Samene frykter nytt jernteppe

Vi dundrer innover innsjøen på snøskutere.

Bak oss ligger den russiske byen Lovozero, med sine betongblokker og sovjetmonumenter. Foran oss ligger en nesten lilla himmel.

Vi er på vei til Seidesjøen, Seidozero, et av de helligste stedene for russiske samer.

Innsjøen mellom fjellene var et sted der man alltid kunne søke tilflukt. Her fantes alt man trengte for å overleve, forteller guiden vår, Mikhail.

Og kanskje trenger samene i Russland et trygt sted å komme til nå.

Skilt av jernteppet

– Russiske samer og hele det internasjonale samiske samarbeidet har havnet i en presset situasjon på grunn av konflikten mellom Vesten og Russland, forteller forsker Mikkel Berg-Nordlie. Han har jobbet mye med samenes situasjon i Russland.

– Skjebnen har gjort det sånn at det gamle jernteppet går tvers gjennom våre områder, sier han.

– Hver gang det blir en kaldere stemning mellom Russland og Vesten så havner samene i en skvis.

Og dette jernteppet har nå hardnet til igjen.

Etter en lang periode der samiske organisasjoner kunne samarbeide på tvers av grensene på nordkalotten, opplever russiske samer nå å bli mistenkeliggjort og beskyldt for å handle på oppdrag fra Vesten for å forsøke å skape etnisk uro og destabilisere nordområdene.

Å bo i grenseområdet mellom øst og vest har igjen blitt vanskelig. Men av nye grunner.

Arven etter Sovjetunionen

Byen Lovozero, midt på Kola-halvøya, regnes som hovedstaden i den russiske delen av Sápmi (samenes land). Den fikk sin nåværende form forrige gang samene kom i veien for storpolitikken.

– Murmansk fylke, der de russiske samene bor, grenser mot NATO, forklarer Berg-Nordli.

– Den vestre delen av fylket ble mer eller mindre tømt for samer under Sovjet-tida, og det ble mer fokus på industri og forsvar i disse områdene.

Samene ble tvangsflyttet til bosetninger på den østlige delen av halvøya, deriblant Lovozero.

Langs elven som renner gjennom byen står det grå, slitte betongblokker. I gatene springer hunder forbi de få butikkene som finnes der. Et lite supermarked. En kafé.

I en av blokkene holder Anna Galkina til. Hun sitter i verkstedet sitt, omgitt av biter med skinn og perlebroderier. Sammen med fire kvinner fra andre urfolksgrupper driver hun en butikk for salg av tradisjonelle vesker, sko og luer.

Selv er hun den eneste samen i gruppen, men hun forsøker å organisere kurs for samiske jenter som vil lære å sy.

– Det finnes stor interesse, men mange av jentene blir litt lei fordi det tar så lang tid å bearbeide reinskinn, smiler hun.

Verkstedet og butikken har mottatt mikrokredittstøtte fra det norske Barentssekretariatet. Det er ett eksempel på den typer samarbeidsprosjekter som har sprunget opp på tvers av grensen etter at Sovjetunionen falt.

Nå frykter flere at denne typen samarbeid vil bli vanskeligere.​

«Fremmede agenter»

– Det at myndighetene først og fremst tenker på sikkerhet når de tenker på nordområdene, er en stor utfordring for samisk samarbeid mellom øst og vest, sier Berg-Nordlie.

– Det er veldig mye fokus fra myndighetenes side på at man må passe på hvem som møter hvem, hva folk snakker om og hva slags planer folk har. Man frykter utenlandsk innflytelse.

Flere er engstelige for at den såkalte «fremmed agent»-loven skal brukes mot samiske organisasjoner.

Loven, som ble innført i 2012, slår fast at organisasjoner som driver med aktiviteter som kan kalles «politiske» og mottar støtte fra utlandet, skal registreres hos myndighetene som «fremmed agent». For mange i Russland er dette begrepet synonymt med «spion». Flere organisasjoner har opplevd at det har blitt vanskelig for dem å jobbe i Russland med dette stempelet.

– Hvis vi står på kravene, eller krever noe viktig, kan myndigheten bruke denne loven og kalle oss for utenlandske agenter, forteller Aleksandra Artieva, leder i Sámi Nisson Forum (Samisk KvinneForum).

– Vi ønsker å kunne jobbe uten frykt, i frihet.

– Få vet at det finnes samer her

– Det er ikke så enkelt å være ung og samisk her, forteller Aleksander Slupatsjik.

Han og kompisene Andrej Zhavvy og Jarsem Galkin forsøker å få liv i den samiske radiostasjon Kola Sami Radio i Lovozero.

– Vi opplever at det er få som vet om at det finnes samer på Kola-halvøya. Vi har lyst til å endre det. Om du går med kofte i Murmansk så vil vi at folk ikke skal spørre om du er med i en dansegruppe, men vite at du er same, forteller han.

– Det største målet vårt er popularisering av samisk kultur.

De tre tror at radiosendingene de lager kan hjelpe.

– Vi ser at det har en effekt. Jarsem har begynt å rappe på samisk, og vi ser at ungdommer har begynt å bruke luer med det samiske flagget, ler de.

– Den samiske kulturen sliter mest i Russland

Utenfor Lovozero strekker tundraen seg ut som et hvitt teppe. Men her og der er snøen skrapet bort av tusenvis av klover.

Store reinflokker beiter her om vinteren. Og reingjeterne følger etter. Blant dem Igor Tsjuprov.

– Jeg har jobbet som reingjeter siden jeg var 14 år. Nå er jeg 64, sier han.

– Jeg kan bare ikke slutte. Kona mi sier at jeg er for gammel, men hvis jeg er for lenge hjemme i Lovozero, så lengter jeg ut hit. Til og med hunden har det på den måten. Er vi for lenge i byen, så må vi til tundraen igjen.

Reinflokkene har vokst etter det harde 90-tallet, forteller Tsjuprov. Da ble det slaktet for mange rein, både for salg og fordi folk trengte mat. Men tilveksten av reingjetere er ikke like god.

– Jeg har døtre, og da de var små tok jeg dem med ut til tundraen. Men de vil nok ikke holde til med reingjeting nå. Det er bedre lønninger i byen.

For på tross av de store flokkene, så drives det ikke reindrift på den tradisjonelle samiske måten på Kola i dag.

– Reindriftsnæringa på Kola domineres av to store selskap, tidligere kollektivbruk som etter Sovjetunionens fall ble gjort om til kommersielle selskaper, forteller Berg-Nordlie.

Og når den tradisjonelle måten å leve på forsvinner, så forsvinner også deler av kulturen.

– Russland er den delen av de samiske områdene der det står dårligst til både med språk og med de tradisjonelle næringene, sier han.

– Samtidig er Russland bare det mest kritiske eksemplet på tendenser man ser i hele Sápmi, sier Berg-Nordlie.

Et russisk sameting?

I Norge har Sametinget hatt som oppgave å beskytte samenes interesse og jobbe for å styrke språk og kultur.

Mange har ment at et lignende organ i Russland kunne løst noen av de problemene som finnes i området nå. Men forslaget om å opprette et russisk sameting gjorde på noen måter bare vondt verre.

Forsøket fra en gruppe russiske samer på å få opprettet et russisk sameting kom på et tidspunkt hvor konflikten mellom Vesten og Russland tilspisset seg, og ble av enkelte sett på som et forsøk fra Vesten i å blande seg inn i russisk nordområdepolitikk.

Fortsatt er det ikke klart hvilken av organisasjonene som i dag finnes, som skal representere de russiske samene.

Samtidig blir antallet samer på Kola-halvøya stadig færre.

– Antall samer i Russlands folketellinger går ned. Det er jo en kvantitativ indikator på at det ikke går så bra. Antallet samisktalende ser også ut til å synke, forteller Berg-Nordlie.

– Men man møter også mange aktive, unge samer. Så det er ikke sånn at samefolkets død på Kola nødvendigvis er rett rundt hjørnet, men kulturen er i en prekær situasjon.

Fanget fienden i fjellet

Når vi slår av snøskuterne ute på den hellige innsjøen, Seidozero, blir det helt stille.

Det eneste som høres er dype drønn og knaking under føttene våre. Isen er i ferd med å smelte.

Fra vannoverflaten ser fjellveggen over oss ut som en tavle der noen har tegnet med kull. Én figur ser ut som en fugl, en annen er kanskje et reinsdyr. Men den tydeligste er en mann, med armene strukket ut til siden, som ser ut som om han har blitt presset inn i fjellet.

Det er flere historier om hvem mannen skal ha vært.

Noen, forteller Mikhail, sier at han var en av tsjudene, en folkegruppe samene lå i krig med.

– Samene klarte å fange en mann, den sterkeste av tsjudene, men de klarte ikke å slå ham i hjel, forteller Mikhail.

– Da sa sjamanene at de måtte samle seg, og ta ham med seg til et sted som var hellig for dem. Der kunne de vinne over ham.

I legenden ble mannen tatt med hit, til Seidesjøen, og her kan vi fortsatt se ham, en skygge, fanget i fjellet.

På dette stedet var samene samlet, og sterke.

Vi ofrer noen rubelmynter til åndene på stedet.

Så kjører vi hjem.

Her er bare åndene igjen.