«Unni» varsler om barnevernet.
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRKFoto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Et stille opprør

I mange år holdt de kjeft. Nå vil tidligere ansatte i barnevernet fortelle.

«Alle må komme hit nå!»

De høylytte ordene kom fra personalrommet.

Litt usikker på hva som venta, fulgte «Unni» etter flokken nedover gangen. Hun ble stående i døråpninga og betrakta det som skjedde.

På bordet hadde de satt fram stettglass på rekke og rad. Her skulle det feires.

Det er slik Unni husker junidagen i 2016. Hun hadde nettopp starta i jobben som saksbehandler i Indre Namdal PPT. En tjeneste som delte lokaler og leder med barnevernstjenesten, og som hadde felles mandagsmøter.

Unni fikk selv et stettglass med Mozell i hånda.

Hun husker gleden i rommet over at Indre Namdal barnevernstjeneste omsider var «fri». Ifølge henne var de lykkelige over å være kvitt en familie som ble definert som vanskelig. En annen barnevernstjeneste skulle endelig ta over ansvaret for familien.

Ifølge Unni kom en av lederne bort til henne og forklarte at de hadde god grunn til å feire.

Unni sa ingenting den dagen eller ukene etter. Hun skjemtes over å ha deltatt, ble flau av å tenke på at de jubla og feira at en familie i krise ble «skålt» ut av barnevernstjenesten.

Hun trodde hun var alene. Men nå er det flere som vil snakke.

Illustrasjon av champagneglass med Mozell

NRK har vært i kontakt med et titall tidligere ansatte i Indre Namdal barnevernstjeneste. Rundt halvparten vil nå fortelle, hvis de får være anonyme.

Fryktkultur på arbeidsplassen, bruk av korrekturlakk for å fjerne spor, sensurering av rapporter og ei bekymringsmelding som bare forsvant – er noe av det de forteller om.

Dette barnevernskontoret skal også ha oppfordra ei høygravid kvinne til å sterilisere seg. I tillegg er en ansatt i tjenesten anmeldt for å løyet i retten. Anmeldelsen er senere henlagt.

Myndighetene sier rett ut at barn og unge i dette området ikke har fått den hjelpa de trenger.

Kommunedirektøren i Grong, Bjørn Ståle Aalberg, svarer på vegne av barnevernstjenesten, som dekker fem kommuner i Trøndelag.

Han innrømmer at tjenesten har hatt problemer tilbake i tid.

Noe av kritikken er rettmessig, og det har vi tatt inn over oss. Når jeg snakker med ansatte i dag, er jeg trygg på at situasjonen ikke er den samme nå, sier Aalberg.

Han har fått opplyst at lederne ikke var med på skålinga med Mozell og at det ikke var et arrangement. Han tror denne hendelsen kan ha funnet sted, men han vil ikke beskrive det som en feiring.

I tida etter skålinga på personalrommet, ble Unni kjent med tenåringsgutten «Martin». Hun fulgte han tett over lang tid og mente barnevernet forsterka kaoset han sto i.

Unni opplevde at barnevernet ikke lytta til Martin.

Han klandrer barnevernet i Indre Namdal for barndommen han aldri fikk.

Illustrasjon av megafon

Året etter jubelen som skal ha skjedd på personalrommet, satt Unni og Martin inne på et av skolens møterom.

«Hvordan har du det?»

Unni var interessert i å finne ut hvorfor han var så frustrert, og hvorfor han ikke tok ut potensialet sitt på skolen.

Hun visste at Martin hadde vært under barnevernets omsorg nesten hele livet, og at han hadde bodd hos fosterforeldrene siden han var en liten gutt.

Etter at fosterforeldrene skilte lag, ble tenåringen plassert hos fostermor, selv om han egentlig ville bo hos fosterfar.

Unni husker godt Martins lengsel og hva han sa:

«Jeg skulle ønske at alle jeg var glad i kunne sette seg ned rundt et bord og snakke sammen».

Hun så det på hele gutten. Martin lengta etter fosterfaren, savnet var enormt:

«Jeg snakker og snakker, men blir hverken hørt eller tatt på alvor av barnevernet».

Unni opplevde at det Martin sa ikke ble tatt hensyn til av barnevernet. Hun så at tenåringsgutten kom i stadig større opposisjon til alt og alle, og at det var i ferd med bringe han inn i et uføre.

Hun mente det var helt avgjørende for Martin å få bo hos fosterfaren så fort som mulig, men barnevernet var uenig.

Derfor bestemte hun seg for å gjøre noe som ville sette hennes egen framtid på spill.

Illustrasjon av bamse

I ei årrekke har barnevernet i Indre Namdal fått kritikk i statlige tilsyn fordi barn ikke er blitt hørt, eller fordi det ikke er dokumentert at barna er lytta til.

Akkurat det Martin hadde kjent på i flere år.

Dette barnevernet har blant annet brutt barnevernloven flere ganger. Det slås fast i tilsynsrapportene fra både 2011, 2013 og 2020.

2020: Grong kommune, Indre Namdal barneverntjeneste sikrer ikke at barnets synspunkt, vektleggingen av barnets mening, og vurderingen av barnets beste fremkommer i alle vedtak.
2013: Kommunene gjennomfører ikke tilstrekkelig antall fosterhjemsbesøk i forhold til lovkravet. Ved reduksjon av fosterhjemsbesøk er det ikke dokumentert om barnet og fosterforeldrene har fått medvirket til avgjørelsen.
2011: Barn blir ikke i tilstrekkelig grad informert om, og gis ikke anledning til å uttale seg i undersøkelsessaken. (...) I 5 
av 14 saker var det dokumentert samtale med barnet.

Marita Ugseth er seksjonsleder for barnevern hos Statsforvalteren i Trøndelag.

Høyt sykefravær og mange utskiftninger gjør det krevende for tjenesten å sikre en forsvarlig praksis, sier Ugseth.

Tror du at barn og unge i området får den hjelpa de trenger?

Rapporteringstall, samt avdekkede lovbrudd under tilsyn, viser at det er barn og unge som ikke har fått tilstrekkelig hjelp og oppfølging av barnevernet. Det er alvorlig.

– Men når dere har avdekt lovbrudd i tre tilsyn de siste ti årene, kan dere ikke gå inn og gjøre mer?

Det er begrensa hvor stor makt og myndighet tilsynsapparatet i Norge har. Vår rolle er å følge dem til lovbruddet er retta opp, sier Ugseth.

Kommunedirektør Aalberg mener at tjenesten har lytta til hva barna har å si, men at de ikke har vært flinke nok til å dokumentere det. Dette blir bekrefta i tilsynsrapportene fra statsforvalteren.

Ifølge Ugseth har utfordringene i Indre Namdal barnevernstjeneste vært krevende over tid.

Derfor vil statsforvalteren følge opp tjenesten videre med både dialogmøter og nasjonalt kompetansehevingsprogram, for å sikre at lovbruddene ikke gjentar seg.

Illustrasjon som viser ei bekymringsmelding.

Den ekle følelsen Unni hadde fått etter feiringa med stettglass, fulgte med henne. Martins problemer ble bare verre. Nå klarte hun ikke å sitte stille lenger. Ikke denne gangen.

Hun måtte kjempe Martins sak, men hun kunne ikke gjøre det muntlig. Det ville bli for lett å avfeie, tenkte hun.

Unni skrev ei bekymringsmelding, for det visste hun at alle måtte ta på alvor. Hun visste også at det ikke ville bli godt mottatt. Om hun så risikerte å miste jobben, så var det verdt å prøve, fordi Martin kunne få det bedre.

Med bestemte skritt og bekymringsmeldinga i hånda gikk Unni inn i det mørkebrune bygget, der barnevernstjenesten og PPT hadde sine kontorer.

Hendene var klamme da hun leverte fra seg dokumentet til en leder. Hun husker lettelsen hun følte da den samme lederen sa at hun delte Unnis bekymring.

Hun så at lederen tok fram kulepennen og noterte på ei liste at bekymringsmeldinga var mottatt.

Det Unni ikke visste, var at Martin hadde rømt til fosterfaren samme dag som hun hadde levert inn bekymringsmeldinga. Martin var lei av at ingen voksne tok hensyn til det han ville.

Etter noen dager kom det en møteinnkallelse fra ledelsen, forteller Unni.

– Da var jeg forberedt på at alt kunne skje.

Unni husker at det første som ble sagt var at hun burde tatt opp sin bekymring muntlig. Men det var jo akkurat det hun ikke ville. Dette måtte ned på papiret sånn at det ikke ble enkelt å avfeie.

Lederne problematiserte at det var to bekymringer i ei og samme melding. Den ene delen av meldinga handla om en personalsak. Den andre handla om Martin og hans situasjon. Ifølge Unni fortalte lederne at hennes bekymringer rundt Martin ikke var nye opplysninger for dem.

«Derfor har vi sletta bekymringsmeldinga», husker Unni at den ene lederen sa.

De ordene traff henne som en knyttneve i magen. Hun visste at dette var et lovbrudd, og at denne saken ikke kunne ende sånn. Noen måtte fortsette å kjempe Martins sak.

Også flere barnevernsansatte ble nå oppmerksomme på hva som var i ferd med å skje.

Illustrasjon av viskelær

Litt lenger inn i bygget satt «Siv». Hun jobba i barnevernstjenesten, og hadde sett at tenåringsguttens navn var nevnt på lista over mottatte bekymringsmeldinger. Hun begynte å stille spørsmål, men opplevde at hun ikke fikk svar.

Da hun senere gikk tilbake og titta på lista, var navnet til gutten borte.

Hun løfta arket opp mot lyset. Under korrekturlakken kunne hun se det.

Noen hadde et så sterkt ønske om å fjerne alle spor at de hadde brukt korrekturlakk, tenkte Siv.

Flere av de tidligere ansatte forteller at de husker denne hendelsen. Guttens navn var borte.

Men Siv ga seg ikke, og fikk til slutt et møte med ledelsen, for å spørre om bekymringsmeldinga og korrekturlakken. Hun hadde med seg en kollega, og ifølge begge to benekta ledelsen alt.

Siv opplevde at de løy til henne, ansikt til ansikt, og fikk beskjed om å gå en tur på gangen.

Kollegaen husker møtet. Ledelsen fikk klar beskjed om at de var nødt til å fortelle noe.

Da Siv kom inn på møterommet igjen, husker hun at ledelsen kom med en delvis innrømmelse og fortalte at bekymringsmeldinga var sletta. Ifølge Siv var begrunnelsen at dette var en pågående sak, og at det ikke var riktig å journalføre denne bekymringsmeldinga.

Barnevernsledelsen i Indre Namdal ønsker ikke å snakke med NRK. De viser til svarene fra kommunedirektøren.

Bjørn Ståle Aalberg mener bruken av korrekturlakken var en lettvint, men feil måte å løse problemet på.

– Korrekturlakken ble ikke brukt for å skjule eller gjemme spor. Det ble gjort fordi ledelsen mente at bekymringsmeldinga ikke kunne leveres slik den var. De mente den måtte deles opp og skrives på nytt, sier han.

Aalberg legger til at kommuneledelsen og barnevernsledelsen var enige i denne beslutninga.

Han bestrider derfor at bekymringsmeldinga forsvant eller ble sletta, og sier at den ble sendt tilbake til avsender.

Ifølge han ble alle ansatte informert om hva som skjedde i denne saken. Om det var før eller etter møtet med Siv, vet ikke Aalberg.

For Siv ble dette dråpen. Hun hadde tidligere kjent på å ha blitt forsøkt sensurert av lederne når hun skrev rapporter etter hjemmebesøk. Hun forteller at hvis en ungdom hadde uttrykt at de ikke var fornøyd med barnevernstjenesten, mente lederne at det ikke burde stå i rapporten.

– Barnevernslederne mente ofte at det som var sagt av ungdommer ikke var sant, sier Siv.

Kommunedirektøren sier at han ikke kan utelukke at sensurering har skjedd, men det overrasker han om ledelsen skal ha pålagt en ansatt å ta bort viktig informasjon.

Illustrasjon av forstørrelsesglass

Siv og flere ønska seg drøftinger om de vanskelige sakene. Kunne noe gjøres annerledes, burde man ha tatt et besøk til før endelig avgjørelse, har man snudd alle steinene, er alle enige om at dette ble riktig?

Hun opplevde at det var lite av slike diskusjoner. Få sa noe på møtene. Det kom sjelden innspill.

Flere av de tidligere ansatte forteller at årsaken til tausheten var et arbeidsmiljø preget av frykt. Hvis noe gikk galt, fikk den enkelte saksbehandler skylda, og ledelsen tok ikke ansvar. Mange opplevde at uansett hva de gjorde, ble det ikke verdsatt.

– Noe av det som var verst, var å se når dyktige kompetente folk med mange års erfaring ble brutt ned, bit for bit. Til slutt var det få av oss som følte vi hadde noen verdi. Flere av oss har fått helseproblemer i ettertid, forteller en av dem.

Etter fire år hos barnevernet i Indre Namdal, sa Siv opp jobben.

– Ved å slutte i tjenesten berga jeg mitt faglige, juridiske, moralske og etiske kompass. Og ikke minst helsa, sier Siv i dag.

Kommunedirektør Aalberg tror det kan stemme at det tidvis var stille og at diskusjoner uteble. Han er også kjent med at begrepet fryktkultur er blitt brukt om arbeidsmiljøet i barnevernet.

– Om det var ledelsen som utøvde en fryktkultur, eller om det var frykten for å komme i en opphetet diskusjon med en kollega, er jeg ikke sikker på.

Han mener at ledelsen nå er blitt mer oppmerksom på kulturen på arbeidsplassen, og at de har tatt tak og håndtert problemene.

Illustrasjon av et barnevernsdokument

I Indre Namdal barnevernstjeneste har 13 personer slutta i løpet av de siste fem årene. I denne perioden har kontoret hatt rundt ti årsverk.

I sine egne årsrapporter, skriver de om en arbeidsplass med stor gjennomtrekk og tidvis meget høyt sykefravær. Flere ganger nevnes mye slitasje hos ansatte på grunn av økt arbeidsbelastning og press.

Hvert eneste år skriver tjenesten at de jobber med å stabilisere bemanninga.

Bare i 2019 slutta halvparten av de ansatte, altså fem personer. I siste halvdel av dette året hadde barnevernet store problemer med å få gjort det de skulle.

Bare 40 prosent av sakene ble undersøkt innen den lovpålagte fristen på tre måneder.

– Det er ingen tvil om at tjenesten har hatt problemer, både når det gjelder arbeidsmiljø og kultur, sier kommunedirektør Bjørn Ståle Aalberg.

– Hva er konsekvensene av flere år med sykmeldinger og folk som slutter?

– Det kan ha gått utover barna, men vi har ikke avdekka slike saker i denne perioden. Vi har kanskje hatt flaks, sier Aalberg.

Kommunedirektøren sier også at i en slik situasjon må det gjøres gode prioriteringer, og at de har redusert risikoen ved å være dyktige til å prioritere. Han mener det kan være årsaken til at de ikke har hatt alvorlige saker på grunn av brudd på tidsfrister.

De tidligere ansatte som har snakka med NRK, er opptatt av å fortelle at det også er blitt gjort mye bra i tjenesten, på tross av arbeidsforholdene og ledelsen. Flere av dem sier at mange familier og barn har fått den hjelpa de trengte til rett tid.

Aalberg forteller at det ikke er kommet inn interne varsler eller merknader fra tillitsvalgte eller verneombud i løpet av de siste to årene.

– Jeg har snakka med alle nåværende ansatte og fått veldig gode tilbakemeldinger fra dem. Sykefraværet har gått ned. Derfor føler jeg meg trygg på at den tjenesten som blir beskrevet her, er noe helt annet i dag, sier Aalberg.

Men for tenåringen Martin hjelper det ikke at kommuneledelsen sier at barnevernet fungerer bedre enn før. For han er det for seint.

Etter to år sa Unni opp jobben i Indre Namdal PPT, men hun klarte ikke å glemme Martin.

Illustrasjon av postkasse og konvolutt

På sin siste arbeidsdag satte Unni seg i den iskalde bilen og skulle sørover. Bekymringsmeldinga om Martin lå i framsetet i en konvolutt.

Hun hadde ikke gitt opp kampen for tenåringsgutten.

Etter vel en time stoppa hun bilen foran ei rød postkasse utenfor en butikk. På konvolutten sto det «til Fylkesmannen i Trøndelag».

Hvis hennes ledere trodde at de bare kunne forkaste ei bekymringsmelding, tok de inderlig feil, tenkte Unni. Nå var hennes håp at statens representant i Trøndelag, de som passer på at barnevernet gjør jobben sin, skulle ta det på alvor.

De undersøkte saken og i rapporten som ble skrevet var de tydelige i sine vurderinger av hva som hadde skjedd.

2019: Det framgår av dokumentasjon at barnet er hørt. Imidlertid har barnevernets vurderinger og beslutninger (...) gått på tvers av barnets ønske om mer kontakt, og fast bosted hos fosterfar.

(...)

Bekymringsmeldingen ble heller ikke journalført/arkivert pga. interne avtaler på avdelingen.

Barnevernets håndtering av saken var et brudd på forsvarlighetskravet i barnevernloven, arkivlovgivningen og kravet til god forvaltningsskikk.

Kommunedirektøren er enig med statsforvalteren i at de brøt loven i dette tilfellet.

Det er først når NRK får innsyn i dokumentet at Unni får vite at bekymringsmeldinga hun sendte inn for tre år siden, ble tatt på alvor.

Hun reagerer med blanda følelser.

– Tenåringsgutten kunne og burde vært spart for alt dette. Det var tross alt han som måtte betale prisen, sier Unni.

Illustrasjon av en fotball

I dag er Martin i slutten av tenårene og mener han ble frarøva deler av barndommen.

Han er sikker på at ting kunne vært annerledes hvis barnevernet i Indre Namdal hadde lytta til han når han ville bo hos fosterfaren sin.

– Jeg er sint, skuffa, forbanna, hele rekka rett og slett. Jeg føler meg først og fremst svikta av barnevernet, sier han.

Etter at han rømte den natta før Unni leverte inn bekymringsmeldinga, fikk han bo hos fosterfaren i et halvt år, men så sa det stopp.

– På den tida var jeg så miljøskada at jeg trodde jeg måtte snakke høyest og ta igjen, hvis jeg skulle komme noen vei. Jeg var så vant til å ikke bli hørt.

Dermed ble tenåringsgutten sendt på en barnevernsinstitusjon.

– Jeg følte at ingen ville ha meg, Det var ingen som en gang ville prøve. Derfor havna jeg på institusjon.

Han er helt sikker på at hvis han og fosterfaren hadde fått den hjelpa de trengte av barnevernet den gangen, så kunne det ha gått bra.

– Da ville nok livet mitt sett annerledes ut, sier Martin.

Barnevernsledelsen er forelagt hele saken, men ønsker ikke å svare på spørsmål. De viser til svarene fra kommunedirektøren.

NRK har gitt «Martin», «Unni», og «Siv» fiktive navn, men kjenner identiteten deres.

Hei!

Har du tips eller innspill etter å ha lest saken, send meg gjerne en e-post.

Håndavtrykk

NRK Trøndelag gransker

Dette er en del av en artikkelserie som handler om barnevern.

«Beate» på sykehuset etter sterilisering

Barnevernet skal ha oppfordret høygravide «Beate» (28) til å sterilisere seg

– Jeg steriliserte meg i håp om å få beholde barna mine.