De viktige minnene

Trebarnsfaren Atle Husby passet alltid på at ungene hadde det gøy hos han i det gule spisshuset på Svalbard.

Var det nordlys i en av nabodalene til Longyearbyen, var han ikke sen med å få ungene med seg på snøskuter for å se på. Det hadde ikke noe å si om det var en helt vanlig ukedag.

Nattasanger fikk de med en vri. Spillende på ukulele og med brillene på skakke, ble til og med det å legge seg gøy.

Dette har satt seg i minnet hos søsknene Bendik (20), Mali (18) og Rasmus (16) Adamiak-Husby. Men nå er det åtte år siden de så pappaen sin for siste gang.

– Det er så mye fint å se tilbake på nå når han ikke er i livene våre lenger, sier Mali.

Det er en stille lørdag formiddag i desember 2015. Vinden har lagt seg etter en voldsom snøstorm kvelden før.

Så braker det i fjellet bak det gule spisshuset til Atle. Det skal endre livet til mange på Svalbard.

Ikke minst for søskenflokken, som foreløpig ikke vet hvor viktig minnene de har lagd med pappa kommer til å bli.

Den unike omsorgen

I mange år var Svalbard hjemme.

Nå bor Mali på Ås utenfor Oslo sammen med mamma, lillebror Rasmus og bonuspappa. Storebror Bendik tjenestegjør i Forsvaret. Mali går siste året studiespesialiserende på videregående.

Trebarnsfaren, læreren og kulturpersonligheten Atle Husby var godt likt i svalbardsamfunnet.

– De andre barna kom til meg og sa jeg var så heldig å ha han som far, for han var så hyggelig og morsom hele tiden. Jeg husker jeg var veldig stolt over at han var min far, sier Mali.

I det gule spisshuset ved foten av Sukkertoppen på Svalbard kunne du stadig høre Atle spille på ett av sine mange instrumenter. Alene, med barna eller med venner.

Han stilte opp om naboene trengte hjelp til snømåking. Ble du innesnødd, var det ledig plass på sofaen til Atle.

– Jeg våknet veldig mange ganger til at det lå en ekstra mann på sofaen, minnes Rasmus og ler litt.

Den siste uka før jul er Mali og brødrene hos mamma som bor et lite stykke unna. Om noen dager skal de tilbake til pappa for å feire jul.

Men det brygger opp til storm. Uværet som er varslet skal bli det verste på 30 år.

Det skjer noe i fjellsiden

Med sine 371 meter ruver Sukkertoppen bak de karakteristiske spisshusene i Longyearbyen. Fjellet er bratt, og brukes som turmål, til aking og aktivitetsdager.

Men denne kvelden holder de fleste seg inne. Bare de mest hardføre våger seg utendørs for å kjenne på naturkreftene.

Meterhøye skavler legger seg i gatene. Tak blåser av bygg, og byens utesteder må stenge på grunn av uværet.

Det er flere tydelige tegn på det voldsomme uværet, men ingen legger merke til det som skjer i fjellsiden.

Stormen danner en stor snøskavl i henget til fjellet.

Hos Atle er fem kompiser samlet for festlig lag. Etter hvert er det tid for å dra hjem. Atle tilbyr dem å overnatte siden det er så dårlig vær ute, men alle vil hjem til seg selv.

Morgenen etter har stormen gitt seg. Snøskavlene har vokst og dekker både husvinduer og dører.

Klokka er 10.23 den 19. desember når det skjer.

Et 200 meter bredt snøflak løsner i fjellsiden og 5000 tonn snø sklir inn i bebyggelsen med voldsom kraft.

Enorme snømasser dundrer nedover fjellveggen og mot spisshusene.

Elleve hus blir tatt av skredet.

Ett av de hardest rammede husene er det gule huset til Malis pappa.

Det blir en kamp på liv og død i snømassene.

Tre timer

Søskenflokken vet enda ikke at det har gått et skred i Longyearbyen.

Inne i Atles hus er møbler, klær, barneleker og julegaver kastet rundt, knust og begravd i snø. En bil og noen snøskutere skal etter hvert også dukke opp i første etasje.

Det gule spisshuset er ikke til å kjenne igjen.

Ytterveggen som sto mot fjellet er knust.

Der det stod møbler er det bare snø og ødelagt inventar.

I skredområdet er rundt 100 personer med og leter. De fleste er naboer og venner som har hørt hva som har skjedd og vil bidra.

Letemannskapet har akkurat gravd fram to små jenter som bodde i et av nabohusene. Nå starter de søket etter Atle.

Hjemme hos mamma, i et hus nærmere Nybyen, har ungene stått opp. Uvitende om hva som har skjedd.

– Da jeg våkna løp mamma fram og tilbake og fikk noen telefoner. Jeg gledet meg egentlig bare til jul og var glad for at det endelig var skolefri, minnes Rasmus.

Mali var bare ti år, men minnes en rar stemning. Det er som om de vet at noe er galt, men de er for små til å forstå alvoret i det som har skjedd.

Mammaen til Mali, Bendik og Rasmus prøver å skjerme ungene for nyhetene. De får ha venner på besøk, spille spill og se på iPad.

Men etter hvert får de høre at det har gått skred fra Sukkertoppen.

Tre timer etter skredet går fra fjellet bak farens hus, finner letemannskapet Atle dypt nede i snøen under huset.

– Så får vi omsider vite at pappa ikke overlevde. Da hadde vi besøk av presten som vi også er ganske gode venner med. Han var hos oss en stund, sier Bendik.

De får høre at Atle trolig lå og sov da skredet gikk.

Barna får komme på sykehuset for å se han.

I kirka samles venner og kjente for å minnes Atle.

Han var medlem i mannskoret Store norske mannskor. Nå må koret synge i minnestunden – uten sin faste andrebass.

– Så skjønte jeg for første gang hvor heldig jeg var, og hvor mange som var glad i faren min, når så mange møtte opp for å vise at de var lei seg sammen med oss, sier Rasmus.

25 personer var inne i husene som ble tatt av skredet. Atle Husby (42) og Nikoline (2) mista livet.

Tilbake til Longyearbyen denne lørdagen for åtte år siden. Situasjonen er fremdeles dramatisk.

Skredekspertene frykter det kan rase fra fjellet flere steder. På ettermiddagen får 170 personer beskjed om at de må evakuere.

Nå gjelder det å få med seg det de kan av minner.

Jakten på minner

Mali og familien får bare noen minutter på å pakke.

– Jeg tok med meg et puslespill med bilder av meg selv og familien min på. Og et fotoalbum og kosebamsene mine, sier Mali.

Hun glemmer å ta med klær, men får låne alt hun trenger av gode venner.

I tida etter må det ryddes opp. På et lager i byen kan folk hente eiendeler som er funnet i skredområdet.

Mali og brødrene fant julekalenderen Atle hadde ordna til dem. Julegavene deres hadde også klart seg i skredet. Det hadde også et lite legosett og en pakke falske negler og øredobber gjort.

Senere får søsknene komme inn på skredplassen, og helt bort til pappas hus.

– Det var en veldig surrealistisk følelse å gå rundt der. De hadde rydda bort det meste, så det var nesten bare vårt hus som lå igjen der, sier Mali.

Samtidig syns hun det var fint å få se området før det ble ryddet bort.

Rasmus syns det var ekkelt å se hjemmet sitt ødelagt.

– Det var så rart å se huset jeg hadde bodd i plutselig stå helt skeivt. Veggen var borte og jeg kunne se helt inn i rommet mitt. Det var bare halve rommet som sto, og senga og møbler hadde delt seg i to, sier han.

Midt i alt det ødelagte står pianoet, like helt. Det funker ikke som det skal, men storebror Bendik setter seg ned for å spille.

Lyden av «Dovregubbens hall» kommer forsiktig ut av pianoet.

Rett ved siden av rydder gravemaskinene bort det som en gang var hjemmet deres.

Natta, pappa

Det er ingenting igjen av det gule huset der Mali, Rasmus og Bendik bodde med pappa.

Bakerst mot fjellet, der elleve hus ble tatt av skredet, er det nå en stor voll.

Åtte år senere er det bare minnene igjen. Minnene om livet på Svalbard, og minnene om pappa. Men de blir svakere.

– Man glemmer jo, selv om man ikke vil det. Man merker at det blir vanskelig å huske bare hvordan han så ut og hvordan han snakka, sier Mali.

Men i huset deres på Ås er det flere fysiske minner etter pappa Atle. En venninne av moren sydde tre store puter av buksene til Atle.

Under trappa står instrumentene som ikke ble knust av snømassene. Tre ukuleler, to mandoliner og en gitar. Møbler som klarte seg i skredet har blitt med til fastlandet.

For Mali er det viktig å ha spor etter pappa i hjemmet sitt.

– Jeg tenker på pappa veldig ofte. Da er det veldig fint å ha noen minner som gjør at jeg indirekte har han med meg hele tiden, sier hun.

På rommet hennes henger det to bilder. Ett av henne og pappa, og ett med kun pappa.

– Jeg har en kveldsrutine hver kveld der jeg sier natta til pappa. Det syns jeg er fint, for da tenker jeg på han hver dag, sier Mali.

Mali merker at det å miste pappa har påvirket henne mer enn det hun har latt seg selv tro.

– Når man blir eldre og ikke har den farsrollen i livet, så mangler man en person å lene seg på og finne trygghet i, sier hun.

Søsknene setter pris på sin bonuspappa som har vært en trygg farsfigur i livet deres. Likevel er det en pappa som mangler.

– Noen ganger tenker jeg «tenk om pappa fortsatt levde». Det kan være litt vanskelig til tider, sier Mali.

Åtte år senere dukker det fortsatt opp nye minner hun kan ta vare på. Nylig fant Mali en gammel iPod som hun hadde da hun var barn.

– Der var det masse videoer jeg ikke har sett før. Så nå har vi lasta ned videoer fra da jeg var 5–6 år gammel med pappa og masse sang og moro. Det var veldig fint, sier hun.

Selv om livet ble drastisk endret den desemberdagen på Svalbard, har øya en spesiell plass i hjertet deres.

– Det er kanskje litt rart på grunn av alt det fæle som har skjedd der, men jeg elsker fremdeles Svalbard. Det er favorittstedet mitt. Jeg digger naturen, og jeg digger hva man kan gjøre der. Det er rart at jeg også sier dette, men jeg syns det er det tryggeste stedet i verden, sier Rasmus.