– Og så, kanskje min favoritt ...

Simen Bondevik viser vei inn på badet. Det ser ved første øyekast helt vanlig ut: do, dusjkabinett, hvite fliser.

Men noe må det jo være. Han gliser.

Så åpner han skapet over vasken.

– Her inne har vi gjemt Geir.

Partiet Sentrums leder Geir Lippestad, altså.

For mange er han mest kjent som forsvarsadvokat. Alvorlig og saklig.

Nå står han lent mellom håndkremer, sjampo og parfymeflasker på badet. Hva syns han om det?

– Det vet han ikke, forteller Simen.

Og bryter ut i latter.

Tilbake i gangen henger det et Sentrum-klistremerke på veggen.

Og jammen er det ikke et flagg i stua. Simen har ikke noe valg, her er det bare å posere.

– Jeg føler meg som Per og Bahareh i den «Natt og Dag»-fotoshooten, sier han lattermildt.

Det er bare ett rom i leiligheten til Simen og samboeren Guro Helene som ikke er fylt opp av effekter for Partiet Sentrum. Kjøkkenet.

Ellers er partiets sommerfugl-logo overalt.

– Det er veldig sånn god samtalestarter, ikke sant? «Å ja, Partiet Sentrum. Hvordan går det med dere,» forklarer Simen.

I hvert fall om gjestene har hørt om partiet. Det er det ikke alle som har.

De fikk tross alt bare 0,3 prosent ved forrige valg.

Et av de partiene som havner under «andre» på meningsmålinger:

Og dem er det mange av.

Ved forrige valg stemte over 100.000 nordmenn på partier som ikke kom inn på Stortinget.

Nesten like mange mennesker som det bor i Norges sjuende største kommune, Drammen.

Mange av partiene er så små at de fleste ikke engang har hørt om dem.

Og alle er fulle av ildsjeler.

Som Paulius. Oppvokst i antikommunistiske Litauen. Men i Norge ble han likevel glødende kommunist.

For noen er veien inn i politikken helt tilfeldig.

Alenemora Kjersti ville utvide nettverket sitt, men endte med å jobbe for noen av Norges mektigste.

En spøk på en fest sådde et frø i tenåringen Erik.

Så har du Simen. Han ble så godt som født inn i det.

Statsministerens barnebarn

For Simen Bondevik var bestefar en som tok ham med for å se på landslaget eller Molde spille kamp.

For resten av Norge var han statsminister.

– Jeg husker jo ikke mye av det. Jeg var så liten da, sier Simen.

Kjell Magne Bondevik var Kristelig Folkeparti (KrFs) andre statsminister noensinne.

Knapt tre måneder før Simen ble født, gikk Bondeviks første regjering av. Konflikten sto om utslipp og gasskraftverk.

Simen var blitt gammel nok til å stavre seg fram over gulvet da bestefaren igjen ble statsminister. Det var han til Jens Stoltenberg og de rødgrønne tok over i 2005.

Så du kan si at Simen har vokst opp i politikken. Bokstavelig talt.

Dagen han ble gammel nok – 13 år – meldte han seg inn i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU).

Han gikk gradene. Bading på sommerleir. Sovepose på gymsalsgulv. Diskusjoner og skoledebatter.

Alt lå til rette for at Simen skulle nå langt i KrF. Han hadde engasjementet, talegavene – og ikke minst etternavnet.

Men veivalget i 2018 førte ham og partiet bort fra hverandre. Da gikk landsmøtet i KrF inn for at partiet burde gå i regjering med Høyre, Venstre og Frp.

Simen satt igjen i landsmøtesalen og gråt.

Han ble i partiet i to år til. Ble valgt til sentralstyret i KrFU, og inn i kommunestyret i Nordre Follo.

Men han følte mer og mer at han ikke lengre hørte hjemme i KrF. Samarbeidet med Frp i regjering var ekstra hardt å svelge.

Hva var alternativet? Å stifte sitt eget parti, viste det seg.

Høsten 2020 gikk han sammen med flere avhoppere – både fra KrF og andre partier – og starta Partiet Sentrum.

For Simen ble det alt KrF hadde slutta å være: et parti som ikke var en del av noen «blokk», men kunne samarbeide med hvem de ville. Som ikke firer på kjerneverdiene.

Når du er med i et parti fra start, kan du også være med og bestemme de viktigste sakene.

Antirasisme. Funksjonshemmedes rettigheter. Klima og miljø.

Simens hjertesaker ble også partiets hjertesaker.

Han har ikke sett seg tilbake. I små partier er folk også mindre opptatt av posisjoner, mener han.

Men: å starte et nytt parti, har vært vanskeligere enn tenkte det skulle bli.

– Jeg hadde jo trodd at vi skulle ha kommet lenger innen nå.

Når man virkelig brenner for noe, er motivasjonen til å fortsette likevel der, mener Simen:

– Det er ikke avhengig av oppslutning eller om man selv blir valgt inn.

Det kan Paulius Eidukas skrive under på.

Radikale røtter

«Ingen er fri før alle er fri!» «Skeiv kamp er klassekamp, knus kapitalen!»

Ropene runger utover Karl Johan. 10–15 unge mennesker er på vei oppover mot Stortinget.

Bakerst går Paulius (29).

Et spontant opprør mot politiet i New York 28. juni 1969, etter en razzia mot et utested mye besøkt av homofile, lesbiske, transpersoner og prostituerte.

Etter årevis med trakassering fra politiet hadde gjestene fått nok. Og ledet an i et gateslag som utvikla seg til en politisk demonstrasjon, med slagord til støtte for skeives rettigheter.

Året etter ble opprøret markert i en parade med flere tusen deltakere – og pride-paraden ble født.

Framme på Eidsvolls plass, med roperten i hånda, holder Paulius appell.

– Det er litt tragisk at vi er så få her, mens den store pride-paraden som på mange måter har glemt sine radikale røtter er mye større, sier han.

Han sier at de skeives kamp henger sammen med sosialistisk kamp, at LHBT-bevegelsen utfordrer den «borgerlige» familiemodellen.

– Og den må utfordres for at patriarkatet skal ta slutt, for at den kjønnsbaserte undertrykkelsen tar slutt, sier Paulius.

Han nevner Marx og frigjøring også. Og Cuba. Han er jo tross alt kommunist.

Sånn har det ikke alltid vært. Da han gikk ut av skolen i hjemlandet Litauen, var han overbevist antikommunist.

Så flytta han til Norge.

Her så han folk på «gulvet» jobbe på korte kontrakter for dårlig lønn. Samtidig som eierne tok ut store utbytter.

I hjemlandet økte arbeidsledigheten og boligprisene. Ting var ikke perfekt under Sovjet, men folk hadde i hvert fall bolig og jobb, tenkte Paulius.

Da Sovjet falt, forsvant sikkerhetsnettet. «Alt» staten eide ble solgt. I flere land vokste det fram en klasse av oligarker.

29-åringen begynte å gruble. Er dette frihet? Han søkte svar. Og fant marxismen.

Den ga ham en forklaring. På hvorfor noen er fattige, andre rike. Han så at verden er gjort til en konkurranse. Der de fattige settes opp mot hverandre, så de ikke skal samle seg mot de som har makt. Noen dør av sult mens andre lever i overflod.

– For meg er det dét som er ekstremt, sier Paulius.

Hele systemet må byttes ut, mener han. Og de eneste som jobber for det, er NKP.

Da han ble kommunist, brøt flere i familien i Litauen all kontakt.

Sårene fra sovjet-tida er fortsatt dype. Over 20.000 litauere døde i Stalins utrenskinger. I 2008 forbød landet «kommunistiske symboler»: Rød stjerne, hammer og sigd. I demokratiets navn.

Der ville også partiet Paulius stiller til valg for vært forbudt.

100-åringen som «forsvant»

Det er tirsdag kveld i Helgesens gate i Oslo. Byen har vært glohet i ukevis.

I Sofienbergparken et steinkast unna koser oslofolk seg med kald øl og en is.

Men inne på kontoret til Oslo Kommunistiske Parti sitter en gruppe mennesker samla rundt et langbord.

På bordet deler møtepapirene plassen med en flaske Solo, en hvit kaffekanne, en potteplante – og en byste av Lenin.

Dem er det mange av på kontoret. Bare på én hylle ved døra står minst tre stykker.

Det er generelt mye her inne som minner om en annen tid.

I naborommet, der partiet driver forlag, ligger bokpakker det står «trykket i Sovjetunionen» på.

På veggene henger bilder av kommunistiske ledere. Ho Chi Minh. Lenin. Marx og Engels.

Et av bildene, av Che Guevara, var det hans egen datter som ga dem, forklarer Mayo Bustos Alfaro. Han er i det gjestfrie hjørnet:

– Vil dere ha kaffe? Vann?

Det er ikke hver dag NKP har besøk av NRK. Eller av så mange andre, for den saks skyld.

For du blir ikke akkurat populær av å være kommunist.

Under krigen var partiet forbudt. De mista mange i motstandskamp mot nazistene.

Da freden kom, ble folkets takk 11 representanter på Stortinget. Og partiet fikk to ministre i samlingsregjeringa som styrte i fire måneder etter krigen.

Blant annet Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen.

Knapt tre senere år kalte statsminister Einar Gerhardsen dem en trussel mot Norge.

Det ble starten på femti år med ulovlig overvåking av kommunister og sosialister.

Blant annet flere av de som sitter rundt bordet i Helgesens gate.

Så, du kan si at de er vant til å ha «få venner.»

Ved forrige valg fikk de bare 301 stemmer.

Men partiet lar seg ikke stanse av det. De har tross alt holdt stand i 100 år.

Et jubileum de fleste småpartier kan se langt etter.

Bankende hjerter

Mange tror at politikk er tørt. Kjedelig. At den handler om prosenter, marginer. Tall.

Men de som er midt inne i den vet at den handler om følelser.

Den svimlende kvalmen man våkner med på valgdagen. Nervøse host. Svette håndflater. Hjertebank.

Og når resultatene kommer: eufori. Eller skuffelse.

Ingen steder er avgrunnen mellom toppen og bunnen så stor som på en valgvake.

Selv om du er vant til skuffelse, gjør det vondt. Det vet de fleste som er med i et lite parti.

Men de vet også at små partier kan bli store.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) var knøttsmå i over 30 år, før de kom inn på Stortinget. Og Rødt ble det første partiet stifta etter at sperregrensa kom som brøt den.

Men: mange partier kommer aldri så langt.

For det er vanskelig å drive parti på dugnad. Det fikk Helsepartiet erfare.

De ga opp etter nesten seks år.

Uten stemmer får du ikke penger. Og skal du få stemmer, er det én ting som avgjør, mener Kjersti Almåsvold:

– Uten å slippe til i mediene, er veien lang.

Hun snakker av erfaring.

Kjersti har tross alt drevet valgkamp før. Blant annet for Venstrepolitiker Abid Raja.

Det hender Kjersti gjør partiarbeid på telefonen fra verandaen i Heggedal.

Men hun tenkte aldri at hun skulle bli politiker.

Alenemora som ble politiker

Det starta med et samlivsbrudd.

Kjærligheten som hadde brakt henne til Eidsvoll tok slutt. Hun satt igjen uten nettverk.

Datteren var bare tre år. Kjersti ville ikke flytte henne vekk fra barnehagen og det kjente.

Nei, hun fikk bli boende. Og da kunne hun like gjerne bli bedre kjent med kommunen.

Så Kjersti møtte opp på et folkemøte i kommunehuset.

Rad på rad med stoler var satt fram. Og kaffe og kringler nok til en hel horde.

Men horden som hadde møtt opp, var liten. Kjersti tenkte på kommunefolka som hadde lagt ned så mye arbeid.

– Så jeg tenkte at «jeg får prøve å vise litt interesse.» Jeg spurte og grov, sier hun.

Og når Kjersti først begynte, fulgte flere etter. Det ble et aktivt møte. Kommunen var godt fornøyd.

Etter møtet ble Kjersti kontakta av bygdelista i Eidsvoll. De ville ha henne med.

– «Hæ», tenkte jeg. «Skal jeg det? Nei, det skal jeg ikke. Jeg skal ikke inn i politikken, absolutt ikke.»

Jo da, det skulle hun.

Demokratisk oppussing

25 år, fire partier og nok en skilsmisse senere er Kjersti klar for en ny valgkamp.

Selv om hun er lite glad i partipolitikk.

– Jeg vil at politikk skal være et verktøy for endring. Men det er blitt et verktøy for posisjoner.

Men lille Helsepartiet overbeviste henne.

Da de slo seg sammen med Industri- og næringspartiet (INP) tidligere i år, ble Kjersti med videre.

For hun tenker at samfunnet er som et hus: Det må pusses opp iblant.

Og er det noe hun ikke er redd for, er det oppussing.

I eneboligen på Heggedal i Asker er hun i full gang.

Det hvite huset med sjøutsikt skal fornyes.

Uten nye strøk maling, falmer veggene.

Og uten de små partiene, falmer demokratiet, mener Kjersti.

– Hvis det ikke er noen vekst, noen bevegelse utenfor Stortinget, så vil jo de som sitter der aldri bli utfordra, sier hun.

Og hva skjer da? De som kommer inn, blir bare sittende. Demokratiet stagnerer.

Hun tenkte ikke slik da hun jobba for Venstre eller Frp på Stortinget. Ingen av de store partiene tenker slik, mener hun.

Hennes erfaring er at de er mest opptatt av å sikre plassen sin etter neste valg. Og at de stort sett er enige. Men dyrker forskjeller. Alt for å få stemmer.

Velgerne ser det, tror hun. Derfor vokser de små partiene fram. Utfordrerne.

Noen av dem startes i protest. For eksempel mot bompenger.

En kamp som førte Danny Chaudry inn i bystyret i Oslo forrige valg.

Da hadde han prøvd i tjue år.

Destinasjon rådhuset

– Bajas? Noen må være det òg!

Danny Chaudry ler.

Han har akkurat fortalt historien om da han fikk et hotell i Pakistan til å henge opp et stort banner av ham og Åslaug Haga. Mens SV-leder Kristin Halvorsen bodde på hotellet.

Det endte med at SV-delegasjonen flytta, ifølge Chaudry.

Han snakker fremdeles varmt om tiden i Senterpartiet (Sp). Og særlig Åslaug Haga, som var partileder da.

– Hun var den eneste i partiet jeg opplevde at var opptatt av Oslo.

Kanskje ikke så rart. Hovedstaden kan vel ikke kalles en Sp-bastion.

Ved forrige valg fikk de 3,1 prosent. Og det var regna som et godt valg.

– Det er et bra parti. Eller var i hvert fall, men uten velgere.

Noe Chaudry selv fikk erfare, som kandidat i valg etter valg.

Han er nemlig ingen fersking i gamet.

Danny virker nesten forvirra når jeg spør hvorfor. Hvorfor fortsette å stille til valg, tross flere «tap»?

– Hvorfor skal man gi seg, liksom?

Tanken er fremmed. Han gidder fordi han er interessert i politikk. Fordi han vil gjøre Oslo til en bedre by.

– Ingenting kommer av seg selv. Du må gjøre noe for å få ting til å skje.

Det var aldri noe alternativ å ikke være politisk.

Det første partiet han ble med i, var Venstre. Etter bråket rundt Irakkrigen, meldte han seg ut. Så var han en svipptur innom Frp, før han gikk til Sp.

Men det var et helt annet parti som skulle føre Danny inn i bystyret.

Forrige valg stilte han på lista til Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB). Og kom inn.

Det skar seg fort. Dannys versjon er at partiet som stilte til valg og partiet som møttes på rådhuset etterpå var helt forskjellige. Han brøt ut allerede samme høst.

Nå har han starta sitt eget parti.

Ifølge Danny merker han det når han drar rundt for å snakke med folk. Tingene folk er opptatt av: eldreomsorg. Parkeringsplasser. Bompenger. Og idrett.

Flere av disse tingene henger sammen, mener han.

For eksempel at ungdommer ikke får blitt med i idretten fordi bompengene gjør at foreldrene ikke har råd til å kjøre dem.

Særlig familier med minoritetsbakgrunn rammes, mener Chaudry.

Og dem er han opptatt av å kjempe for.

Derfor er kampen mot bompenger hovedsaken hans.

Men han innser at det blir vanskelig.

Selv hvis høyresida tar over makta i Oslo, er det ikke sikkert de vil fjerne bompengene.

Alt avhenger av hvilke partier som samarbeider. Hvem som blir tunga på vektskåla.

Derfor trengs partiet hans, mener Danny.

Får de inn nok representanter, kan de ikke overses.

– Da kan vi forhandle med andre partier. Når noen vil ha makt, er de villige til å gi noe for å få det.

Men først må partiet komme seg inn i rådhuset.

På by'n i Trondheim

Chaudry er ikke den eneste som har starta sitt eget parti.

For Erik Fjerdingen (17) starta det med korps.

Rettere sagt NM i janitsjar i Trondheim. To dager med nerver, uniformer og blåseinstrumenter. Eller «en fyllefest uten like», som Erik kaller det.

På et utested et eller annet sted i Midtbyen fikk han og en kompis ideen.

Både promilla og humøret var høyt da de kom opp med forslag til et nytt parti.

Med utvida skjenketider som viktigste sak. Og navnet «Alt er lov så lenge ingen ser det».

– Det starta jo egentlig som en slags spøk, sier Erik.

Politikk er kanskje ikke et naturlig samtaletema for fire smått fyllesjuke tenåringer på toget hjem.

Men med over sju og en halv time å slå i hjel rekker man å snakke om litt av hvert.

Spøken fra dagen før ble gjenoppliva. Og kompisen som hadde vært med på moroa kvelden før, foreslo: kan du ikke bare stille til valg selv?

Tja, tenkte Erik. Hvorfor ikke?

Når de først satt der, kunne han like gjerne sjekke hvordan man gjør det.

Det var knapt en uke igjen før fristen for å stille til valg gikk ut. Erik sendte inn skjemaet der og da.

Kameratene trodde han tulla da han fortalte det. Helt til han viste dem nettsida som var oppe på skjermen: «takk for at du har sendt inn listeforslag.»

– Det ble en god latter ut av det. At jeg faktisk gjorde det, sier Erik.

Men det stoppa der.

For å stille til valg, må du nemlig ha minst sju kandidater på valglista di. Og du trenger 300 underskrifter.

Erik hadde ingen av delene. Derfor fikk han en telefon fra valgstyret i Nittedal. Lista hans var ikke godkjent.

– Jeg var forberedt på det. Så jeg tok det ikke så tungt, sier Erik.

Nå må han finne et annet parti å stemme på. Hvilket vet han ikke ennå.

Spøken har likevel sådd et frø. Erik er sikker på at han vil engasjere seg politisk. Og stille til valg på nytt.

Om valgprogrammet blir det samme som for hans første parti, gjenstår å se:

Bryllup og politikk

På Bislett i Oslo er Simen Bondevik i gang med å pakke ut løpesedler.

– De ble ganske fine, er hans egen vurdering.

Løpesedlene har han designa selv. Og fått levert på døra

2500 stykker av hver. Tre typer. 7500 totalt. Simen håper det holder.

For å komme inn i bystyret i Oslo, trengs det trolig mellom 6000 og 7000 stemmer.

– Så hvis alle som får en løpeseddel stemmer på oss, kommer vi inn!

Simens uttalelse er fulgt av et latterbrøl.

Men det ligger et alvor under. For de har ikke god tid. Når NRK er på besøk, er det få måneder igjen til valget.

Som et lite parti få har hørt om, må det jobbes dag og natt.

Bare avbrutt av et bryllup.

– Vi har vært usikker på om vi skal kalle det bryllup eller valgkampkickoff, spøker Simen.

I partiet fleiper de med at Sentrum snart har flere Bondevik-er enn KrF.

For både Simen og farens han er aktive. Når han og Guro Helene Sørdalen – partiets andrekandidat i Oslo – gifter seg 5. august, blir også hun en Bondevik.

Hvem som skal vie dem? Bestefar Kjell Magne. Og bryllupsreisen?

Den går så klart til Arendalsuka. Etter et lite stopp på Farris bad.

Guro Helene sier mange rundt paret har reagert på at de orker. Et bryllup midt i valgkampen, og rett fra giftermål til Arendalsuka. «Herregud, hvorfor gidder dere det? For en start på ekteskapet.»

Til det har hun svaret klart:

– Men da sier jeg bare tilbake at det er den perfekte starten. Vi får jo drive med det vi begge elsker sammen i over en måned i strekk.

Fargepaletten i bryllupet er Sentrums farger. Og bilen paret kjører fra vielsen til festen, har et helt spesielt bilskilt.

Gjett én gang hva som står på det.