Når systemet skuffer

– Det er en hard knekk i stoltheten at jeg ikke klarer å betale selv.

Småbarnsfaren David Martinussen (27) fester blikket på garasjen mens han gnir malingsflekkene på hendene mot hverandre. Han er håndverker, og holder på med en malingsjobb for en kunde i en bydel i Tromsø.

Han kjenner på at prisene har økt. Det er to år siden sist han fylte full tank på bilen.

Samboeren hans har ikke jobb akkurat nå. Da er det ikke alltid lønnen til David strekker til – og det blir ekstra utfordrende om noe uforutsett skjer.

I påsken knuste han en fylling i jekselen. Det gjorde veldig vondt, og han fikk en betennelse i munnen.

Han fryktet det kostet opp mot 12.000 kroner å fikse, mer enn han hadde igjen på konto.

Han ringte rundt til tannlegene i Tromsø for å høre om han kunne få akutt hjelp på faktura. Svaret var nedslående.

– Hvorfor går ikke tenner under vanlig helse? Det er ikke alle som har råd til å betale så mye.

Martinussen fikk ikke sove, og klarte ikke å jobbe. Kulen under haken vokste, og han visste ikke hva han skulle gjøre. Nav ville ta for lang tid, fryktet han.

Til slutt måtte han krype til korset og låne penger.

– Jeg er såpass heldig at min kjære mor var grei nok til å synes synd på meg til å betale regningen. Men hadde jeg ikke hatt familie å låne av, tror jeg ikke jeg hadde hatt mulighet til å dratt til tannlegen i hele tatt.

Han stilte også opp i lokalavisen, for å fortelle folk hvor utfordrende det kan være å ha lite penger i en akutt situasjon.

– Å stå fram offentlig å si at man ikke har råd til å dra til tannlegen er flaut, rett og slett.

Å erfare at man ikke får hjelp av systemet kan føre til mistillit og misnøye, ifølge forsker og statsviter Staffan Kumlin. David er ikke den eneste som har erfart at det ikke alltid er så lett å få hjelp.

I en kommunal bolig i Tromsø går Karoline Kallbekken (31) inn på badet uten skoene på. Det var ikke en selvfølge i den kommunale boligen hun bodde i før.

For veien til akkurat denne leiligheten har vært alt annet enn enkel.

Kallbekken er ufør, og bor sammen med sine to sønner.

Før jul sto hun fram i lokalavisen og fortalte om boligen til og med barnevernet frarådet henne å bo i, og beskrev som helsefarlig. Også dette var en av kommunens boliger.

Der hadde familien bodd i syv år. Og like lenge hadde familien vært syke, med symptomer som tydet på dårlig inneklima.

– Den minste slet veldig med pusten og var alltid forkjøla. Han opererte mandlene i håp om at det skulle bli bedre. Men det ble det ikke. Og han eldste var konstant tett, snørrete og hadde vondt i magen, forteller hun.

Leiligheten hadde mugg på soverommet og stua, og avføring og tiss som rant ut under doen.

Kallbekken prøvde i flere år å komme seg ut av situasjonen, men henvendelsene for å få hjelp stoppet bare opp. Først da hun stilte opp i avisen ble hun tilbudt et nytt hjem.

– Det var flaut, og veldig ekkelt. Det var som om alt jeg har skjult ble servert til alle.

I perioden etterpå syns hun det var utfordrende å gå utenfor døren, fordi hun følte alle glodde på henne. Synes de hun er en dårlig mor? Eller er det fordi de synes synd på henne?

– Det var ubehagelig. Og det å stå fram gjorde noe med selvrespekten min. Det skal være unødvendig å blottlegge seg selv, ungene og privatlivet for å få den hjelpa man bør få.

Men hun angrer ikke. For hun mener det er viktig å fortelle hvordan det er å bo i de kommunale boligene.

– Jeg vet av mange som har lyst, men som ikke tør. De vil verne ungene sine. Det har jeg prøvd i alle år. Men jeg kom til at jeg også må beskytte ungene på den andre måten, ved at de får et trygt hjem. Etter noen runder med meg selv ble valget enkelt, sier Kallbekken.

Småbarnsmoren har fått lavere tillit til politikere, og er usikker på om hun skal stemme i år.

David Martinussen føler det ikke hjelper å stemme. Han vurderer å stemme blankt.

– Det virker som at uansett hvem som kommer til makta, så blir det likt uansett. Det er ikke noe forandring. Det skulle jo være vanlige folks tur nå, men du ser jo bare på diesel- og bensinprisene, sier Martinussen.

Det Kallbekken og Martinussen kjenner på av avmakt er de ikke alene om.

At folk får mindre tillit til politikere generelt, er ifølge forskning en vanlig reaksjon på misnøye med offentlige tjenester og velferdssystemet. Trolig vanligere enn at de aktivt stemmer imot den ansvarlige regjeringen.

Det sier professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Staffan Kumlin.

Kumlin har forsket på nettopp politisk tillit, offentlige holdninger og velferdsstater.

Selv om de fleste i Norge generelt har høy tillit til politikere, så er Norge ett av de landene i Europa der velferdssystemet påvirker den politiske tilliten sterkest. Og det er i lokalpolitikken tilliten er mest sårbar.

Og da handler det kanskje om å bli sett og tatt på alvor, som for Kallbekken og Martinussen.

For tillit henger sammen med å bli sett, hørt og trodd på, sier Dina von Heimburg.

Hun er forsker og medleder i Nordisk forskningssenter for livskvalitet og sosial bærekraft ved NTNU.

De sosiale ulikhetene i Norge øker, og det har de gjort de siste ti årene. De rikeste blir rikere, mens de med få midler sliter på svært mange områder, ifølge en fersk rapport hun har vært med å utarbeide.

Dette til tross for politiske ambisjoner om å redusere sosiale forskjeller.

Dina von Heimburg mener velferdssystemet i dag er bygd på en mistillitskultur der du hele tiden må dokumentere og bevise at du er trengende, og at du hele tiden har noen som ser deg over skuldrene.

Hun mener det er avgjørende for folk å bli lyttet til og respektert når de trenger hjelp.

Karoline Kallbekken og David Martinussen er eksempler på noen som har valgt å gå ut offentlig med sitt problem.

Men det finnes mange som ikke tør å be om hjelp på grunn av skam, og som frykter å få nei. Når de blir møtt med avvisning vokser skammen, og folk kvier seg til å spørre neste gang, forklarer forskeren.

En løsning kan være å gi folk friheten til å ha en mer forutsigbar økonomi, mener von Heimburg.

– Universelle tiltak for å utjevne forskjeller, som økt barnetrygd, har mange fordeler som kan øke tilliten til velferdssystemet. For det er ikke-stigmatiserende, og det styrker fellesskapet, sier hun.

– Vi har visst i årevis at det som hjelper er mer penger.

Det sier sosionom Anna-Sabina Soggiu.

Hun har vokst opp i en kommunal blokk på Tøyen i Oslo, og kom nylig ut med boken «Vi fattigfolk».

Boken handler ikke bare om Nav-klienter. For de fleste er ikke steinrike. Det er folk i lavlønnsyrker, butikkmedarbeidere og renholdere.

Regjeringen har satt ned et utvalg for å få mer kunnskap om lavlønn i Norge. For det skal være mulig å leve av en fulltidsjobb i dag, ifølge dem.

Anna-Sabina Soggiu er enig, og foreslår å sikre minsteinntekten til folk.

– Sosialpolitiske løsninger som ikke treffer blir enkeltpersoners skyld og ansvar å ordne opp i. Det knekker folk.

Hun mener det må være et minimum å løfte alle over fattigdomsgrensen, om så med borgerlønn. Det vil gagne hele samfunnet, tror Soggiu.

Hun synes det er et paradoks at når man snakker om å skaffe de beste lederne er det bare gulrot og høye lønninger som gjelder. Men når man snakker om folk som er fattige, så tenker vi at det er nød som lærer naken kvinne å spinne.

– Jeg tror ikke på det, rett og slett. Det å mangle penger handler først og fremst om det, sier Soggiu.

Når tilliten til politikerne er på feil vei – finnes det da en måte å reparere den? Ja, mener statsviter Staffan Kumlin.

Kumlin sier det hovedsakelig er via politiske valg at folk kan påvirke eller endre velferdssystemet.

Men misnøye fører først og fremst til generell mistillit, og ikke til at folk faktisk stemmer. Det er et demokratisk problem, mener han.

Samtidig viser han til forskning som viser at hva folk forventer, spiller en rolle. Altså ikke bare kvaliteten på tjenestene. Hvor fornøyde vi er, henger sammen med våre forventninger.

– Så politiske aktører kan enten forbedre tjenestene, eller moderere menneskers forventninger. Vi ser sjeldent at en leder eller en politiker viser lederskap ved å moderere forventninger. Men det er en måte å håndtere misnøye på, sier Kumlin.

Uansett er det en tydelig faktor forskningen har vist han om tillit:

Vel så viktig som god kvalitet på en tjeneste og størrelsen på økonomiske utbetalinger, er det at folk som trenger hjelp møtes med respekt, og at de oppfatter at de offentlige ansatte hører på hva de sier og er lette å kommunisere med.

David Martinussen mener det er særlig to ting som fungerer dårlig med samfunnet i dag.

Han ønsker at tannhelse blir en del av folketrygdens stønadsordning, slik at folk ikke må ut med store utgifter ved akutte smerter.

Og han mener det må komme flere og bedre lavterskeltilbud for folk som trenger hjelp med sin psykiske helse.

Karoline Kallbekken mener det er for mange falleferdige kommunale boliger i Tromsø.

Hun mener kommunen må pusse opp, bygge og kjøpe flere boliger som folk som har lav eller dårlig økonomi kan leie i Tromsø, uten at det koster det samme som på det åpne leiemarkedet.

Har du noen gode løsninger?

Den 28. august arrangerer NRK Det store folkemøtet fra Tromsø, som du kan se direkte på NRK1 klokken 20:00. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg er blant gjestene.

Ett av temaene er sosiale forskjeller. Har du noen gode løsninger, eller vil delta i diskusjonen?

Gå inn her!

Fortsatt usikker på hva du skal stemme? Sjekk hvem du er mest enig med: