Hopp til innhold

Redde dem som ikke reddes kan

Skisporene til fire skikjørere gikk inn i snømassene, men ikke ut. Ved foten av fjellet ventet over 50 personer på å starte leiteaksjonen. Dette er historien til noen av de menneskene som ble involvert da snøskredet gikk i Tamokdalen.

Kenneth Brattli Molund forstår hva som har skjedd med en gang telefonen ringer.

Han står ved komfyren hjemme i Målselv. Klokka er litt over 16, onsdag 2. januar. Fiskebollene er akkurat ferdige. Bordet er dekket.

Kenneth er med i Norsk Folkehjelp, og en av dem som står på lista til politiet når skredalarmen går.

En del av han har gått og ventet på denne telefonen.

Det er nemlig mye nysnø i fjellet i Troms, og årets første dag med faregrad 3, betydelig snøskredfare. Skalaen går til fem, men det er på faregrad to og tre de fleste menneskeutløste skredene går. For da er det flest folk i fjellet.

På den store parkeringsplassen nedfor Blåbærfjellet i Tamokdalen står en mørkeblå BMW med skiboks på taket. Ingen har hatt kontakt med fire av de fem som kom med bilen på flere timer.

Tre finske menn, én svensk mann og ei svensk dame hadde vært på et isklatrekurs i Lyngen de siste dagene. De skulle avslutte oppholdet i Troms med en tur opp på det 1 442 meter høye fjellet.

De parkerte ved et hvitt hus med grå vinduskarmer og klatrevegg i carporten.

Derfra kunne de gå mellom huset og garasjen, og rett opp i skogen mot et av de mest populære turfjellene i Tamokdalen.

Et krevende fjell, med flere bratte, skredfarlige partier. Et fjell for folk med peiling, ifølge lokale kjentfolk.

Ved tregrensa valgte den svenske mannen i følget å snu. Snøen lå tykt mellom trærne. Vinden hadde dannet naturlige halfpiper i skogen. Svensken ville heller leke seg der enn å gå lenger opp.

De fire andre fortsatte. På veien oppover Blåbærfjellet møtte følget på fire en lokal mann som var på vei ned på snowboard. Han hadde snudd på rundt 1 000 høydemeter.

De møtte også to andre finlendere, en mann og ei dame. Dette var de siste som så noe til følget på fire.

Etter hvert begynte tiden å gå. Nede i skogen ble kompisen til de fire turistene utålmodig. Han prøvde å ringe vennene sine. Telefonene ringte, men ingen svarte. Så han bestemte seg for å gå oppover for å se etter dem. Klokken nærmet seg 16. Det hadde begynt å bli skikkelig mørkt i Tamokdalen.

Like over tregrensa, cirka 1 000 meter over havet, så han snømassene. Skredet var på størrelse med 17 fotballbaner, 300 meter bredt og 600 meter langt.

Skisporene til vennene hans gikk inn i skredet, men ikke ut.

Forlatt handlekurv

Klokken 15.59 ringer det på operasjonssentralen til politiet i Tromsø. Svensken på Blåbærfjellet har først prøvd å lete etter vennene sine ved hjelp av søkerutstyret sitt, men klarer ikke å finne dem. Nå trenger han hjelp. Fort.

Når du blir tatt av skred er tiden nemlig en livsviktig faktor. Er du helt begravd minsker mulighetene for å overleve for hvert minutt.

Etter 25 minutter er mulighetene for å overleve minimale.

Dersom du er delvis begravd er sjansene for å overleve større. Men da må folk finne deg i tide. Og batteriet på skredsenderen lever ikke evig.

Derfor har operasjonslederen i Troms politidistrikt en helt spesiell knapp i et panelet på pulten: Skredknappen.

Operasjonsleder Morten Augensen trykker resolutt på knappen. Han blir umiddelbart koblet på en telefonkonferanse med Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp og Norske Redningshunder.

Like etter står en handlekurv med varer forlatt inne på Coop Ekstra på Lyngseidet. Mannen som var på handletur sitter nå i bilen på vei til Tamokdalen. Han heter Viktor Olsen og er med i Troms Røde Kors sin skredgruppe, en av flere fagledere i Lyngen. Han er også én av to i Lyngen som er koblet til politiets skredknapp.

Viktor nøler ikke med å reagere når telefonen ringer. Han har allerede utstyret sitt liggende klart i bilen, i tilfelle noe skal skje. Viktor gir familien beskjed om at de må ta vare på sønnen Mathias, for selv skal Viktor reise bort, og han vet ikke hvor lenge han blir borte.

Han sender ut en melding til medlemmene i Lyngen Røde Kors Hjelpekorps:

Det lille håpet

Hjemme hos Kenneth Brattli Molund i Norsk Folkehjelp må resten av familien spise fiskebollene uten ham. Det er dette han har trent utallige timer på. Det er i slike situasjoner han får bruk for skred- og skredlederkursene.

Det er derfor han alltid har et ekstra sett med solide uteklær hengende i skapet. Og en ryggsekk med hodelykter, samband, vann og sjokolade.

– Det er en livsstil. Ikke bare for oss som rykker ut, men for alle våre nærmeste også. Vi må alle slippe det vi har i hendene, og vi aner ikke hvor lenge vi blir ute, sier Kenneth.

Kledd i ullundertøy, en svart skuterbukse og limegrønn skalljakke kjører han alene i bilen på vei mot Tamokdalen. Samtidig er fire andre biler med personell fra Norsk Folkehjelp på vei. 17 personer fra Tromsø, og fire andre fra Kenneths lag i Midt-Troms.

På samme tidspunkt er Viktor Olsen i Røde Kors Hjelpekorps på vei fra Lyngen, lenger nord i fylket. Han fikk svar med det samme fra åtte andre på meldingen han sendte. Til sammen er det 35 personer fra Røde Kors Hjelpekorps på vei. Noen fra Lyngen, andre fra lokallagene på Finnsnes, i Tromsø, Balsfjord og Bardu, mens fire hundeekvipasjer fra Norske Redningshunder er på veien. Flere har meldt at de kommer etter hvert.

De 25 livsviktige minuttene for å overleve dersom du begraves helt i et snøskred er over. Men ingen vet om de fire er tatt i det hele tatt.

Det er mørkt, og på vei mot Tamokdalen kjører Kenneth Brattli Molund fra Norsk Folkehjelp gjennom flere snøbyger.

Veien er trang, med brøytekanter på størrelse med en voksen mann på hver side. Selv om de ikke har fått noen beskjed om at de fire savnede er funnet, prøver Kenneth likevel å tenke positivt.

– Vi rykker ofte ut på skred. Som oftest blir de savnede gjort rede for før vi når frem, sier Kenneth Brattli Molund.

Han svinger inn på redningsmannskapenes felles møtepunkt, utenfor huset der turfølget parkerte noen timer tidligere. Der nede ved veien er det fint vær. Lite vind, og kun et og annet snøkorn i lufta.

Men oppe i fjellsiden skimter de snømassene som kastes rundt, både av vinden, men også av det gule ambulansehelikopteret som virrer oppe i fjellsiden.

I helikopteret er sykehusets beste folk på snøskred, og en av politiets redningshunder.

De prøver å søke etter skredsendere, men de kommer ikke nært nok. Snøen piskes opp i lufta når helikopteret senker seg ned mot fjellet, og piloten mister nødvendig sikt.

De klarer heller ikke å se tegn til mennesker oppå skredet. Og i overkant av de store snømassene truer en stor snøskavl.

Mens vinden og snøen fortsatt danser der oppe i fjellsiden går klokka. Det vet leitemannskapene som står nede på parkeringsplassen.

Fire familier

På denne tiden har nyheten spredt seg i media. Ordfører i Balsfjord kommune, Gunda Johansen, leser om skredet på nett og vet med en gang hva hun må gjøre. Blåbærfjellet ligger i kommunen hennes.

Gunda ringer rådmannen. De må sette krisestab. Det er fire familier som ikke aner hva som har skjedd med de turglade familiemedlemmene deres.

Gunda må finne overnattingsmuligheter for de pårørende, hvis de kommer nordover. Og de må bestemme seg for hvem som skal styre kontakten med media på vegne av de pårørende og kommunen.

Dette kan nemlig vise seg å være en av de største skredulykkene i norsk historie.

Det er stabssjefen i politiet i Troms, Morten Pettersen, smertelig klar over. Han er i konstant dialog med operasjonssentralen.

På parkeringsplassen i Tamokdalen blinker det i blålys, og gårdsplassen lyses opp av biler og hodelykter. Oppe i fjellet har helikopteret fra luftambulansen returnert til Tromsø. Et større helikopter er flydd inn i stedet. Et hvitt og rødt Sea King-helikopter. De funker bedre i dårlig vær.

Kanskje det kan komme seg nærmere skredet, og få lokalisert de fire savnede.

Politiet, redningsmannskapene og lokale kjentfolk diskuterer hva de bør gjøre.

De aner fortsatt ikke hva som har skjedd med de fire i fjellet, og helikopteret får ikke utslag på søkerne.

Klokken 22 bestemmer de seg for at de ikke kan risikere å gå inn i skredet i dag. Det er for farlig.

Kenneth Brattli Molund ser seg rundt. Ser ned mot veien. Håper at fire personer skal komme gående med skiene på ryggen og spørre om det er dem de leiter etter.

Stabssjef i politiet Morten Pettersen er enig i avgjørelsen om å ikke gå opp i fjellet. Men han klarer likevel ikke å legge fra seg tanken på om det er noe de kunne gjort annerledes. Om det finnes en eller annen måte å komme seg trygt inn i skredet på, som de ikke har tenkt på.

Kun tiden vil gi ham svar på det. De regner med at batteriene i skredsenderne har en levetid på rundt 100 timer. Hvis de ikke kommer seg opp i fjellet før batteriene dør ut, vil arbeidet med å finne de savnede bli mye vanskeligere. Om de fire i det hele tatt ligger i snømassene, da.

Ingen spørsmål

I bilen hjem ringer Kenneth Brattli Molund rundt til sine medlemmer i Norsk Folkehjelp Midt-Troms, som var involvert i denne aksjonen.

– Det gjør vi alltid. Ingen skal sitte igjen med spørsmål eller tanker de har for seg selv, sier Kenneth.

De snakker om frustrasjonen ved å stå på en parkeringsplass og se opp i fjellsiden, der de vet at det kan ligge fire unge mennesker i fjellsida over dem. Mennesker de har kompetanse til å få ut av snømassene.

Mennesker de ikke kan hjelpe så lenge været er som det er.

Og værmeldingen for dagen etter er dyster lesning. Mye snø og vind, som mest sannsynlig betyr enda større snøskredfare.

Kenneth tørker klærne sine og legger dem klare, i tilfelle telefonen likevel skal ringe. Da skal han være klar. Med såpass høy skredfare kan det jo også gå skred andre steder.

Noen mil lenger nord, hjemme på Lyngseidet, sjekker Viktor Olsen i Røde Kors Hjelpekorps værmeldingen. Han tenker på dem som kanskje ligger oppe i fjellsiden.

– Vi vet jo at dersom vi hadde hatt mulighet til å komme oss inn i skredet, og de lå der, så hadde vi funnet dem. Vi har kompetansen til det. Samtidig vet vi hvor ille det kan gå dersom vi ikke kommer inn i området tidsnok, sier Viktor.

Han har likevel et lite håp om at de fire personene har kommet seg ut av skredet. At de kanskje ligger i et lite telt en annen plass i fjellet i håp om at været skal roe seg.

Tar ledelsen

Mens de andre tar kveld, drar Morten Pettersen på jobb. Han har snakket med politimester Astrid Nilsen. De har bestemt seg for å sette stabsledelse fra Tromsø. Vanligvis er det den lokale lensmannen som får ansvaret for å håndtere slike saker. Men Pettersen og politimesteren er enige om at det er for mange involverte i denne saken.

I tillegg begynner media fra Norge, Sverige og Finland å fatte interesse for skredet som kan ha tatt fire menneskeliv.

Så Morten Pettersen får ansvaret for å lede saken. Derfor må han inn på stasjonen for å snakke med operasjonslederen som er på jobb.

Han sender en SMS til de ansatte, og innkaller til stabsmøte klokken 08.00 dagen etter. Før han drar til UNN for å snakke med det medisinske teamet. Blant annet for å diskutere forholdene i fjellet. Og sjansene for å komme seg inn i skredet i morgen.

For klokka går. Batteriene på eventuelle skredsendere i snøen i Blåbærfjellet blir stadig svakere.

Tre helikoptre

Torsdag morgen snør det. Akkurat slik værvarselet sa. Viktor Olsen i Røde Kors velger å dra på jobb. Han får oppdateringer fra Tamokdalen dagen gjennom og utstyret ligger klart i bilen.

Ved foten av Blåbærfjellet begynner media å komme.

Kenneth Brattli Molund fra Norsk Folkehjelp og en av hans kolleger er også på plass. Det snør heftig, mannskapet sliter med å få et godt inntrykk av forholdene i fjellet.

Rundt klokken ni blir tre helikopter send opp mot fjellet.

I helikopteret fra UNN sitter den lokale kjentmannen Aadne Olsrud og skredeksperter fra NVE, som skal vurdere skredfaren og muligheten for å komme seg inn i skredområdet.

Det ene av Forsvarets to helikopter er utstyrt med søkeutstyr, for å se om de kan spore opp de savnede.

Det andre er utstyrt med en daisybell, et apparat som kan sprenge løs snømasser ved hjelp av trykkbølger.

Det snør fortsatt tett når Kenneth og de andre blir dimittert fra området. Det er ikke forsvarlig å leite i dag heller.

Varme på gjestestua

Seint på kvelden 3. januar ankommer et knippe mennesker Vollan Gjestestue i Balsfjord.

Det er bare noen timer siden de fikk vite at deres nærmeste muligens er tatt av et enormt snøskred.

Gunda Johansen, ordføreren, møter dem.

– Jeg ønsket å gi kommunene et ansikt i beredskapen og informere dem om all slags bistand de kan få, sier Gunda.

– Men det er klart det var en tøff oppgave. Vi måtte vise dem medmenneskelighet og kjærlighet midt oppi alt dette. Vi må ta de reaksjonene som kommer. Det er foreldre og søsken som har fått en tragisk melding. Samtidig lever de i usikkerhet, for det er jo fortsatt et lite håp.

Dagen etterpå er det satt opp buss for de pårørende. Både politi og sykehus forbereder hvordan de skal gi de pårørende mest mulig informasjon om leitejobben de står midt i.

Men det er vanskelig å vite nøyaktig hva de skal si, for fortsatt vet ingen helt sikkert hva som har skjedd med de fire.

Signaler fra snøen

Klokken er litt over 10 fredag morgen. Det er overskyet i Tamokdalen når to mørke helikopter fra Forsvaret og et ambulansehelikopter fra UNN igjen lander på den store parkeringsplassen ved foten av Blåbærfjellet.

De er utstyrt med skredsøkerutstyr som kan ta inn signaler fra senderne som muligens ligger under snøen.

Oppe i fjellet har den store snøskavlen på oversiden av skredet sklidd ut i løpet av natta, og gjort snømengden i det eksisterende skredet enda tykkere.

I Tromsø skal Kenneth Brattli Molund fra Norsk Folkehjelp i et møte på politistasjonen sammen representanter fra Røde Kors og Norske Redningshunder, for å legge en videre plan.

Det er fortsatt usikkert om de kommer inn i skredområdet i dag, så de blir enige om å ha en ny prat når resultatene fra arbeidet i Blåbærfjellet er klart.

Der er NVE og luftambulansen i gang med å undersøke forholdene i fjellet.

Nede på parkeringsplassen står politiet, geologer og skredeksperter i en klynge og studerer et kart over området.

Klokka er cirka 12.00 når Kenneth får beskjeden om at han skal flys inn i området igjen sammen med utvalgte fra Røde Kors Hjelpekorps, Norske Redningshunder og hundepatruljer fra politiet.

De skal gjøre et nytt forsøk på å gå inn i skredet. Kenneth må bare skynde seg til helikopterbasen på UNN, hvor det kommer et helikopter fra Forsvarets 339-skvadron for å hente ham.

Samtidig får Viktor Olsen i Røde Kors hjelpekors i Lyngen en talemelding på telefonen sin. Meldingen består av en liste av navn som er ønsket til området. Viktor er en av dem.

Helikoptrene i Tamokdalen har nemlig fått utslag på to skredsendere fra snømassene.

Et avgjørende funn for resten av aksjonen.

Den tunge beskjeden

Klokken 14.00, nesten to døgn etter at meldingen om skredet kom til politiet i Troms, sitter stabssjef i politiet Morten Pettersen mellom politimester Astrid Nilsen og klinikkoverlege ved UNN Mads Gilbert på en pressekonferanse.

Oppdraget har gått fra å være en leiteaksjon til et søk etter antatt omkomne.

Det er tungt for Morten Pettersen å gi den beskjeden.

– Det betyr at vi ikke har vært i stand til å redde noen, sier han.

– Samtidig er det en lettelse at vi har fått et svar vi kan forholde oss til, og en lettelse at vi ikke hadde oversett noe.

– All usikkerheten kan være utfordrende, da skal man jobbe og ta vare på familie oppi alt dette. Men nå visste vi at det var folk inne i skredet, og vi vet hvor de er i fjellet. Det er klart en tragedie, men samtidig kan det være en liten lettelse for oss å faktisk få vite hva som har skjedd, sier Viktor Olsen i Røde Kors.

– For min del var det en blandet følelse. Det bekreftet jo en veldig sterk mistanke. Samtidig eliminerte det jo alt håp om at de hadde tatt en annen vei ned og kjørt seg bort, sier Kenneth Brattli Molund i Norsk Folkehjelp.

Gunda Johansen, ordfører i Balsfjord, var sammen med de pårørende da beskjeden kom.

– De var jo forberedt på det, men situasjonen ble endret. Det lille halmstrået de hadde var nå borte, sier Gunda.

I tretiden natt til onsdag 9. januar, nesten en uke etter at skredet gikk, flyr et rødt og hvitt Sea King-helikopter nesten ubevegelig sakte over skredet i Blåbærfjellet. Under helikopteret henger det en mann utstyrt med skredsøker.

Denne gangen får de utslag i to nye søkere.

Nå er det ikke lenger tvil. Svenske Disa Bäckström, og finlenderne Niklas Nyman, Mikael Sten og André Stenfors ligger begravd i snømassene på Blåbærfjellet.

Æresvakt

Fire mørke biler med hvitt kors på taket står midt på parkeringsplassen utenfor grendehuset i Tamokdalen.

Det er nøyaktig to uker siden skredet gikk. Mørket begynner å senke seg. Det er grå skyer på himmelen, når et helikopter flyr ned fra Blåbærfjellet.

Flere titalls personer fra Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp, Norske Redningshunder, politiet og Forsvaret, ser oppover mot helikopteret.

Om bord ligger én av de fire unge menneskene som mistet livet for nøyaktig to uker siden.

Redningsmannskapene står æresvakt når bilen med den omkomne kjøres bort.

I dagene etter blir de to av de tre andre personene hentet ned fra fjellet. Igjen står redningsmannskapene æresvakt når de svarte bilene passerer.

Leitemannskapene sliter med å finne ut hvor den siste av de omkomne ligger.

Nøyaktig tre uker etter at skredalarmen gikk, kommer meldingen fra politiet: Nye snømengder og ny skredfare i fjellet fører til at arbeidet med å finne den siste savnede, må utsettes til våren. Det vil bli for ressurskrevende å sikre leiteområdet nok en gang.

Hjemme har både Viktor Olsen i Røde Kors Hjelpekorps og Kenneth Molund i Norsk Folkehjelp sekken pakket og klærne i riktig rekkefølge i skapet, i tilfelle telefonen ringer på nytt.

Det er lenge igjen av vinteren.