Det er palmesøndag, og parkeringsplassen i Jotka, seks mil utenfor Alta, er tettpakket med biler og tilhengere.

Her skal man ha gullhår et visst sted om man skal oppdrive en luke der man kan presse inn bil og henger.

Laila Olaussen tar seg visse friheter på kanten av plassen og rygger hengeren drevent på plass. Ut av bilen ryr det unger i alle aldre.

Sammen med ektemannen Tor Erling Olaussen skal hun ta med seg barnebarna til fjells, mens foreldrene gjør seg ferdig med arbeidet i stilleuka.

Været er upåklagelig og forventningene høye.

– Men hvor er gubben? Han skulle vært her halv tolv.

Ektemannen dro opp dagen i forveien. Han skal komme de to milene ned fra Stabbursdalen for å hente resten av gjengen.

Men det er ikke noe stress. Alle er godt kledd, og når man er på fjellet uten mobildekning, må man lære seg tålmodighetens kunst.

– Jeg gleder meg til å fiske på isen, gå på ski, kjøre skuter og spille kort inne i gumpien om kvelden, sier 15 år gamle Jørgen.

Gumpi er navnet på en liten hytte som har meier og som man kan trekke etter snøskuteren.

Noen velger å ha gumpien sammen med likesinnede i små leire, mens andre trekker hytta med seg til et øde sted.

Jørgen har ingen problemer med å kjøre langt ut på vidda og legge mobil- og internettdekning bak seg.

– Jeg synes det er litt deilig, faktisk. Man får bedre tid til å snakke i lag og gjøre andre ting. Hadde vi hatt dekning, ville vi sikkert bare sittet på telefonen, sier han.

Sammen med lillesøster Mie (13) hjelper han med å ta utstyret ut av bilen, og ikke minst holde øye med søskenbarna Teodor (1) og Petter (2).

For litt styr er det for bestemor.

Klær, ekstra klær, pølser, kanelboller, Kvikklunsj, Solo, ski, sko, skisko, solkrem, solbriller, bleier og mer til. Alt skal ned i sleden, sammen med de yngste barnebarna.

– Man har jo gjort dette før. Men aldri med alle fire barnebarna samtidig, skratter Laila.

20 minutter etter avtalt tid kommer bestefar Tor Erling. Med to sleder bak skuteren brummer familien ut på det islagte vannet.

Ferden går forbi Jotka fjellstue og videre innover til Stabbursdalen i retning Porsanger kommune.

Gumpien ligger i øvre del av Stabbursdalen, rett på utsiden av nasjonalparken. Området betegnes ofte som noe av Europas siste villmark.

– Det å dra til fjells er alfa og omega når man bor her, sier Tor Erling.

De første gumpiene som ble bygget for til friluftsfolk, var bitte små.

To små vindu, trange køyer inntil veggen, et smalt bord, en gassbrenner og gjerne et fiskehull i gulvet. Når uværet herjet, kunne man likevel prøve lykken.

Hyttene er ikke blitt så veldig mye større, men i dag kombineres de gjerne med et lite tilleggsbygg, som kalles et spikertelt. Der oppbevares utstyr.

I Finnmark er det begrenset med hytter langt til fjells, dels av hensyn til reindrifta som er en arealkrevende næring.

Derfor lever mange ut hyttedrømmen i form av gumpier. Noen av dem er campingvogner uten hjul som har fått meier i stedet.

– Utover 80 og 90-tallet var det mange friluftsfolk i Finnmark som byttet ut teltlivet vinterstid med gumpien, sier Trond Inge Heitmann.

Han er virksomhetsleder i Alta kommune og har fulgt utviklingen tett.

Det har ikke vært bare fryd og gammen.

– Vi har tidvis hatt store problemer med forsøpling og ulovlig hensetting av gumpier og vogner. De skal jo tas ned på våren, men mange ga en periode blaffen og lot dem stå sommeren over, sier Heitmann.

Lokalavisa Altaposten hadde en rekke artikler på 2000-tallet som omtalte ukulturen.

Trepaller, tomme oljeflasker, knust glass og dopapir forringet lenge populære turområder som Jotka, Stilla og Detsika utenfor Alta.

Områdene ble av enkelte omdøpt til partycamper, fordi de tiltrakk seg ungdommer med mer sans for party enn fisking.

Heitmann forteller at kommunen så seg nødt til å ta tak i problemet.

Hensatte vogner og gumpier ble fraktet ned. Eierne fikk regninga – og bøter. Kommunen regulerte også enkelte områder der gumpier og campingvogner kunne stå.

– Vi har fortsatt en del utfordringer med ungdommer som ikke rydder opp etter seg. Men alt i alt er det blitt mye bedre, sier Heitmann.

Moped på skareføre

Tor Erling Olaussen er trygg på at han ikke har skapt hodebry for Heitmann og kommunen.

Han har brukt naturen med respekt siden han var guttunge.

Fiske, jakt og bærplukking er tradisjoner som har gått i arv, og som han nå viderefører til egne barn og barnebarn.

I likhet med svært mange finnmarkinger bruker Olaussen snøskuter når han skal til fjells på vinteren.

Foreldrene hans skaffet seg snøskuter i 1967. Før den tid gikk de på ski eller kjørte moped på skareføre.

Tor Erling kjøpte sin første skuter som 16-åring.

Det var som en drøm.

Nå kunne han komme seg inn til den uberørte villmarka og de hemmelige fiskevannene på noen få timer.

Koneskuter og miniskuter

På landsbasis er det ifølge SSB 95.934 snøskutere. Over en tredjedel finnes i Troms og Finnmark.

I Alta og Sør-Varanger er interessen størst.

Alta har 5341 registrerte snøskutere i 2022. Med et innbyggertall rett over 20.000, blir det én skuter per fjerde altaværing.

Stadig flere har skuter både til kona og gubben, og gjerne en miniskuter til ungene.

Laila og Tor Erling har klart seg med en.

For dem er skuteren et middel til å komme seg langt innover vidda. Dit har de dratt hver vinter siden de møttes som tenåringer.

Den gang hadde de en slags koie som fikk stå i fred inne på fjellet, helt til naturoppsynet spurte etter papirer på at den var lovlig.

Ellers var det telt. Teltlivet var koselig, men kummerlig og mer arbeidskrevende.

Da Tor Erling fikk nyss om at noen hadde begynt å bygge små hytter, som man kunne hekte etter skuteren, ble han nysgjerrig.

Den første gumpien bygde han i 1982 sammen med en kamerat. Den var 2,2 meter bred og 4,20 meter lang, og veide om lag 1000 kilo.

To unge vennepar hadde isfiske, bålkos og sene kvelder foran den lille parafinovnen i hytta som standard.

– Det var ikke store plassen, men det gikk kjempebra, sier Laila.

Etter hvert overtok Tor Erling og Laila gumpien. I 1986 kom eldstebarnet Anita til verden. Fem år senere lillesøster Guri. De var ingen hindring for de fjellvante foreldrene.

– Anita var bare babyen da hun var med til gumpien første gang, minnes Tor Erling.

Dette var på en tid da man ikke kunne søke opp værmeldinger time for time på yr. Man lyttet til radio, så ut av vinduet og la i vei.

– Vi har ofte ligget værfast inne på fjellet. Men sånn er det. Man kan ikke starte hjem når uværet herjer. Da er alt hvitt, sier Laila.

Vi er kommet frem til Stabbursdalen. De to eldste barna hoier allerede fra toppen av et tre, mens Lille Teodor sover i sleden.

Petter på snart tre år har tyvstartet på kanelbollene, som bestemor har tint på ovnen.

Vannet pumper de opp fra bekken, kjøleskapet er i snøen.

Etter 30 år med den gamle gumpien forlangte Laila en ny. Nå har hun en litt større gumpi, pluss et lite tilbygg. Men noe hyttepalass er det så langt ifra.

– Det er jo trangt inne, så vi er mest mulig ute, sier Laila, som likevel har alt hun trenger:

Ovn, kokeplate, skuffer og skap.

Når plassen er liten, blir det lite husarbeid.

– Det finnes ikke husarbeid. Det er vidunderlig, ler hun.

Laila har hatt kreft. I dag er hun ufør. Hun har tilbrakt mange dager og uker alene oppe i gumpien gjennom årenes løp. Fisket, satt rypesnarer, løst kryssord.

– Roen er noe av det beste med å være her. Og det at man får bedre kontakt med dem man er sammen med. Det er jo nesten umulig i dag, når alle har hver sin mobil de skal se på, sier hun.

– Er du aldri redd for å være her oppe alene?

– Nei. Jeg har aldri vært redd. Jeg synes det er like deilig om det er uvær eller om det er sol, sier Laila.

Døtrene Anita og Guri, samt samboer til Guri, Nikolai Lindvall, har gått de 17 kilometerne på ski fra Jotka denne dagen.

Yngstejenta Guri er blitt 32 år og minnes vintrene i Stabbursdalen med glede.

– Det var en deilig følelse å være så tett på naturen, og å være ute hele dagen. Og så var det godt å kunne krype inn i en varm gumpi om kvelden.

– Jeg tenkte nok at det noen ganger kunne være kjedelig å være så langt unna venner, men det løste seg med Donald-blad, godteri og spill, sier hun.

Anita og Guri sier at det først er i ettertid at de virkelig har skjønt verdien av det foreldrene har overført til dem.

– Vi er veldig glad for at også barnebarna får de samme mulighetene som oss, sier søstrene.

Nikolai er fra Tromsø og medgir at han aldri hadde hørt om en gumpi før han kom til Alta.

– Det er jo ganske spesielt. Men også fint, sier han.

Og Nikolai er neppe alene om å stusse når han hører ordet gumpi.

Filmskaperne Joar Nango og Ken Are Bongo har forsøkt å svare på det folk lurer på.

Filmen «Gumpi» er en del av Nangos TV-serie om arkitektur, som ble vist under Tromsø internasjonale filmfestival i 2021.

– Den aller første kommersielle gumpien ble trolig bygget på 60-tallet og ble brukt på barneskolen i Masi, til å frakte skolebarn med, sier Nango.

Gumpien var bygget av blikkenslager Jens Jensen fra Alta, som døde i fjor.

Jensen var inspirert av en gammel historie fra Amerika. Der hadde de hult ut et stort redwood-tre og laget en hytte av det.

Utfordringen med de første gumpiene var å få dem lette nok til at en skuter kunne trekke dem.

Løsningen ble en hytte med aluminium på utsiden, finer på innsiden og det superlette materialet isopor som isolasjon i veggene.

Utover 70- og 80-tallet ble det stadig flere som fikk sansen for den snedige skuterhytta. Det tok ikke lang tid før nevenyttige gutter og menn begynte å bygge hyttene selv.

Rundt om i garasjer og i verkstedhaller slamret og banket det til langt på natt. Mannfolk i alle aldre stimet sammen for å se hvordan de andre gjorde det.

Tor Erling Olaussen husker enda diskusjonene.

Blir den for lang? Blir den for tung? Vil skuteren klare å trekke den? Eller må man ha to skutere i sving?

– Noen har jo etter hvert bygget store palass med parabolantenne på taket, sier han lattermildt.

Den aller første gumpien som gründer Jens Jensen bygde, var 3 meter lang, 1,25 meter bred og 1,25 meter høy.

– Den skulle hete gumpibiedjo, som betyr ulvehi på samisk. Dette ble etter hvert til bare gumpi, forteller Jensen i filmen.

Han mente at gumpien ville overta funksjonen som lavvoen hadde for reindriftssamene.

Og han fikk rett.

Gumpien er i dag et yndet hjelpemiddel i reindrifta, både ved gjeting og under vårflyttingen.

Reineier Hans Ole Eira forteller i filmen til Nango og Bongo at det å hekte gumpien bak skuteren er langt enklere enn å bruke tid på å sette opp og ta ned lavvoen.

– Samtidig har vi alt med oss inne i hytta, forklarer Eira.

For Laila og Tor Erling Olaussen har det vært en selvfølge å ikke etterlate spor i naturen.

– Vi tar alltid med oss søppel ned. Og på slutten av hver sesong tar vi ned gumpien og spikerteltet, sier de.

Tor Erling viser frem utedoen, som har to ski på bakveggen.

– Dermed kan det bare tippes ned og trekkes hjem på våren, forklarer han.

På våren er det om å gjøre å ikke drøye for lenge. Selv om det er fineste tida på fjellet og fristelsen kan være stor for å «bare bli en natt lengre».

– Problemet er at snøen blir myk, og bekker og vann begynner å gå opp. Da står du plutselig der i sørpa, sier Tor Erling.

I mai er sesongen slutt. Da er det ikke lov med motorisert ferdsel i Finnmark, av hensyn til fugle- og dyrelivet. Reinen skal og ha ro i kalvingstida.

Tor Erling skuer mot fjellene i nordøst og er litt misfornøyd med at det har skyet over.

– I morges, da jeg satt og drakk kaffe, kunne jeg se bort til Gaissene, sier han.

Han sikter til de høye fjellene mot nordøst. Det høyeste er Čohkarášša.

Med sine 1139 meter over havet er det det høyeste fjellet i Porsanger kommune og det fjerde høyeste fjellet i Finnmark.

– Fra vinduet ser jeg rett bort på Vuorji, som også er høyt med 1024 meter over havet, sier han.

Vi har akkurat kommet over i april måned. Snart blir det ikke ordentlig mørkt om natta.

Dagene nå er ofte milde, men når sola går ned, kan temperaturen stupe mot 30 minus.

Tor Erling blir rørt når han snakker om livet på vidda. Fire generasjoner deler samme lidenskap.

– Mamma på 84 år og pappa på 87, var med på jakt i fjor, forteller han.

62-åringen elsker dette livet og klarer ikke å se for seg noe annet.

Laila derimot, truer med at dette er hennes siste vinter i gumpi.

– Jeg nærmer meg 60 år, og det krever jo litt, det her, sier hun.

Ingen av døtrene er interessert i å overta. Det er for mye pes. Men bestemor har en arvtaker i kikkerten.

– Jørgen er blitt 15 år og kan snart overta. Så kan jeg komme på besøk, sier hun og ler.

Tiden vil vise. Vi spør eldstedatter Anita hva hun tenker om at moren mener det er siste sesong med gumpiliv.

– For å si det sånn: Jeg har hørt det før.