Russiske Elena: – Fra prostituert til spion

– Det har vært litt av et karrieresprang. Fra prostituert til spion, sier Elena Merzliakova og ler.

48-åringen har hatt god bruk for galgenhumor gjennom sine 22 år i Norge.

På 90-tallet ble hun mistenkt for å være prostituert, og nå står hun i fare for å bli mistenkeliggjort som spion.

– Ja, jeg regner med at det er dem som tror at jeg kan være spion, sier hun.

– Men det er du ikke?

– Nei, det er jeg ikke, sier universitetslektoren og rister lattermildt på hodet.

Selv om latteren sitter løst, så er tårene aldri langt unna. Elena innrømmer at hun har grått mye de siste åtte månedene.

– Å, jo da. Det tror jeg det er mange russere som gjør. Vi gråter hver for oss, og vi gråter i lag. Det er vanskelig å la være, sier hun.

Fra gjest til tyv

Vi møtes på kontoret til Elena ved Norges arktiske universitet, campus Alta. Bokhyllene er fulle av faglitteratur. Mest på norsk, men og på engelsk og russisk.

Elena er universitetslektor i pedagogikk og underviser i hovedsak på barnehagelærerutdanningen. Samtidig holder hun på med en doktorgrad.

Hun har alltid likt å lese og å lære.

15 år gammel krysset hun den norsk-russiske grensen første gang. Hun satt i en skolebuss med jevnaldrende elever fra den lille byen Nikel, bare fire mil unna Kirkenes.

Elevene var de første som hadde fått norskundervisning fra lærere som ukentlig kom fra Kirkenes til Nikel. Nå skulle de spente elevene på skoletur til Norge.

– Vi ble tatt varmt imot, og jeg husker Sør-Varanger avis skrev: «Endelig kom de første 11 sovjetiske elevene til Norge.» Vi fikk gaver på butikkene og alt var fint, sier Elena.

Fire år senere kom hun tilbake. Da var alt annerledes.

– Da kom jeg inn på butikker i Kirkenes der det stod skilt på russisk: «не укради!» Ikke stjel!»

– Da skjønte jeg at her har det skjedd noe. På fire år var jeg gått fra å være en ønsket gjest til å bli en tyv, sier 48-åringen.

Trodde hun var prostituert

Med Sovjetunionens fall ble grensene åpnet, og i Nord-Norge så man dette tydelig.

På denne tiden begynte de såkalte russermarkedene å skyte fart. Russere kom på turistvisum over grensen for å selge det de hadde med hjemmefra. Krystall, sølv, lin, utskårne trefat, sprit og sigaretter.

Og noen solgte sex.

Også dette fikk Elena føle på kroppen. I 1996 var hun student ved universitet i Tromsø. En mulighet hun fikk da hun studerte i St. Petersburg, der de delte ut utvekslingsplasser til særlig flinke elever.

I køen på et utested i Tromsø fikk hun spørsmålet hun skulle få flere ganger i Norge, da en mann kom opp i ansiktet på henne og spurte på dårlig engelsk:

«Do you want to be home with me?»

– Nå måtte jeg altså overbevise om at jeg ikke var prostituert, sier Elena.

2000-tallet husker hun som en befrielse.

Elena flyttet til Alta, der hun begynte å jobbe, og etter hvert ble hun leder i den russiske foreningen i byen. De russiske kvinnene var ute i lokalavisen for å vise at de bestod av mer enn kropp. De var forretningsdrivende og hardt arbeidene studenter.

– Dette var den glade tida da ting stabiliserte seg. Situasjonen i Russland og Norge var mer lik. Hennes & Mauritz etablerte seg i Murmansk, og mine foreldre kunne komme til oss på besøk, og vi kunne dra til dem, sier Elena.

– Og så kommer dette.

Hun sukker tungt. Russlands opptrapping av krigen i Ukraina 24. februar har gått hardt innpå henne.

– Hvis jeg skal finne et ord som kan beskrive dette, så er det surrealistisk. I en prosess kan man forvente hva som er neste skritt, men dette har ingen logikk. Det er krise.

Selv var hun og barna på ferie i Spania da Putins styrker rykket inn i nabolandet.

Elena, som har fulgt med i russisk samfunnsliv og politikk hele sitt voksne liv, hadde aldri forutsett dette.

– Vi russere visste at Putin så på Nato og vesten som sin fiende. Men at det skulle gå så langt. Nei, det hadde jeg ikke trodd. Man håper på det beste, til det siste.

Vegrer seg for å invitere på besøk

Elena forteller at storpolitikken har invadert også hverdagslivet. Livet er blitt politisert.

– Man vegrer seg for å invitere noen på besøk. Og gjør man det, må man velge gjester med omhu, slik at det ikke oppstår gnisninger. Man må avtale på forhånd hva man ikke skal snakke om, sier hun.

Selv er hun tydelig på at hun er imot krigen. For det standpunktet har hun mistet noen russiske venner. Noen av dem mener at det Russland har gjort er rett.

– Vi er venner i den forstand at vi deler fortid. Men det er vanskelig å snakke med hverandre når vi oppdager hvor vi står, og hvordan vi tenker om verden og om vårt land, sier Elena.

Vanskelige samtaler med faren

Også innad i familien er det splittelse. Hun forteller at foreldrene hjemme i Russland er preget av russisk propaganda, og at telefonsamtalene med faren kan være vanskelige.

– Min pappa mener jeg er preget av vestlig propaganda. Han sier til meg: «Hvem er sjef for Nato? Er han ikke norsk?» Og: «Din bestefar var med på å befri Kirkenes, og nå sender Norge våpen til et land som er i krig med oss.»

Selv om hun er imot Russlands invasjon i Ukraina mener Elena at det er problematisk at mediene tegner det hun mener er et sort-hvitt bilde av konflikten.

– Det er frustrerende å bare lese norske aviser eller bare russiske aviser. Hovedbudskapet er ett, sier hun:

– I Norge er Putin en fiende og Russland et diktatur. I Russland har Putin sin sannhet om at han har advart Nato mot å komme nærmere Russland, og så gjorde de det likevel, sier Elena.

– Er det skummelt?

– Det er et ord som kommer i hodet mitt, og det er propaganda. Man har lært at det finnes flere sannheter, sier hun.

Nytt jernteppe

– Det er blitt som et nytt jernteppe over Europa.

Det sier 19 år gamle Daniel Kristiansen.

Han studerer i Stavanger, men er født og oppvokst i Kirkenes, med norsk far og russisk mor.

Daniel kjenner godt historien som Elena referer til. Om fordommer mot russere som tyver og prostituerte.

– Å, ja. Det var slik at nesten alle russiske kvinner ble tatt for å være prostituerte. Dette var noe jeg som liten også merket. At folk så ned på russere, sier Daniel.

I likhet med Elena mener også Daniel at ting har blitt bedre. Russerne i Norge har gjennom hardt arbeid og gode jobber vist hva de er gode for.

Men så kom altså krigen

– Det er en markert forskjell. Før fikk man aldri blikk når man pratet russisk i telefonen, men nå stirrer folk, sier Daniel.

Han forteller at folk kan starte usaklige og emosjonelle diskusjoner, der han som enkeltperson må stå til rette for det Putin-regimet holder på med.

– Det er veldig ekkelt, sier han.

– Verre i sør

Han mener det er verre i sør enn i nord. Det tror han handler om at folk i Finnmark er mer vant til russere. Der kjenner man hverandre på tvers av grensen.

– Mens i sør har de ikke noe forhold til russere. De vet ikke at vi er naboer engang. De ser bare på Russland som den store, stygge ulven, sier Daniel.

19-åringen har selv god kjennskap til det russiske folk gjennom et mangeårig folk-til-folk-samarbeid med russiske ungdommer.

Han har vært utallige turer over grensen og har blant annet fungert som tolk for kommunen.

– Det er utrolig trist at alt er brutt sammen. Skal russerne forstå oss, og vi dem, er vi nødt å prate sammen på individnivå, sier Kristiansen.

Arne O. Holm er ansvarlig redaktør i High North News, en nettavis om og for nordområdene. Han har selv mange russiske venner og vet at mange av dem har det tungt nå.

– Det er en veldig stigmatisering av russere, og det er ubehagelige å tenke på. Det strider mot den måten vi mener at vi skal behandle mennesker på, sier han.

Holm sikter blant annet til at tidligere sjef for Etterretningsseksjon for spesialinnhenting, Ola Kaldager, mener PST bør ha samtaler med russiske studenter og ansatte ved norske universitet.

Dette for å prøve å finne ut om de er spioner.

– Jeg synes på mange områder vi er ganske primitive på måten vi snakker om disse tingene på, sier Holm.

Ukrainere savner mer støtte

Talsperson i Den ukrainske forening i Norge, Natalia Ravn-Christensen, kan forstå at det ikke er lett å være russisk i Norge nå.

Men hun skulle ønske flere russere tok til motmæle mot krigen i Ukraina.

– Vi ukrainere opplever at en del russere støtter Russlands krigføring, og da er det ikke rart at folk er skeptiske til dem, sier Ravn-Christensen.

Hun sier at det finnes russere som er imot Russlands angrep på Ukraina, men at de velger å ikke snakke om det.

Hun mener det nesten ikke har vært noen protester mot krigføringen i regi av russere.

– Hvor er de? Det er noen få modige russere som viser offentlig at de er imot krigen, spesielt etter at mobiliseringen startet hos dem, men det er likevel skuffende få, sier hun.

Arne O. Holm mener det kan være flere grunner til at mange russere ikke viser sin motstand mot krigen.

– Jeg skulle ønske det var en tydeligere opposisjon, men vi kan ikke forlange det. De er i en helt annen situasjon enn oss, sier han.

Holm viser til at den ytringsfriheten vi tar for gitt i Norge, ikke er noe russerne er vant med.

– Mange av dem har også familie i Russland som de kan være bekymret for. Det å uttale seg for tydelig kan være risikabelt, sier Holm.

Beskytter russiske venner

Elena Merzliakova sier at det er mange russiske foreninger rundt i Norge som arrangerer protestaksjoner.

Samtidig mener hun det kan være gode grunner for at russere som er imot krigen går stille i dørene. Selv er hun forsiktig med å poste kritiske innlegg på Facebook.

– Det er for ikke å sette mine russiske kollegaer på universiteter i Russland i en situasjon hvor de kan bli beskyldt for å ha noe med en «utenlandsk agent» å gjøre, sier hun.

Når det gjelder Elenas forhold til nordmenn, så har ikke det endret seg merkbart siden krigsutbruddet. Hun mener det henger sammen med at mange i byen kjenner henne godt.

– Opplever du at noen nordmenn er blitt overhyggelige?

– Å ja da. Jeg har fått noen meldinger om at: «Elena jeg er fortsatt din venn, til tross for det som skjer i verden». Og da tenker jeg: Åh, har jeg noe ansvar for dette? Jeg trodde vi var venner fordi vi var to kvinner med noe til felles, og at det ikke hadde å gjøre med at jeg er russisk, sier hun.

– Forstår du at noen kan sende slike meldinger?

– Egentlig ikke. Det er som om det forventes at jeg må ta et standpunkt til denne krigen og at jeg må uttale det. Det synes jeg at jeg skal måtte slippe sier hun.

Glad sønnene bor i Norge

Elena sier at det ikke går en dag uten at hun tenker på krigen og den forferdelige situasjonen alle er havnet i.

– Det varme hjemlandet mitt er ikke som det var. Jeg hører ikke lenger de artistene jeg brukte å lytte til før på radioen. De har trolig sagt noe de ikke burde.

– Sensur er kommet tilbake. Det hadde jeg aldri trodd, sier Elena.

Hun tenker og på sine to brødre i Russland, som begge kan risikere å bli sendt i en krig der de kan bli drept av våpen fra Norge.

– Det er sårt.

Samtidig priser hun seg lykkelig over at hun bor i Norge med sine tre barn.

– Det er ikke bare tre barn. Det er tre sønner, sier Elena.

Hun er glad de ikke har dobbelt statsborgerskap, men kun er oppført i det røde norske passet.

– Selv om de ikke kan hente russere i Norge, så ville det ikke vært trygt å reise til Russland med dem nå, om de hadde delt statsborgerskap, sier hun.

Uansett verken kan eller vil hun reise til hjemlandet slik situasjonen er. Selv om korona og krig har ført til at det er fire år siden sist.

Utenriksdepartementet har siden 27. februar frarådet alle reiser til Russland. Mange land, inkludert Norge, har stengt luftrommet for russiske fly.

Mens hun venter på at krigen skal ta slutt, og at familien igjen kan samles rundt morens rødbetsuppe, borsjtsj, prøver hun å leve et så normalt liv som mulig. Hun har en jobb hun trives i og sønnene på 10, 13 og 21 år å ta vare på.

– Man prøver å distansere seg og ta vare på de nære ting. Man må tenke at livet går av seg selv, uansett hva de store menn påtvinger oss, sier hun.

Elena sier at selv om det har oppstått mange såre følelser, så er det én ting alle hun snakker med er enige om:

– Alle vil at krigen skal ta slutt.