Blackburn B-24 skutt ned over Stadsbygd, 13. juni 1940

SKUTT NED: Andre verdenskrig startet i Norge 9. april 1940. I fem år varte blant annet flyangrepene på mål over hele landet.

Foto: Michael Balss/JPB LUFTWAFFE PULICATIONS

Historien Johanne ikke torde å fortelle

Andre verdenskrig er ikke så lett å riste av seg for den som var ung da det smalt.

Gjertrud og Johanne sitter og småprater bakpå platten på lastebilen.

Far til Gjertrud er dyrlege. Nå er han kalt ut til oppdrag i et fjøs, og de to venninnene får være med.

Sommerdagen er fin. Jentene fryder seg over å få et lite avbrekk fra hverdagen.

Det lyse, knallgrønne lauvet på trærne skinner mot dem i det de kjører ut av bygda Rissa i Trøndelag denne junidagen i 1940.

De to tenåringene på femten år vet ikke at noe snart vil sette seg fast i tankene deres for alltid.

Rissa sentrum, med Straumen, juni 1953

HER BODDE JENTENE: Her fra bygda Rissa i Trøndelag gikk turen opp til nabokommunen Stadsbygd for å være med på dyrlegebesøk.

Foto: Rissa kommune

Et dyrlegebesøk kan ta sin tid, så når de kommer fram til gården, får Johanne og Gjertrud beskjed om å finne på noe å gjøre mens de venter.

De bestemmer seg for å se seg litt rundt.

Det tar ikke lang tid før de skjønner at de er involvert i andre verdenskrig.

Den lange reisen mot å finne ord

Dyrlegebesøket har med seg noe vondt Johanne Marie Frang ikke har snakket særlig om, og som hun har båret med seg i 81 år.

Først da hun ble riktig gammel begynte hun å fortelle.

Akkurat dette deler hun med veldig mange andre som var unge under andre verdenskrig.

Johanne Marie Frang

81 ÅR SIDEN: – Vi var jo så unge og dumme, og tenkte ikke over hva vi gjorde, eller hva som kunne møte oss. Vi var ikke vant til slikt, sier Johanne Marie Frang.

Foto: Ingrid Lindgaard Stranden / nrk

Selv om opplevelser barn hadde under krigen sitter som spikret i mange minner, er de ikke viet særlig plass historiebøkene.

Lite er gjort av norske myndigheter for å dokumentere eller undersøke hvordan andre verdenskrig var for barn og unge i Norge, og hvilke konsekvenser krigen hadde for dem.

Johanne sin historie starter med at Storbritannia vil hevne seg på Tyskland for tapet av mange menneskeliv til sjøs.

Skipet som ble borte

Fra hjemmet sitt i Rissa kan Johanne skimte Trondheimsfjorden.

Står hun på verandaen, ser hun båter passere enten på vei inn til Trondheim, eller ut fra byen når de er på vei videre til kysten eller storhavet.

Det er kaos i Norge i starten av juni 1940. Landet er i ferd med å overgi seg til Tyskland.

Britiske og norske skip er på vei i full fart langs kysten med kurs ut av landet, til England.

Kongefamilien, deler av gullbeholdningen, kapitulerte soldater. Alt må i sikkerhet i Storbritannia.

Men én ting går aldeles galt.

I havet utenfor Lofoten blir det store, britiske skipet «HMS Glorious» oppdaget av tyske krigsskip.

Krigsråd ombord i "Gneisenau", juni 1940

RÅDSLAG PÅ «GNEISENAU»: Midt på havet på vei fra Kiel til Harstad stanser følget med tyske slagskip for å rådslå. Dette bildet er tatt av en soldat om bord i slagkrysseren «Gneisenau», like før de oppdaget det engelske skipet «HMS Glorious». De store krysserne «Scharnhorst» og «Admiral Hipper» var også med på krigsrådet.

Foto: Privat/Harald Isachsen

I en kort kamp senker de tyske krigsskipene det britiske følget. 1531 mennesker dør og forsvinner i havet.

Den britiske regjeringen er i sjokk.

Mens britene summer seg, drar de tre tyske båtene «Admiral Hipper», «Gneisenau» og «Scharnhorst» sørover til Trondheim etter å ha vunnet over «HMS Glorious».

De passerer Rissa og hjemmet til Johanne i det de når fram til byen.

I Trondheim har Hitler kontroll, og «Scharnhorst» må til reparasjon.

Det ene tyske krigsskipet etter det andre samler seg i fjorden rundt havna i byen. Den 12. juni er de unormalt mange der.

Tyske krigsskip i havna i Trondheim, juni 1940

UNORMALT MANGE: Både «Admiral Hipper», «Gneisenau» og «Scharnhorst» vaker på fjorden i Trondheim denne junidagen i 1940. I tillegg til flere andre mindre militære fartøy.

Foto: krigsbilder.net/Tore Eggan
Tyske krigsskip utenfor Trondheim, juni 1940

LIGGER KLARE: De store krigsskipene har støtte av fly som er klare til å ta av og beskytte de tyske fartøyene hvis det skulle bli et angrep fra de allierte.

Foto: Krigsbilder.net/Tore Eggan
Tyske krigsskip utenfor Trondheim, juni 1940

KRIGSSKIP VAKER: «Scharnhorst» og «Gneisenau» har akkurat senket det britiske hangarskipet «HMS Glorious» utenfor Lofoten i Norskehavet, og «Scharnhorst» er til reparasjon i tyskernes havn i Trondheim i juni 1940.

Foto: Krigsbilder.net/Tore Eggan
Tyske krigsskip utenfor Trondheim, 1940

SYNLIG FRA LAND: Sivilbefolkningen i Trondheim hadde god utsikt til alt som befant seg i sjøen rett utenfor byen.

Foto: Krigbilder.net/Tore Eggan
Tyske krigsskip og fly utenfor Trondheim juni 1940

FLY OG BÅTER: Både fly og båter ligger tett utenfor Trondheim juni 1940.

Foto: Krigsbilder.net/Tore Eggan
HMS Glorious

PÅ DYPET AV HAVET: «HMS Glorious» er akkurat senket i havet utenfor Lofoten 8. juni, av blant annet «Scharhorst». Tapet på 1531 mann er et stort slag for Storbritannia, og er det største tapet for britene under felttoget i Norge i 1940.

Foto: Imperial War Museum/Royal Navy official photographer
Tyske krigsskip utenfor Trondheim, juni 1940

TATT AV TYSK FOTOGRAF: Situasjonen utenfor Trondheim, juni 1940.

Foto: Krigsbilder.net/Tore Eggan
Tyske soldater går i land i Trondheim fra krigsskipet Admiral Hipper, 9. april 1940.

OKKUPERT: Tyske soldater går i land i Trondheim 9. april 1940, fra det tyske krigsskipet «Admiral Hipper».

Foto: Krigsbilder.net/Tore Eggan
Tyske soldater har gått i land i Trondheim, 9.april 1940

FØRSTE MØTE: Tyske tropper møter sivilbefolkningen i Trondheim etter å ha gått i land fra krigsskipet «Admiral Hipper» 9. april 1940.

Foto: krigsbilder.net/Tore Eggan

Med såpass mange krigsskip samlet på ett sted, er nazistene litt sårbare akkurat nå.

Johanne aner ikke hva som skjer.

Men i Storbritannia har statsminister Winston Churchill fulgt godt med.

Ønsket om å ta igjen for tapet av alle dem som døde utenfor kysten av Lofoten er stort.

Noen sjømil nord for Johanne, er en dristig hevnaksjon på gang.

Johanne Marie Frang

15 ÅR: Johanne Marie Frang var 15 år da krigen brøt ut i 1940. – Vi trodde situasjonen var bare kortvarig. Hadde noen fortalt oss at det hele skulle pågå i fem år, hadde vi ikke forstått det, sier Frang.

Foto: Foto Schrøder/Ingrid Lindgaard Stranden / nrk

Hangarskipet på Haltenbanken

På Haltenbanken på Trøndelagskysten, gjør det engelske hangarskipet «HMS Ark Royal» seg klart. Det har funnet posisjonen sin. Besetningen blir brifet – to ganger.

Winston Churchill har vært i villrede. Opprinnelig var plana å sende ut 21 fly. Så gav han beskjed om å redusere antallet ned til femten. Denne krigsoperasjonen er komplisert og risikofull.

Under dekk står de spesielle Blackburn Skua-stupbombeflyene. De er laget for å raskt og presist kunne slippe en stor bombe.

Flyene har sammenbrettbare vinger. Nå skal flyene snart heises opp på dekk og vingene foldes ut.

Stupbombeflyene «Blackburn Skua» hadde sammenbrettbare vinger og kunne lagres tett i tett under dekket på hangarskipet «HMS Ark Royal». Mannskapet hadde en oksygenflaske, fallskjerm, og i enden av flyet lå en båt.

OM BORD I «HMS ARK ROYAL»: Stupbombeflyene «Blackburn Skua» hadde sammenbrettbare vinger og kunne lagres tett i tett under dekket på hangarskipet «HMS Ark Royal». Mannskapet hadde en oksygenflaske, fallskjerm, og i enden av flyet lå en båt.

Foto: BAE SYSTEMS

Piloten Leonard Gallagher skal fly det ene av dem. 19-åringen fra Nord-Irland har med seg Wallace Crawford.

26-åringen Wallace er skytter og navigatør.

Det er ikke så mange år som skiller de to fra Johanne.

Wallace sin plass er bak i flyet. Han sitter med ryggen til Gallagher og skal sørge for at det ikke er noen som angriper dem bakfra.

Leonard vet at hvis han trykker på den gule knappen han har på stikka, så avfyrer han automatvåpnene som er plassert utover vingene.

Klokka nærmer seg midnatt. Duskregn og tåke fyller lufta i det Wallace og Gallagher går om bord.

Under flyet henger 225 kilo sprengstoff i en bombe som skal slippes over ett av de tyske krigsskipene i Trondheim.

A Blackburn Skua landing on Ark Royal. The Skuas were the mainstay of the Fleet Air Arm during the early Second World War. Also visible are the arrestor wires strung across the flight deck.

ORDRE FRA HØYESTE HOLD: Opprinnelig skal 22 torpedofly, og 21 slike stupbombefly delta i aksjonen, men Churchill reduserer styrkene. Her er stupbombefly på dekket om bord i HMS Ark Royal.

Foto: By Priest, L C (Lt), Royal Navy official photographer / Imperial War Museums

Fem minutter over midnatt den 13. juni 1940 tar de første flyene av.

Det er natt til torsdag, og Johanne er hjemme med familien sin.

Jakten

Når Crawford og Gallagher letter, er det britiske angrepet oppdaget.

Tyskerne er klar over at noe er på gang.

På flyplassen på Værnes forbereder jagerflypiloter seg til å avskjære britene.

Crawford og Gallagher tror de skal få hjelp i lufta av engelske fly som har kommet over Nordsjøen for å delta i angrepet.

De tror også at britiske fly vil bombe flyplassen på Værnes utenfor Trondheim og hindre tyske jagerfly i å ta av.

Men når de femten stupbombeflyene når byen er de ganske alene. Flyene som skulle bistå dem er blant annet hindret av uvær. Operasjonen har ikke gått som planlagt.

Det vet ikke Crawford og Gallagher.

Tyske krigsskip utenfor Trondheim, juni 1940

UNDER ANGREPET: Trondheim havn med «Scharnhorst» som ett av over ti krigsskip (det store skipet i venstre del av bildet), tatt fra aktercockpiten til et av de angripende Skua-flyene midt under angrepet.

Foto: FLEET AIR ARM/Aftenposten

Wallace og Leonard legger flyet sitt inn på linje bak de andre slik de har fått beskjed om, og setter kurs mot den lille øya Munkholmen utenfor havna i Trondheim hvor målet er å senke «Scharnhorst» og «Gneisenau».

Nå gjelder det å treffe med bomben.

Men nesten før de rekker å nå fram til målet, er de tyske flyene etter dem.

Fritt fall over Stadsbygd

Et tysk Messerschmidt jagerfly henger plutselig tett på Crawford og Gallagher.

Gallagher prøver å riste jagerflyet av seg og styrer i retning andre siden av Trondheimsfjorden og bygda Stadsbygd. Han plasserer flyet så lavt han kan i terrenget. Crawford skyter hele tiden. Gallagher trykker på den gule knappen.

Men fiendens kuler smeller inn gjennom vinduene og veggene. Prosjektilene borrer hull i vingene. Det tyske flyet er under dem. Så er det over dem.

Det renner olje. Oljen flyter på de små vannene de passerer.

Så kommer et nytt angrep ovenfra. Kulene hagler inn i flykroppen.

Stemningen er desperat. En kule går gjennom panna like over øyet til Crawford. Flyet er i fritt fall. Det treffer bakken.

Så er det over for Crawford og Gallagher.

Britisk fly skutt ned over Stadsbygd 13. juni 1940

SKUTT NED OG KRASJET: Midshipman Leonard Henry Gallagher og Petty Offiser Wallace Crawford hørte til 803 Squadron hos Fleet Air Arm. Flyet endte i området Templet på Hermstadheia på Stadsbygd i Indre Fosen kommune.

Foto: Michael Balss/ JPB Luftwaffe Publications

De neste menneskene som er ved det maltrakterte flyet i skogen på Stadsbygd er to femten år gamle jenter.

Kartet i fanget

Johanne og Gjertrud ser noe glitrer i sola. De har gått et godt stykke bort fra gården, og nå er det noe som skinner i sollyset.

Sola reflekteres i flyvingen og stålet som ligger snurret og bøyd rundt trær og steiner i skogen.

Halve flyet er helt, den andre halvparten er knust i møtet med terrenget. En motor ligger nærmest løsrevet fra resten av flykroppen.

Johanne går opp på vingen.

– Det var som å bli dolket med en kniv. Jeg fikk nesten ikke til å puste. Vi var helt uforberedt på det vi så, sier Johanne Marie Frang.

De to jentene finner begge de døde. Først den ene, så den andre. Én av dem sitter foroverbøyd i flysetet. Hodet er ødelagt.

Johanne legger merke til hver minste ting. Hvordan instrumentene ser ut inni cockpiten, gjerdestolpene som er tegnet inn på det detaljerte kartet flyveren har, rørene som går ut flyvingen og våpnene som står plassert på rekke med jevne mellomrom utover vingen.

Johanne ser klærne til de to, armbåndsurene, hvordan kroppene er plassert, hun ser for seg hvordan de landet her.

Tankene raser gjennom hodet til de to jentene.


Så skynder de seg bort derfra.

Britisk fly skutt ned over Stadsbygd 13. juni 1940

INGEN VISSTE: Ingen visste akkurat hvor flyvraket med Crawford og Gallagher hadde styrtet, før Johanne og Gjertrud gikk seg rett på det.

Foto: Michael Balss/JPB Luftwaffe Publications

Gjertrud sier fra

Om natta får ikke Johanne sove. Hun tenker på ungdommene i flyet. Hvem de var. På familiene deres. Hvordan de siste sekundene i livet var for dem. Og på hva som vil skje nå.

Hun tør ikke fortelle noe til foreldrene. Hun regner med at et slikt funn betyr at man må varsle videre til tyskerne og Wehrmacht. Johanne er redd for at mor og far ikke vil forstå.

Men Gjertrud forteller. Dyrlegen kontakter andre, og forklarer hvor jentene har vært og hvor flyet ligger.

– Heldigvis torde Gjertrud å si fra til faren sin, sier Johanne.

Folk på Stadsbygd både så og hørte at flyet styrtet. Lokalbefolkning lette i flere dager etter vraket og mannskapet, men greide likevel ikke å finne det. Tyskerne prøvde også å oppspore det, men de hadde tegnet inn styrten feil sted på kartet.

Etter flere dager i skogen, blir de to døde omsider funnet, takket være Johanne og Gjertrud.

Tyskerne vil begrave Crawford og Gallagher på stedet. Men lokalbefolkningen protesterer.

Den lokale kistemakeren kommer med to kister. Crawford og Gallagher gravlegges ved Stadsbygd kirkegård. Til begravelsen møter tyske offiserer.

Begravelse for to britiske soldater på Stadsbygd

GRAVLEGGES VED NORSK KIRKEGÅRD: Den tyske overkommandanten ved Agdenes befestninger holdt tale ved graven på Stadsbygd: – Vi ærer de to kamerater fra den andre front, fordi de gjorde sin plikt for det land som hadde sendt dem hit. Og innenfor dødens majestet svinner all fiendskap, sa han.

Foto: Museet kystens arv /

Nyheten om seremonien og begravelsen når også de to jentene.

– Det var godt for Gjertrud og meg å vite at de ble gravlagt på en skikkelig måte, sier Johanne.

For den britiske militærledelsen blir hele denne dagen et symbol på hvor galt det kan gå.

Operasjonen får navnet «Black Thursday».

Av de femten flyene som tok av fra «HMS Ark Royal» kommer bare sju tilbake til Haltenbanken.

Crawford og Gallagher hadde egentlig ikke så stor sjanse til å lykkes da de tok av.

The high loss rate effected the morale of the entire ships company. But particularly affected were those that had planned the mission.

Loggboka til HMS Ark Royal

Åtte fly blir skutt ned og havner som vrak spredt ulike steder i nærområdet rundt Trondheim blant annet på Geitastranda, Byneset, Ila, Stjørnfjorden og i Soknedal.

Tapene av Skua-flyene og erfaringene fra Trondheim fører til at hangarskipene trekker seg vekk fra norske farvann, og den britiske marinen kutter ut stupbombefly som idé. Men England fortsetter å bombe mål i Norge i mange år.

Blackburn Skua som har krasjlandet i Fagerlia i Trondheim. 13. juni 1940.

KRASJLANDING I TRONDHEIM: Dette stupbombeflyet krasjlandet i Fagerlia i Trondheim den 13. juni 1940. Selv om man gikk bort fra å fly fra hangarskip, fortsatte bombingen fra britiske fly på tyske mål i Norge gjennom hele andre verdenskrig.

Foto: Krigsbilder.net/Tore Eggan
Blackburn skua som har krasjlandet i Fagerlia i Trondheim, 13. juni 1940

FAGERLIA: En av besetningen ombord i flyet i Fagerlia greier å skyte seg ut med fallskjerm. Totalt døde sju personer i de åtte flyene. Tre fly krasjlandet i Trondheimsfjorden.

Foto: krigsbilder.net/Tore Eggan
Flystyrt i Vagnildgrenda, Soknedal, 13. juni 1940

KRASJET I SOKNEDAL: Dette Blackburn skua-flyet krasjlandet i Vagnildgrenda i Soknedal, 13. juni 1940 i det britiske angrepet på Trondheim. Etter landingen satte de overlevende selv fyr på deler av flyet slik at tyskerne ikke skulle få nytte av det.

Foto: Ola Haugen/Utlånt av Oddny Opland
Blackburn skua, britisk fly som ble satt ned på Byneset i Trondheim

NØDLANDET UTENOR TRONDHEIM: Flyet er fra 803 Squadron Fleet Air Arm «Ark Royal». Dette ble satt ned på Byneset ved Frøsetskjæret, under det britiske angrepet.

Foto: Krigsbilder.net/Tore Eggan
En person står foran et Blackburn Skua.

FOLDEDE VINGER: Gallagher og Crawford fløy et slikt Blackburn B-24. Tapene av Skua-flyene og erfaringen fra Trondheim fører til at hangarskipene trekker seg vekk fra norske farvann.

Foto: BAE SYSTEMS
Blackburn B-24 Skua IIc L2889 & L2874 of 803 Sqn i Mai 1939.

I LUFTA: Blackburn B-24 Skua IIc L2889 & L2874 of 803 Sqn i Mai 1939.

Foto: BAE SYSTEMS

For Johanne blir dette starten på et halvt århundre hvor hun aldri mer snakker om det hun så.

Hun er langt fra alene om å gjøre det på dette viset.

Kollektiv taushet

– Under og etter andre verdenskrig ville man ikke snakke med ungene om det som var vanskelig eller vondt. Ved å fortie det som var fælt, mente man at det fortere gikk over, sier forsker ved det humanistiske fakultet ved NTNU, Inger Selven Watts.

Hun har blant annet fordypet seg i hvordan det var for barn under andre verdenskrig.

Under hele andre verdenskrig bombet Storbritannia og de allierte tyske mål i Norge.

Sovjetunionen bombet Kirkenes og mål i Finnmark utallige ganger.

Krigshandlinger pågikk i fem lange år.

Johanne er bare ett av mange barn og unge som har hatt opplevelser fra krigen, som det på et vis ikke har vært rom for i samfunnet.

Steinkjer etter bombinga i 1940

STEINKJER I RUINER: Steinkjer var en av mange byer som ble hardt bombet under andre verdenskrig. Det meste av byen forsvant. Det pågikk bombeangrep over de fleste delene av Norge de fem årene krigen varte. Molde, Åndalsnes, Namsos, Kirkenes og Bergen er blant byene som ble sterkt rammet.

Foto: Privat

Watts har særlig sett på hvordan det var for dem som opplevde evakueringen av Finnmark og Nord-Troms.

Der ble 12 000 bolighus brent ned. 60 000 mennesker endte som flyktninger i eget hjemland. En hel landsdel ble rasert.

Hun mener barn og unge som opplevde krigen i Norge kan sammenlignes med barn fra Syria og Afghanistan i dag.

– Disse barna er lite sett av det norske storsamfunnet. Ungene ble ikke ivaretatt. Holdningen var at man skulle se framover, og man trodde ikke barn ble så berørt av hendelsene, selv om de hadde opplevelser på lik linje med det barn opplever i krigsområder i dag, sier Watts.

Hver fjerde nordmann som opplevde krig og okkupasjon i årene 1940 til 1945 var under 18 år.

Watts mener Norge har satt seg selv i en særstilling når det gjelder å glemme barna.

Norge skiller seg ut

– Norge skiller seg ut i forhold til for eksempel Tyskland og Storbritannia med hvor lite fokus vi har hatt på krigshandlingene og ofrene på norsk jord, etter krigen, sier Watts.

At det pågikk krigshandlinger i alle de fem årene krigene varte, som barn hele tiden måtte forholde seg til, mener hun er kraftig underkommunisert i samfunnet vårt. Watts viser også til Eitinger-rapporten fra 1998.

Den er skrevet på oppdrag fra regjeringen, og tok blant annet for seg senvirkninger til berørte grupper etter krigen.

– Barn og unges opplevelser er viet liten plass i rapporten, sier Watts.

Forskeren mener det er en stor dose stolthet og skam pakket inn i det hele. Norge ble okkupert av en fremmed makt og frigjort av en fremmed makt.

Bomber over Laksevåg

BOMBER OVER NORGE: Storbritannia slipper bomber over Laksevåg i Bergen i 1944. Totalt 1 432 bomber ble sluppet i dette angrepet, og 193 sivile døde. Mange av dem barn ved Holen skole. Akkurat dette bombeangrepet har blant annet blitt undersøkt av forskere ved Universitetet i Bergen i nyere tid forhold til hvordan det påvirket barna. Flere av dem som opplevde bombingen hadde tegn til posttraumatisk stresslidelser videre utover i livet.

Foto: Statsarkivet

– Etter krigen var det et desperat behov for å vise at vi var vinnere, ikke tapere. Det er derfor hjemmefronten er så til de grader løftet fram, og traumene til ungene fortiet, sier hun.

Watts viser også til at det mangler informasjon om sannheten i skoleverket.

Hun mener det er på høy tid at denne delen av norgeshistorien kommer bedre fram.

Forfatterne Berit Nøkleby og Guri Hjeltnes gav i 2000 ut boken «Barn under krigen». De viser til at barn ofte har vært usynlige når det har vært skrevet og fortalt historier fra krigen i Norge.

De påpeker at det i andre land er gjort forskning på emnet «barn og krig», men at det her til lands kun har vært begrenset til spesielle grupper av barn.

Forsvarsdepartementet bekrefter at det er tynt med forskning fra deres side på hvilke konsekvenser andre verdenskrig hadde for barn i Norge.

– Dette er ikke forhold Forsvarsdepartementet har sett spesielt på. Men historisk forskning utgjør heller ikke noen særlig del av forsvarsministerens portefølje. Historikerprosjektet, som lå under Forsvarsdepartementet, berørte sivilbefolkningen, men det er ikke gjort egne undersøkelser på barn, sier statssekretær i Forsvarsdepartementet, Tone Skogen.

Johanne skulle ønske at hun ikke hadde funnet de to.

Slutter aldri å undre seg

De to venninnene snakket aldri mer med hverandre om det de så.

– Alvoret med krigen traff oss rett i panna. En våkner litt opp, og begynner å tenke over hva som er viktig i livet. De to i flyet var så unge. Jeg syns ikke det var riktig at det skulle gå dem slik. Det var et vondt inntrykk når en er så ung, sier Frang.

Hun mener det er helt essensielt at barn og voksne kan være fortrolige med hverandre.

– Det er veldig viktig at foreldre og barn har et slikt forhold at barn tør å snakke om det som er vanskelig. Før ble vi kastet ut i verden. Men det trenger ikke være slik.

Nyheter fra ulike deler av kloden når Johanne daglig. Selv nærmer hun seg hundre år.

Men det er én ting hun fortsatt ikke greier å forstå.

– Jeg slutter aldri å undres over at menneskene ikke har kommet lenger, og fremdeles holder på med krig. Vi burde vite bedre nå, sier Johanne Marie Frang.

Gravstenen til Wallace Crawford ved Stadsbygd kirkegård i Indre Fosen

SISTE HILSEN FRA MOR: Familiene til Wallace Crawford og Leonard Gallagher besøkte gravene. De ønsket at gravstedet skulle fortsette å være på Stadsbygd, også etter at krigen var over. Crawfords mamma har en siste hilsen til sønnen sin.

Foto: Ingrid Lindgaard Stranden / nrk

Reporter i saken er i familie med Johanne, og har slik fått tilgang til hennes historie.

Hei!

Har du lyst til å dele noen umiddelbare tanker? Eller har du innspill til andre ting jeg burde skrive om? Ta gjerne kontakt.

Jeg har tidligere skrevet disse sakene som omhandler andre verdenskrig: Den glemte massakren i Gratangen, Mennene som bløffet tyskerne

Den natten skilte bare to timer mellom liv og død, forteller Siegmund Korn (86). Vinteren 1942 var han ett av 13 jødiske barnehjemsbarn som unnslapp gasskamrene i Auswitch.(4:8)

– Jeg var sikker på at far var borte for alltid, sier Arne Temte (76).