillingsverk har nemlig tatt plass på staffeliet.

• Les også: Katten Frøya redder livet til Inga
• Les også: – Å ta bilder holder meg i live