– Vi vasset i lik

– Det er grusomt å tenke på. Overalt lå døde mennesker ...

Oddbjørg Katrine Skarnes er tilbake i barndomshjemmet i Jarfjordbotn utenfor Kirkenes. Under 2. verdenskrig raste noen av de hardeste kampene på norsk jord ved den trange fjordarmen.

– Ildstorm

Om morgenen 22. oktober 1944 åpner russerne ild med rakettkastere, «Stalin-orgel», mot de tyske soldatene som har forskanset seg rundt gården.

– Det er som en ildstorm kommer mot oss, forteller hun og peker mot det rimete kjøkkenvinduet.

Når angrepet starter får barna beskjed om å løpe til en liten bunker faren har bygd i fjæresteinene. Fra huleåpningen kan de se granatene slå ned. Bakken rister og trærne rundt huset blir blåst over ende.

Etter flere timers kamp flykter tyskerne, men tilbake ligger døde og istykkerrevne kropper. Der blir de også liggende. Bakken er for hard til at likene kan begraves, og snart forsvinner de under snøen.

– Men vi visste hvor de lå, og tenkte alltid på det som skjulte seg der.

Tar klærne fra døde

På våren blir det fryktelige synlig igjen. Foreldrene forsøker hastig å dekke til eller flytte de døde, men i skogen og langs skoleveien kan barna se blåbleke hender og føtter stikke frem. Først når frosten gir seg blir mannfolkene beordret ut for å bære vekk de ille tilredte kroppene.

– Nabogutten er bare et par år eldre enn meg, 12 eller 13, men sammen med faren får han beskjed om å hjelpe til, forteller Skarnes og finner frem lommetørkleet.

Den vettskremte gutten prøver å slippe. Han forsøker å si at han ikke har noe å ha på bena.

– Da reiser en av de andre seg og sier «Det skal jeg ordne», og går ut. Etter en stund kommer han tilbake med et par høye lærstøvler. Ingen sier et ord, så støvlene må på og den stakkars gutten må ut, forteller hun.

– Jeg skjønte jo fort at støvlene kom fra en av de døde soldatene i skogen, men jeg sa ingenting. Helst ville jeg ikke tenke på det, husker jeg.