«Beate» står foran speilet med hendene på magen.
Foto: Morten Waagø / NRK

Brent for alltid

«Beate» var livredd for at barnevernet skulle ta barna hennes. Derfor sa 28-åringen ja til det utenkelige.

Bank, bank. Forsiktige, nesten lydløse kakk på den gule døra.

«Ja ...» Beate satt oppreist i senga, ikledd ei lys sykehusskjorte.

Kirurgen som kom inn i rommet skulle ikke bare ta imot sønnen hennes. Han hadde også en annen oppgave.

«Er du helt sikker? Er det dette du vil?»

Beate hadde mest lyst til å hyle og skrike «NEI!!!».

Hun var helt sikker på at flere barnevernsansatte sto bak døra, klare til å storme inn og røske barnet ut av armene hennes rett etter fødselen. Om hun ikke svarte «riktig».

Hun dro håndflata over den store magen, og tvang fram ordet.

«Ok.»

Kirurgen bøyde seg over Beate og signerte håndleddet hennes. Et bevis på det som nå var avtalt.

Illustrasjon som viser ei hånd med signatur av en gynekolog.

Dette er historien om en mamma som har vært i barnevernets søkelys i seks år. Flere ganger vurderte de å ta fra henne omsorgen for barna. De skal også ha oppfordra henne til å sterilisere seg.

Fortellinga er basert på mange hundre dokumenter fra barnevernet, rapporter fra sakkyndige, rettsavgjørelser, e-poster, tekstmeldinger, prosesskriv, samt mange intervju med de involverte.

I dag er Beate i 30-åra og forteller at hun er fratatt sin verdighet og retten til å bestemme over egen kropp. Det mener hun Indre Namdal barnevernstjeneste har skylda for.

Det er Grong kommune i Trøndelag som har ansvaret for Indre Namdal barnevernstjeneste, som dekker fem kommuner. Kommunedirektøren svarer på vegne av barnevernet, og han innrømmer at de har begått flere overtramp i denne saken.

– Dette er noe jeg hverken kan eller vil forsvare, sier Bjørn Ståle Aalberg.

Mamma «Beate» står inne på barnerommet.

De første bekymringsmeldingene tikka inn i 2016.

Beate hadde ikke fullført videregående på grunn av mye mobbing, og hadde i lengre perioder vært uten jobb. Det var ikke alltid nok penger på konto til å betale regningene.

Denne høsten hadde hun knapt betalt husleia eller barnehageregninga. Det hadde vært en del uro rundt den lille familien. De hadde flytta flere ganger. Da barnet mista barnehageplassen på grunn av for mange ubetalte regninger, sendte barnehagen inn ei bekymringsmelding:

28. september 2016: Barnehagen kan ikke si at mor har dårlig omsorg for (barnet), men vi er bekymret for alle disse forandringene i (barnets) liv.

Noen måneder senere sto Beate og barna i fare for å bli kasta ut av boligen på grunn av manglende betaling. Da varsla Nav barnevernet.

Barnevernet starta undersøkelser. De dro på hjemmebesøk hos Beate og observerte hvordan hun håndterte barna. De henta også inn opplysninger fra blant andre Beates fastlege. Legen hadde ingenting negativt å si om Beate:

... er det ingenting verken fysisk eller psykisk, som skulle tyde på at hun er en dårlig omsorgsperson. 27. mars 2017

Barnevernet foreslo å hjelpe Beate med økonomien, men hun takka nei. Hun ville ikke ha noe hjelp av barnevernet. For hos dem og andre etater følte hun seg møtt med lite respekt, misforstått og herset med. Hun ville klare seg selv.

Våren 2017 konkluderte barnevernstjenesten med at de ikke var bekymra for Beates omsorgsevne. Barna hadde det bra, og hun var ei god mor. Men barnevernet var bekymra for hennes dårlige økonomi og psykiske helse.

Beate hadde slitt psykisk, og hun hadde hatt perioder der hun var nedstemt, men det var flere år tilbake i tid.

Nå hadde hun det bra, og gleda seg til å flytte sammen med sin nye kjæreste. Også barnevernet mente samboerskapet ville være bra for den lille familien, siden de kunne dele på utgiftene og omsorgen for barna.

Beate håpa hun kunne få tid til å ta opp skolegangen og få skikk på økonomien sin.

Men lite gikk etter planen.

Barnesko i gangen til «Beate».

Etter vel ett år venta hun og samboeren barn, men de krangla mye, og det gikk utover alle som bodde i huset.

Beate tenkte på å flytte. Hun ville komme seg bort, starte på nytt.

Men så kom det inn ei bekymringsmelding om det ufødte barnet.

Barnevernet starta en ny undersøkelsessak. De var bekymra for hvordan mors psykiske helse påvirka barna, og om de var vitne til konfliktene mellom de voksne.

Som et ledd i undersøkelsen skulle Beate snakke med en ansatt i barnevernet. Personen hadde en klar oppfatning av hva som var til det beste for henne og barna.

Illustrasjon som viser ei bekymringsmelding.

Den ansatte var tydelig, ifølge dokumentet som er skrevet av barnevernstjenesten i ettertid:

... at barnevernstjenesten ikke er så bekymret for mor og hennes omsorgsevne for sine nåværende barn og ufødte barn ... 29. mai 2019

Beate kjente på en lettelse. Hun visste at hun hadde noen utfordringer og at det hadde vært en del uro den siste tida.

... så lenge hun lever i trygge, forutsigbare rammer sammen med en annen voksen omsorgsperson. 29. mai 2019

Ubehaget kom snikende. For i dokumentet står det også:

29. mai 2019: Videre at dersom mor flytter for seg selv, blir barnevernstjenesten bekymret for mors faktiske evne til å takle totalomsorgen for sine (...) barn.

I Beates hode hadde denne personen sagt med rene ord at dersom hun flytta fra samboeren, ville barna bli henta ut med makt.

Den barnevernsansatte er av en annen oppfatning. Hen benekta i tingretten å ha trua med å frata Beate omsorgen for barna hvis hun ikke flytta tilbake til samboeren. Vedkommende har ikke svart på NRKs gjentatte henvendelser.

Men Beate husker disse ordene. Hun tenkte at hun ikke lenger fikk bestemme hvem hun skulle bo og leve med, hvis hun ønska å beholde barna.

Beate dro tilbake til samboeren. Hun turte ikke annet.

– Jeg tenkte at dette var et overgrep, og at de hadde gått for langt. Men jeg ante jo ikke da hva som skulle komme.

Barnevernstjenesten har i et uttalelse til tingretten innrømma at dette var galt:

Det var ikke til mor og barnas beste å bli tvunget til å flytte tilbake til (samboer), da samliv bør være basert på frivillighet, og ikke for å unngå å miste barna. 29. mai 2019

Dette ble den første av totalt tre hendelser dette året der barnevernet senere innrømma at de tok feil.

– Det er tre feil for mye. Det er ikke noe annet å si om det, sier kommunedirektør Bjørn Ståle Aalberg.

Noen uker senere pakka Beate likevel koffertene. Hun hadde fått nok og skjønte at dette ikke gikk lenger. Hun tok med de viktigste eiendelene til barna, og forlot huset og samboeren.

De flytta inn hos nær familie og håpa på ro før fødselen, men barnevernstjenesten klarte ikke å slippe sine bekymringer rundt omsorgen til barna.

Det skulle ikke gå lang tid før situasjonen eskalerte.

Bilde med avtrykk av en barnefot.

To uker før fødselen ble Beate kalt inn på et møte hos barnevernet. Flere hadde meldt sin bekymring, og barnevernet var urolig for omsorgssituasjonen til barna.

Beate husker det så godt.

Ifølge referatet fra dette møtet ble sterilisering nevnt.

Beate mener hun ble oppfordra og tvunget til å si ja til sterilisering.

Ifølge henne gjorde de to ansatte det klokkeklart at barnevernstjenesten var klare til å gjøre en større inngripen om hun ikke viste fornuft nå. Beate husker også at de sa at barnevernet kunne gripe inn på fødestua om hun ikke godtok oppfordringa.

Hun følte hun ikke hadde noe valg. Enten hørte hun etter, eller så samarbeidet hun ikke med barnevernet, og da ville det bli konsekvenser.

– Det eneste alternativet jeg hadde, var å gå med på dette hvis jeg ville være trygg på fødestua, og beholde mine barn, sier Beate.

Kommunedirektøren i Grong, Bjørn Ståle Aalberg, beklager.

Vi forholder oss til hennes forklaring om at hun ble oppfordra til å sterilisere seg. Vi mener å ha belegg for å si at det kan ha skjedd.

Kan du forstå at Beate følte at hun ikke hadde noe valg?

Hvis hun mener det, så forholder jeg meg til det og forstår at hun måtte ha følt seg pressa på et eller annet vis. Jeg vet ikke noe mer enn det. Men føler hun det sånn, ja, da forstår jeg det.

«Beate» på sykehuset etter sterilisering

Metallsenga ble trilla gjennom gangene og inn på operasjonsstua. Beate tok en siste titt ned på hånda.

Jo da, signaturen var der fortsatt. Nå var det ingen vei tilbake,

Enkelte gynekologer har som praksis å signere pasientens håndledd før en operasjon. Dette gjør de for at alle på operasjonsstua skal vite at pasienten har sagt ja til inngrepet.

En baby kom til verden, og Beate fikk hilse på den nyfødte. Men hun ble liggende på operasjonsbordet.

Hun trodde det sto flere barnevernsansatte utenfor døra og fulgte med.

Kroppen skalv.

Nederst på magen, der de nettopp hadde tatt ut barnet, fortsatte kirurgen jobben.

Med stødig hånd kutta kirurgen begge egglederne, og brente for å lukke såret.

Beate klarte ikke å se hva som foregikk bak det grønne forhenget, men kjente stanken, og saltsmaken fra tårene.

Fra nå av var Beate steril.

Og det var barnevernet som hadde oppfordra henne til å gjøre det.

Det slås fast i en uttalelse fra barnevernstjenesten til tingretten i ettertid:

29. mai 2019: Videre oppfordret en annen saksbehandler henne til å sterilisere seg, og at dersom hun ikke samtykket til opphold ved (familiesenteret), ville vi gå til fylkesnemnda og fatte tvangsvedtak.

Beate oppfatta steriliseringa som ren tvang.

– Jeg steriliserte meg i håp om å få beholde barna mine.

«Beate» holder hendene på magen foran speilet.

Thea W. Totland er mangeårig barneadvokat og har selv bakgrunn fra barnevernet. Hun kjenner ikke til denne saken, men reagerer på det som står i dokumentet skrevet av barnevernet.

– Det er uhørt. Barnevernstjenesten er en offentlig myndighet med mye makt. Dette er krise, sier Totland.

Hun lurer på hva et slikt tiltak skulle være godt for.

– Hva hjelper en sterilisering for nåværende barn? Dette er ren maktutøvelse. Det er gufs fra fortida som sender tankene tilbake til tvangssteriliseringa av taterne. Jeg kjenner jeg blir provosert.

Kommunedirektøren reagerer slik på kritikken:

Kan ikke si meg uenig. Det er på kanten til mye, det kan jeg være enig i, sier Bjørn Ståle Aalberg.

Kommunedirektør i Grong, Bjørn Ståle Aalberg.

Hvorfor skulle hun sterilisere seg?

Årsaken til at det ble foreslått skjønner jeg ikke, sier Aalberg.

Er oppfordring til sterilisering noe som er vanlig i denne barnevernstjenesten?

Nei, jeg er ikke kjent med at det er brukt som et verktøy hverken før eller etter denne saken. Men vi opplevde at det skjedde, så da må man gå opp grensene slik at det ikke skjer igjen.

Aalberg forteller at flere av de ansatte i barnevernstjenesten har tatt videreutdanning. De har også innført ny møtestruktur internt, slik at de sikrer at vanskelige og utfordrende saker blir drøftet ukentlig.

I tillegg sier kommunedirektøren at de bruker et nettbasert faglig oppslagsverk som sikrer barnevernstjenesten en jevnlig kompetanseheving, slik at riktige beslutninger blir tatt til riktig tid. Han mener dette vil gi tryggere medarbeidere og en bedre internkontroll.

NRK har vært i kontakt med begge saksbehandlerne som var på møtet hvor sterilisering var et tema.

Den ene ønsker ikke å kommentere saken. Den andre saksbehandleren mener at Beate ikke fikk en klar oppfordring om å sterilisere seg.

– Jeg starta med å snakke om at hun skulle ta keisersnitt, så sa jeg «har du vurdert ...», og før jeg fikk fullført setningen svarte mor: «ja, jeg har allerede søkt om å bli sterilisert». Da støtta jeg henne i at det var lurt, forteller saksbehandleren.

Barnevernet sier nå at de ikke burde oppfordra til sterilisering.

Feil nummer to.

«Beate» og den nyfødte på sykehuset.

Det hamra i operasjonssåret, og det eneste Beate klarte å tenke på, var at hun aldri mer skulle få oppleve å føde en sønn eller ei datter igjen. Den muligheten hadde barnevernet tatt fra henne, tenkte Beate.

Hun visste at dette var hennes siste barselpermisjon. Den skulle hun nyte. Ingen kunne ta fra henne det.

Men barseltida ble alt annet enn det Beate hadde sett for seg. Barnevernet var bekymra for hennes manglende samarbeidsevne, hennes psykiske helse og om hun var i stand til å ta seg av barna.

De mente Beate måtte bevise sin omsorgsevne, og at hun trengte råd og veiledning. Barnevernstjenesten tvang henne til å flytte inn på et familiesenter.

Nok en handling som barnevernet senere innrømma var feil.

Bamse i gangen inne på familiesenteret som «Beate» bodde på.

Med store kofferter, smerter i såret og bilstolen på armen, låste Beate opp leiligheten de hadde fått tildelt inne på familiesenteret. Der skulle hun og barna bo de kommende ukene.

Hun tok de viktigste tingene ut fra koffertene og plasserte dem rundt i leiligheten. Flere tegninger som barna hadde laga, fotavtrykk av barneføtter, og en buddha-statue som de likte så godt. Alt for å gjøre det litt hjemmekoselig.

Beate retta seg etter barnevernets krav, selv om hun ikke ville bo på familiesenteret:

Mor ønsket ikke tvangsvedtak og opplevde at hun ikke hadde annet valg, enn å samtykke til opphold ved (familiesenteret). 29. mai 2019

Etter å ha vært i kontakt med en advokat forsto Beate at hun selv kunne bestemme hvor lenge hun og barna skulle være på familiesenteret.

– Jeg sto i identitetskrise som nybakt og sårbar mamma. Jeg følte meg umyndiggjort og overvåka, sier hun.

Beate var ikke i tvil. Hun måtte bort, raskt. Hun pakka, tok med seg barna og dro, selv om familiesenteret var alvorlig bekymra for hennes omsorgsevne.

Barnevernet kom igjen med en innrømmelse. Den tredje i rekken:

29. mai 2019: Barnevernstjenesten vurderer at (familiesenteret) ikke var riktig tiltak for mor. (...) 
(Familiesenteret) ble fremstilt som et hjelpetiltak overfor mor, men fungerte som et tiltak for å observere og vurdere hennes omsorgsevne.
Bamse i gangen inne på familiesenteret som «Beate» bodde på.

Noen måneder senere hadde barnevernstjenesten gått igjennom Beates sak på nytt.

Endelig kunne hun puste ut.

For i løpet av tre måneder gikk barnevernet fra å vurdere å ta ungene ut av hjemmet, til å henlegge hele saken.

29. mai 2019: Indre Namdal barnevernstjeneste har konkludert undersøkelsen med at (barnet) har en tilstrekkelig god nok omsorgssituasjon hos (Beate), og har henlagt undersøkelsen uten bekymring.

Skrekkscenarioet – et liv uten barna – hadde fortsatt ikke blitt en realitet.

– Men de klarte å ta fra meg min verdighet. Min rett til å bestemme over egen kropp. Den får jeg aldri tilbake.

Nå trodde Beate det var over, at hun og flokken endelig skulle få lov til å leve som en normal familie. At ingen skulle stille spørsmål ved om hun var god nok.

Men der tok hun feil.

For heller ikke henleggelsen av Beates sak gikk som barnevernet hadde tenkt. Statsforvalteren i Trøndelag kritiserte senere tjenesten for å ikke ha gjort forsvarlige undersøkelser, og mente at de burde ha gjort en ny vurdering.

Bjørn Ståle Aalberg

Skjønner du at Beate ikke har tillit til barnevernstjenesten?

Ja, basert på disse hendelsene så skjønner jeg det. Samtidig vil jeg si tilbake at man også må se på hva barnevernet har gjort av selvevaluering og erkjennelser. Vi prøver å få til en god dialog nå, og vårt mål er å sørge for at individene har det bra. Det perspektivet håper jeg Beate også har med seg inn i dette. Men jeg skjønner henne, sier kommunedirektør Bjørn Ståle Aalberg.

Men i denne saken har dere gjort det – sørga for at individene, inkludert barna, har det bra?

Ja, si det ... Jo, saken har gått over lang tid og her trekkes det fram feil. Men det er ikke svart-hvitt. Det er gjort mange ulike tiltak, råd og veiledninger som kanskje var veldig bra. Jeg mener vi har fått til det.

Vel et halvt år etter at barnevernet henla saken, tikka det inn ei ny bekymringsmelding som snudde opp ned på alt. Igjen.

«Beate» sitter på kjøkkenet med kaffekoppen i hendene.

I mars 2021 dukka barnevernet opp på hjemmebesøk hos Beate, men ble stoppa i døra.

Hun ville vente med å slippe dem inn til trygghetspersonen hennes, et familiemedlem, var til stede.

Siden det tok litt tid, dro barnevernet fra stedet med uforrettet sak, og oppfatta at de ikke fikk komme inn.

Ifølge Beate ble dette en ganske kaotisk dag som også påvirka barna, så de dro på hytta for å få litt ro.

Barnevernet hadde for tredje gang starta nye undersøkelser. Nav hadde sendt inn bekymringsmelding, siden Beate ikke dukka opp på møter, eller benytta seg av de økonomiske rettighetene hun hadde. I tillegg var strømmen i leiligheten hennes avslått på grunn av ubetalte regninger.

Beate hadde informert Nav om at hun og barna hadde flytta ut på grunn av oppussing. Hun ønska ikke hjelp til å få slått på strømmen igjen.

Barnevernet hadde over lang tid slitt med samarbeidet med Beate, og var særdeles bekymra for barnas omsorgssituasjon.

Etter ei god natt søvn gjorde Beate og barna seg klare til å dra hjem, men plutselig banka både politiet og barnevernsansatte på hyttedøra.

Barnevernet hadde fatta et akuttvedtak. Det var bestemt at alle barna skulle hentes ut. De skulle ikke lenger bo sammen med Beate.

Hun skjønte at det var for seint å yte motstand. Hun samla ungene rundt seg og fortalte dem at de var nødt til å bli med disse menneskene. Hun hjalp til med å pakke ned tingene deres, dro igjen glidelåsen på jakkene og knøt skolissene.

Beate så bilene kjøre av gårde.

Så kollapsa hun.

– Etter fem år fikk de det som de ville. Jeg gjorde alt i min makt. Jeg steriliserte meg for å få beholde barna. Uansett hvor mye jeg prøvde, ble jeg aldri ei god nok mor i deres øyne.

Advokaten til «Beate», Aleksander Skogrand Pedersen

Beates advokat, Aleksander Skogrand Pedersen, mener saksbehandlinga har vært mangelfull over hele linja.

Har du vært borti en lignende sak?

– Nei. Denne er den helt klart mest alvorlige saken vårt firma med 30 års erfaring har sett. Fordi omfanget av hva mor har vært utsatt for er så voldsomt, og det har fått så mange konsekvenser.

Beate har kjempa for å få tilbake barna sine siden den dagen hun mista dem.

«Beate» ser ut av vinduet

I en dom fra tingretten i 2021 står det blant annet at Beate ikke har en psykisk lidelse. Retten legger også til grunn at Beate er en snill, kjærlig og omsorgsfull mor, men at hennes avvisende holdning til barnevernet har ført til store utfordringer for hennes barn.

Beate har vurdert om hun skal gjennomgå en operasjon for å reversere steriliseringen, kalt refertilisering. Men tiden er i ferd med å renne ut, og det er ingen garanti for at en slik operasjon blir vellykket.

Nå venter flere runder i retten. I mellomtiden er barna hos henne på bestemte dager i bestemte tidsrom.

NRK har valgt å anonymisere de involverte av hensyn til barna, og vi har anonymisert bildet av signaturen. De nevnte partene er forelagt artikkelen og ønsker ikke å kommentere saken ytterligere.

Hei!

Har du tips eller innspill etter å ha lest saken, send meg gjerne en e-post.

Håndavtrykk

NRK Trøndelag gransker

Dette er en del av en artikkelserie som handler om barnevern.