Partiet Sentrums leder Geir Lippestad står med ryggen mot kameraet. Han ser utover et bord der det sitter flere personer. I taket henger ballonger. Geir Lippestad har på seg en hvit t-skjorte med Partiet Sentrums logo på.

De er ildsjeler i partier få har hørt om.

Paulius Eidukas på kontoret til Norges Kommunistiske Parti. Paulius har brunt hår og har på seg en lysegrønn t-skjorte. Han ser ut mot noe til høyre for bildet. Paulius sitter ved et bord, foran ham på bordet er vannglass, en kaffekopp og en byste av Lenin. Bak ham på veggen henger bilder av Che Guevara, Marx, Engels og Lenin. To personer sitter med ryggen til helt foran i bildet.

Noen mister venner på grunn av partiet de har valgt.

En ung gutt på vei opp en trapp. Han har beige jakke med hvit skjorte under, hvit shorts, hvite joggesko og en blå caps bak-frem.

Andre lager sitt eget parti når de ikke finner noen å stemme på.

De vinner ikke valg.

En hånd holder opp en løpeseddel der det står "Med hjerte for hele Gamle Oslo". På løpeseddelen er et bilde av Danny Chaudry foran grønne blader. Han har på seg en lys skjorte, er skalla, og har en svart bart.

Men gir aldri opp.

Simen Bondevik holder hunden Vilma i armene sine. Han lener seg mot hunden, som ser mot kameraet. I bakgrunnen syns et rødt banner med Partiet Sentrum-logo på.

Demokratiets drømmere

Partiene deres vinner aldri valg – men ildsjelene gir seg ikke

– Og så, kanskje min favoritt ...

Simen Bondevik viser vei inn på badet. Det ser ved første øyekast helt vanlig ut: do, dusjkabinett, hvite fliser.

Men noe må det jo være. Han gliser.

Så åpner han skapet over vasken.

– Her inne har vi gjemt Geir.

Innholdet i et toalettskap. Kremer og parfymer på en hylle. Inntil veggen på skapet står et bilde av Geir Lippestad. Advokat og leder for partiet Sentrum.

Noen henger bilde av partilederen på veggen. Andre plasserer det i skapet på do.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Partiet Sentrums leder Geir Lippestad, altså.

For mange er han mest kjent som forsvarsadvokat. Alvorlig og saklig.

Nå står han lent mellom håndkremer, sjampo og parfymeflasker på badet. Hva syns han om det?

– Det vet han ikke, forteller Simen.

Og bryter ut i latter.

Tilbake i gangen henger det et Sentrum-klistremerke på veggen.

Og jammen er det ikke et flagg i stua. Simen har ikke noe valg, her er det bare å posere.

Simen Bondevik holder opp et flagg for Partiet Sentrum. Han har på seg grå jeans og mørkegrønn skjorte. I bakgrunnen syns et skap med flasker og spill. Ved siden av Simen står et banner for Partiet Sentrum, og foran ham et bord fylt med esker.

Simen forsikrer NRK om at han og samboeren ikke har Partiet Sentrum-rollup stående i stua til vanlig.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

– Jeg føler meg som Per og Bahareh i den «Natt og Dag»-fotoshooten, sier han lattermildt.

Det er bare ett rom i leiligheten til Simen og samboeren Guro Helene som ikke er fylt opp av effekter for Partiet Sentrum. Kjøkkenet.

Ellers er partiets sommerfugl-logo overalt.

Det er veldig sånn god samtalestarter, ikke sant? «Å ja, Partiet Sentrum. Hvordan går det med dere,» forklarer Simen.

I hvert fall om gjestene har hørt om partiet. Det er det ikke alle som har.

De fikk tross alt bare 0,3 prosent ved forrige valg.

Et av de partiene som havner under «andre» på meningsmålinger:

Faksimile fra partimåling for NRK februar 2023. Stolpen "andre" er sirkla rundt.

Meningsmåling for NRK fra februar 2023.

Faksimile: NRK

Og dem er det mange av.

Ved forrige valg stemte over 100.000 nordmenn på partier som ikke kom inn på Stortinget.

Nesten like mange mennesker som det bor i Norges sjuende største kommune, Drammen.

Mange av partiene er så små at de fleste ikke engang har hørt om dem.

Og alle er fulle av ildsjeler.

Som Paulius. Oppvokst i antikommunistiske Litauen. Men i Norge ble han likevel glødende kommunist.

Paulius Eidukas (29) er førstekandidat for NKP i Oslo. Her står Paulius og fester et flagg på en flaggstang. Han ser konsentrert opp mot toppen av flaggstanga. Paulius har på seg en blå t-skjorte med trykk på brystet, og har mørkt hår.

Bygningsarbeideren Paulius har vokst opp i et tidligere sovjetland.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

For noen er veien inn i politikken helt tilfeldig.

Alenemora Kjersti ville utvide nettverket sitt, men endte med å jobbe for noen av Norges mektigste.

En spøk på en fest sådde et frø i tenåringen Erik.

Så har du Simen. Han ble så godt som født inn i det.

Statsministerens barnebarn

For Simen Bondevik var bestefar en som tok ham med for å se på landslaget eller Molde spille kamp.

For resten av Norge var han statsminister.

– Jeg husker jo ikke mye av det. Jeg var så liten da, sier Simen.

Kjell Magne Bondevik var Kristelig Folkeparti (KrFs) andre statsminister noensinne.

Knapt tre måneder før Simen ble født, gikk Bondeviks første regjering av. Konflikten sto om utslipp og gasskraftverk.

Simen var blitt gammel nok til å stavre seg fram over gulvet da bestefaren igjen ble statsminister. Det var han til Jens Stoltenberg og de rødgrønne tok over i 2005.

Så du kan si at Simen har vokst opp i politikken. Bokstavelig talt.

En baby står på en talerstol og holder seg fast. Over bildet av babyen henger det et nøkkelbånd det står Sentrum på.

Tidlig krøkes: Simen Bondevik på Stortingets talerstol. Han besøkte bestefar Kjell Magne på jobb.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Dagen han ble gammel nok – 13 år – meldte han seg inn i Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU).

Han gikk gradene. Bading på sommerleir. Sovepose på gymsalsgulv. Diskusjoner og skoledebatter.

Alt lå til rette for at Simen skulle nå langt i KrF. Han hadde engasjementet, talegavene – og ikke minst etternavnet.

Men veivalget i 2018 førte ham og partiet bort fra hverandre. Da gikk landsmøtet i KrF inn for at partiet burde gå i regjering med Høyre, Venstre og Frp.

Simen satt igjen i landsmøtesalen og gråt.

Han ble i partiet i to år til. Ble valgt til sentralstyret i KrFU, og inn i kommunestyret i Nordre Follo.

Men han følte mer og mer at han ikke lengre hørte hjemme i KrF. Samarbeidet med Frp i regjering var ekstra hardt å svelge.

Hva var alternativet? Å stifte sitt eget parti, viste det seg.

Høsten 2020 gikk han sammen med flere avhoppere – både fra KrF og andre partier – og starta Partiet Sentrum.

For Simen ble det alt KrF hadde slutta å være: et parti som ikke var en del av noen «blokk», men kunne samarbeide med hvem de ville. Som ikke firer på kjerneverdiene.

Når du er med i et parti fra start, kan du også være med og bestemme de viktigste sakene.

Antirasisme. Funksjonshemmedes rettigheter. Klima og miljø.

Simens hjertesaker ble også partiets hjertesaker.

Mennesker sitter rundt et bord. En kvinne med mørkt hår og solbriller på hodet sitter vendt mot kameraet. Hun har på seg en blå topp med sølvdetaljer. Ved siden av henne står en mann i hvit t-skjorte med Sentrum-logo på. Han har et rødt nøkkelbånd rundt halsen. De sitter på et bord i det som ser ut som et kontor. I bakgrunnen syns oppvask, og på bordet står glass med drikke i og en ølboks.

Geir Lippestad (i midten) er leder for Partiet Sentrum. Det er ikke større enn at partiets sommertreff holdes på advokatkontoret hans i Oslo sentrum.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Han har ikke sett seg tilbake. I små partier er folk også mindre opptatt av posisjoner, mener han.

Men: å starte et nytt parti, har vært vanskeligere enn tenkte det skulle bli.

– Jeg hadde jo trodd at vi skulle ha kommet lenger innen nå.

Når man virkelig brenner for noe, er motivasjonen til å fortsette likevel der, mener Simen:

Det er ikke avhengig av oppslutning eller om man selv blir valgt inn.

Det kan Paulius Eidukas skrive under på.

Radikale røtter

«Ingen er fri før alle er fri!» «Skeiv kamp er klassekamp, knus kapitalen!»

Ropene runger utover Karl Johan. 10–15 unge mennesker er på vei oppover mot Stortinget.

Bakerst går Paulius (29).

Tre personer med flagg ser ut som de roper. En kvinne i fargerik kjole og et regnbueflagg og en kvinne med hvittskjorte som holder et regnbueflagg med trekanten som representerer etniske minoriteter og transpersoner. Bakerst går en mann med blå tskjorte med Lenin på han holder et rødt flagg med hammer og sigd på.

Han er førstekandidat for Norges Kommunistiske Parti. Og har tatt seg fri fra jobben for å delta.

Unge mennesker på vei inn på Eidsvolls plass i Oslo. De holder flagg. Forrest går to personer med Rød Ungdomflagg og et regnbueflagg. Så kommer det flere personer med regnbueflagg og andre flagg som representerer den skeive bevegelsen. Bakerst går en mann som bærer flagget til Ungkommunistene i Norge.

Det er fire dager før pride-paraden fyller Oslos gater. I dag vil ungdom på venstresida minne dem om grunnlaget for paraden: Stonewall-opprøret.

Et spontant opprør mot politiet i New York 28. juni 1969, etter en razzia mot et utested mye besøkt av homofile, lesbiske, transpersoner og prostituerte.

Etter årevis med trakassering fra politiet hadde gjestene fått nok. Og ledet an i et gateslag som utvikla seg til en politisk demonstrasjon, med slagord til støtte for skeives rettigheter.

Året etter ble opprøret markert i en parade med flere tusen deltakere – og pride-paraden ble født.

Framme på Eidsvolls plass, med roperten i hånda, holder Paulius appell.

Det er litt tragisk at vi er så få her, mens den store pride-paraden som på mange måter har glemt sine radikale røtter er mye større, sier han.

En mann iført jeans og en blå skjorte med Lenintrykk holder i en megafon. Bak ham står et handlenett med Rød Ungdomlogo på og et flagg med hammer og sigd logoen til Ungkommunistene i Norge.

Paulius er vant til å være i opposisjon mot makta. Han stiller til valg for NKP.

Foto: Erlend Dalhaug Daae

Paulius er vant til å være i opposisjon mot makta. Han stiller til valg for NKP.

Foto: Erlend Dalhaug Daae

Han sier at de skeives kamp henger sammen med sosialistisk kamp, at LHBT-bevegelsen utfordrer den «borgerlige» familiemodellen.

Og den må utfordres for at patriarkatet skal ta slutt, for at den kjønnsbaserte undertrykkelsen tar slutt, sier Paulius.

Han nevner Marx og frigjøring også. Og Cuba. Han er jo tross alt kommunist.

Sånn har det ikke alltid vært. Da han gikk ut av skolen i hjemlandet Litauen, var han overbevist antikommunist.

Så flytta han til Norge.

Her så han folk på «gulvet» jobbe på korte kontrakter for dårlig lønn. Samtidig som eierne tok ut store utbytter.

I hjemlandet økte arbeidsledigheten og boligprisene. Ting var ikke perfekt under Sovjet, men folk hadde i hvert fall bolig og jobb, tenkte Paulius.

Da Sovjet falt, forsvant sikkerhetsnettet. «Alt» staten eide ble solgt. I flere land vokste det fram en klasse av oligarker.

29-åringen begynte å gruble. Er dette frihet? Han søkte svar. Og fant marxismen.

En mann står bak to PC-skjermer og fester et rødt flagg på en stang. Han står ved siden av en kjøkkenbenk og et bord. To PC-skjermer står helt i front av bildet. Bakgrunnsbildet på den ene skjermen er et maleri av soldater med røde flagg som stormer riksdagsbygningen i Tyskland.

Paulius forbereder seg til Stonewall-markeringa. Legg også merke til skjermspareren på PC-en.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

Den ga ham en forklaring. På hvorfor noen er fattige, andre rike. Han så at verden er gjort til en konkurranse. Der de fattige settes opp mot hverandre, så de ikke skal samle seg mot de som har makt. Noen dør av sult mens andre lever i overflod.

– For meg er det dét som er ekstremt, sier Paulius.

Hele systemet må byttes ut, mener han. Og de eneste som jobber for det, er NKP.

Da han ble kommunist, brøt flere i familien i Litauen all kontakt.

Sårene fra sovjet-tida er fortsatt dype. Over 20.000 litauere døde i Stalins utrenskinger. I 2008 forbød landet «kommunistiske symboler»: Rød stjerne, hammer og sigd. I demokratiets navn.

Der ville også partiet Paulius stiller til valg for vært forbudt.

Paulius Eidukas på kontoret til Norges Kommunistiske Parti. Paulius har brunt hår og har på seg en lysegrønn t-skjorte. Han ser ut mot noe til høyre for bildet. Paulius sitter ved et bord, foran ham på bordet er vannglass, en kaffekopp og en byste av Lenin. Bak ham på veggen henger bilder av Che Guevara, Marx, Engels og Lenin. To personer sitter med ryggen til helt foran i bildet.

Dette møtet ville vært forbudt i Litauen. Der er kommunistpartiet ulovlig. Og alle forsamlinger med bilder av sovjetiske ledere.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

100-åringen som «forsvant»

Det er tirsdag kveld i Helgesens gate i Oslo. Byen har vært glohet i ukevis.

I Sofienbergparken et steinkast unna koser oslofolk seg med kald øl og en is.

Men inne på kontoret til Oslo Kommunistiske Parti sitter en gruppe mennesker samla rundt et langbord.

På bordet deler møtepapirene plassen med en flaske Solo, en hvit kaffekanne, en potteplante – og en byste av Lenin.

Dem er det mange av på kontoret. Bare på én hylle ved døra står minst tre stykker.

Det er generelt mye her inne som minner om en annen tid.

I naborommet, der partiet driver forlag, ligger bokpakker det står «trykket i Sovjetunionen» på.

På veggene henger bilder av kommunistiske ledere. Ho Chi Minh. Lenin. Marx og Engels.

Et av bildene, av Che Guevara, var det hans egen datter som ga dem, forklarer Mayo Bustos Alfaro. Han er i det gjestfrie hjørnet:

– Vil dere ha kaffe? Vann?

En eske pakket inn i gråpapir med en hvit lapp på. Lappen har kyrilliske bokstaver.

I hylla på kontoret til Friheten forlag, som drives av NKP, finnes det fortsatt esker fulle av bøker trykket før jernteppets fall.

En treutskjæring av hodet til den argentinske revolusjonshelten Che Guevara står i en hvit bokhylle. På figurens høyre side ligger en rød sytrådsnelle, og på venstre side av figuren står flere bøker  lent mot hverandre. Noen av bøkene har kyrilliske bokstaver på bokryggen.

Den argentinske revolusjonshelten Che Guevara har fått plass både på veggen og i bokhylla.

Et bilde fra kontoret til Oslo-lokallaget til Norges Kommunistiske Parti. Inntil veggen står flere sammenrullede bannere. Bak bannerne står en bokhylle fylt med dokumentmapper, bøker og diverse småting og kontorrekvisita. Et palestinsk flagg er festa til bokhylla. Ved siden av hylla er en lukket dør med en plakat på. Plakaten har NKPs logo i midten, over logoen står det "Ja til en offentlig skole" og under logoen står det "Utdanning skal være for alle".

NKPs kontor er fylt av både bøker, flagg, bannere og politiske slagord.

En plakat med en soldat med rød stjerne på lua som tråkker på et kors. Foran ham kommer det hærer fra mange land. Hærene har blant annet flaggene til Finland, Romania, Norge, Frankrike, og Nazi-Tyskland.

Propagandaplakat fra nazi-Tyskland viser landene de kontrollerte forent mot «den røde fare», kommunismen.

Korktavle på kontoret til Norges Kommunistiske Parti (NKP). På tavla henger et kort med partiets navn og logo på, noen klistremerker, og et skilt der det står "les friheten". Over tavla henger et bilde av Ho Chi Minh og en grafisk framstilling av arbeidere på en fabrikk.

En korktavle på kontoret til NKP. Over henger et bilde av den vietnamesiske kommunistlederen Ho Cho Minh.

Det er ikke hver dag NKP har besøk av NRK. Eller av så mange andre, for den saks skyld.

For du blir ikke akkurat populær av å være kommunist.

Under krigen var partiet forbudt. De mista mange i motstandskamp mot nazistene.

Da freden kom, ble folkets takk 11 representanter på Stortinget. Og partiet fikk to ministre i samlingsregjeringa som styrte i fire måneder etter krigen.

Blant annet Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen.

Knapt tre senere år kalte statsminister Einar Gerhardsen dem en trussel mot Norge.

Det ble starten på femti år med ulovlig overvåking av kommunister og sosialister.

Blant annet flere av de som sitter rundt bordet i Helgesens gate.

Et møtebord. Fem personer sitter rundt bordet, mens én person står. På bordet står det brusflasker, en melkekartong, blomster, glass og en byste av Lenin. Møtet foregår på partikontoret til Norges Kommunistiske Parti.

Medlemsmøte i Oslo Kommunistiske Parti. Paulius trekker ned alderssnittet rundt bordet.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

Så, du kan si at de er vant til å ha «få venner.»

Ved forrige valg fikk de bare 301 stemmer.

Men partiet lar seg ikke stanse av det. De har tross alt holdt stand i 100 år.

Et jubileum de fleste småpartier kan se langt etter.

Bankende hjerter

Mange tror at politikk er tørt. Kjedelig. At den handler om prosenter, marginer. Tall.

Men de som er midt inne i den vet at den handler om følelser.

Den svimlende kvalmen man våkner med på valgdagen. Nervøse host. Svette håndflater. Hjertebank.

Og når resultatene kommer: eufori. Eller skuffelse.

Ingen steder er avgrunnen mellom toppen og bunnen så stor som på en valgvake.

Selv om du er vant til skuffelse, gjør det vondt. Det vet de fleste som er med i et lite parti.

Men de vet også at små partier kan bli store.

Miljøpartiet De Grønne (MDG) var knøttsmå i over 30 år, før de kom inn på Stortinget. Og Rødt ble det første partiet stifta etter at sperregrensa kom som brøt den.

Marie Sneve Martinussen jubler på Rødts valgvake i 2021. Ved siden av hennes står daværende leder av Rød Ungdom, Alberte Brekhus, og partiets andre nestleder Silje Kjosbakken.

Gledestårer og jubel på Rødts valgvake i 2021. Partiet kom over sperregrensa og fikk sitt store gjennombrudd, med åtte representanter på Stortinget.

Foto: Beate Oma Dahle / NTB
Stortingsvalget 2017

Etter årevis med skuffelser ble det fest på valgvaka til Rødt i 2017. Da kom de inn på Stortinget for første gang (selv om forgjengeren RV satt én periode på 90-tallet) - Bjørnar Moxnes ble valgt inn fra Oslo.

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Miljøpartiet de grønne, MDG, valgvake på Sentralen i Oslo. Presse. Valgvaker i Oslo på valgdagen 13. september 2021. Foto: Eskil Wie Furunes / NRK

Også Miljøpartiet de Grønne (MDG) gjorde sitt beste valg i 2021, da de fikk tre representanter på Stortinget. De fikk inn sin første representant i 2013.

Foto: Eskil Wie Furunes / NRK
MDG

Men veien var lang. Partiet ble stifta allerede i 1989. NRK har ingen bilder av partiet før 2011. Da hadde de denne logoen.

Men: mange partier kommer aldri så langt.

For det er vanskelig å drive parti på dugnad. Det fikk Helsepartiet erfare.

De ga opp etter nesten seks år.

Uten stemmer får du ikke penger. Og skal du få stemmer, er det én ting som avgjør, mener Kjersti Almåsvold:

– Uten å slippe til i mediene, er veien lang.

Hun snakker av erfaring.

Kjersti har tross alt drevet valgkamp før. Blant annet for Venstrepolitiker Abid Raja.

Kjersti Almåsvold sitter i en sofa på en hvitmalt veranda. I bakgrunnen ser man tretopper, et hus og blå himmel.

Fra verandaen har Kjersti utsikt over Oslofjorden.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

Det hender Kjersti gjør partiarbeid på telefonen fra verandaen i Heggedal.

Men hun tenkte aldri at hun skulle bli politiker.

Alenemora som ble politiker

Det starta med et samlivsbrudd.

Kjærligheten som hadde brakt henne til Eidsvoll tok slutt. Hun satt igjen uten nettverk.

Datteren var bare tre år. Kjersti ville ikke flytte henne vekk fra barnehagen og det kjente.

Nei, hun fikk bli boende. Og da kunne hun like gjerne bli bedre kjent med kommunen.

Så Kjersti møtte opp på et folkemøte i kommunehuset.

Rad på rad med stoler var satt fram. Og kaffe og kringler nok til en hel horde.

Men horden som hadde møtt opp, var liten. Kjersti tenkte på kommunefolka som hadde lagt ned så mye arbeid.

– Så jeg tenkte at «jeg får prøve å vise litt interesse.» Jeg spurte og grov, sier hun.

Og når Kjersti først begynte, fulgte flere etter. Det ble et aktivt møte. Kommunen var godt fornøyd.

Etter møtet ble Kjersti kontakta av bygdelista i Eidsvoll. De ville ha henne med.

– «Hæ», tenkte jeg. «Skal jeg det? Nei, det skal jeg ikke. Jeg skal ikke inn i politikken, absolutt ikke.»

Jo da, det skulle hun.

En kvinne sitter ei sofa og smiler. Hun har på seg knelang mørkeblå bukse og en hvit t-skjorte med blomster. Kvinnen har mørkt, skulderlangt hår og briller. Sofaen hun sitter i er beige, med hvite og gule puter. Et svart ullteppe ligger krøllet i et hjørne. I ytterkanten av bildet sees en fotskammel og to potteplanter. Veggen er beiset mørkebrun, og to bilder i gullramme henger over sofaen.

Kjersti har bytta parti flere ganger. Men hun har alltid fulgt hjertet. Mange partier blir for opptatt av konflikt, mener hun.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

Demokratisk oppussing

25 år, fire partier og nok en skilsmisse senere er Kjersti klar for en ny valgkamp.

Selv om hun er lite glad i partipolitikk.

– Jeg vil at politikk skal være et verktøy for endring. Men det er blitt et verktøy for posisjoner.

Men lille Helsepartiet overbeviste henne.

Da de slo seg sammen med Industri- og næringspartiet (INP) tidligere i år, ble Kjersti med videre.

For hun tenker at samfunnet er som et hus: Det må pusses opp iblant.

Og er det noe hun ikke er redd for, er det oppussing.

I eneboligen på Heggedal i Asker er hun i full gang.

Pensel, sparkel og malingsrulle står langs kanten på en vask.

Vasken på badet bærer preg av at oppussinga er i gang. Kjersti Almåsvold er konstant i utvikling, og det samme gjelder huset.

Møbler, ting og tang står stabla på en terrasse. Tingene er sett gjennom et vindu.

På terrassen står både små og store møbler stabla. Bak tujahekken, slik at naboene ikke kan se det, spøker Kjersti.

Kjersti Almåsvold står vendt med sida mot kameraet. Hun holder en drill i hånda. Bak henne skimter man et rom med en seng full av gjenstander. Fra taket stikker en spiss gjenstand - en trelist - ut.

En list stikker ut av taket på soverommet. Kjersti har flytta mye av oppussingsrotet inn på soverommet for anledninga. Og drill må til.

Det hvite huset med sjøutsikt skal fornyes.

Uten nye strøk maling, falmer veggene.

Og uten de små partiene, falmer demokratiet, mener Kjersti.

– Hvis det ikke er noen vekst, noen bevegelse utenfor Stortinget, så vil jo de som sitter der aldri bli utfordra, sier hun.

Og hva skjer da? De som kommer inn, blir bare sittende. Demokratiet stagnerer.

Hun tenkte ikke slik da hun jobba for Venstre eller Frp på Stortinget. Ingen av de store partiene tenker slik, mener hun.

Hennes erfaring er at de er mest opptatt av å sikre plassen sin etter neste valg. Og at de stort sett er enige. Men dyrker forskjeller. Alt for å få stemmer.

Velgerne ser det, tror hun. Derfor vokser de små partiene fram. Utfordrerne.

Noen av dem startes i protest. For eksempel mot bompenger.

Danny Chaudry står vendt mot kameraet ved siden av Akerselva. Bak ham kan man skimte Bjørvika og Munch-museet. Chaudry har på seg en mørkeblå jakke med Oslos byvåpen på, lyseblå skjorte, og et nøkkelkort rundt halsen.

Danny Chaudry sitter i bystyret i Oslo. Det vil han gjerne fortsette med.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

En kamp som førte Danny Chaudry inn i bystyret i Oslo forrige valg.

Da hadde han prøvd i tjue år.

Destinasjon rådhuset

– Bajas? Noen må være det òg!

Danny Chaudry ler.

Han har akkurat fortalt historien om da han fikk et hotell i Pakistan til å henge opp et stort banner av ham og Åslaug Haga. Mens SV-leder Kristin Halvorsen bodde på hotellet.

Det endte med at SV-delegasjonen flytta, ifølge Chaudry.

Bystyrepolitiker Danny Chaudry. Her i Pakistan i 2005. Han går iført hvit pakistansk kameez/lang, hvit kaftan over hvite bokser. Chaudry leier på en brun hest. I bakgrunnen ser man et hus bak et gjerde. Over gjerdet er det spent et banner der det står "Senterpartiet". Under: Danny Iqbal Ghazanfar. Over Sp-logoen er det tekst på urdu. Nederst står det "no. 2 Stortingskandidat for Senterpartiet i Oslo"

Senterpartiet var et naturlig valg for Chaudry, som selv er fra landsbygda. Dette banneret fikk han hengt opp flere steder i Pakistan i 2005.

Foto: Paal Audestad / Aftenposten / NTB

Han snakker fremdeles varmt om tiden i Senterpartiet (Sp). Og særlig Åslaug Haga, som var partileder da.

– Hun var den eneste i partiet jeg opplevde at var opptatt av Oslo.

Kanskje ikke så rart. Hovedstaden kan vel ikke kalles en Sp-bastion.

Ved forrige valg fikk de 3,1 prosent. Og det var regna som et godt valg.

– Det er et bra parti. Eller var i hvert fall, men uten velgere.

Noe Chaudry selv fikk erfare, som kandidat i valg etter valg.

Han er nemlig ingen fersking i gamet.

Danny Chaudry holder opp en plakat. På plakaten er han selv og daværende Sp-leder Åslaug Haga. På plakaten står det "Kandidat for Senterpartiet, Felleslista til Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne". Det står "Danny Ghazanfar", "Sagene Torshov" og "15. sep 2003, kommunevalg" forskjellige steder på plakaten. Chaudry (som holder plakaten) har på seg en hvit bukse og lyseblå skjorte.

Danny Chaudry har stilt til valg for Senterpartiet flere ganger. Her er et lite utvalg. Valgplakat nummer 1...

Foto: Bård Nafstad / NRK
Danny Chaudry holder opp en plakat. På plakaten er han selv og daværende Sp-leder Liv Signe Navarsete. På plakaten står det "Stem Danny inn i bystyret" på norsk, urdu og arabisk. Chaudry (som holder plakaten) har på seg en hvit bukse og lyseblå skjorte.

2...

Foto: Bård Nafstad / NRK
Danny Chaudry holder opp en plakat. På plakaten er han selv og tre andre politikere. Plakaten har grønn kant det står "Stem senterpartiet" på og over hodene til kandidatene står det "Gamle Oslo Senterparti". Chaudry (som holder plakaten) har på seg en hvit bukse og lyseblå skjorte.

3. Han har fremdeles et godt forhold til partiet, men stiller nå med egen liste.

Foto: Bård Nafstad / NRK

Danny virker nesten forvirra når jeg spør hvorfor. Hvorfor fortsette å stille til valg, tross flere «tap»?

Hvorfor skal man gi seg, liksom?

Tanken er fremmed. Han gidder fordi han er interessert i politikk. Fordi han vil gjøre Oslo til en bedre by.

– Ingenting kommer av seg selv. Du må gjøre noe for å få ting til å skje.

Det var aldri noe alternativ å ikke være politisk.

Det første partiet han ble med i, var Venstre. Etter bråket rundt Irakkrigen, meldte han seg ut. Så var han en svipptur innom Frp, før han gikk til Sp.

Men det var et helt annet parti som skulle føre Danny inn i bystyret.

Forrige valg stilte han på lista til Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB). Og kom inn.

FNB Oslo stand på Karl Johan

Valgkampstanden til Folkeaksjonen nei til mer bompenger (FNB) i 2019. De gjorde et godt valg. Men partiet rakna raskt.

Foto: Silje Rognsvåg / NRK

Det skar seg fort. Dannys versjon er at partiet som stilte til valg og partiet som møttes på rådhuset etterpå var helt forskjellige. Han brøt ut allerede samme høst.

Nå har han starta sitt eget parti.

Ifølge Danny merker han det når han drar rundt for å snakke med folk. Tingene folk er opptatt av: eldreomsorg. Parkeringsplasser. Bompenger. Og idrett.

Flere av disse tingene henger sammen, mener han.

For eksempel at ungdommer ikke får blitt med i idretten fordi bompengene gjør at foreldrene ikke har råd til å kjøre dem.

Særlig familier med minoritetsbakgrunn rammes, mener Chaudry.

Og dem er han opptatt av å kjempe for.

Derfor er kampen mot bompenger hovedsaken hans.

Danny Chaudry sitter på en steinbenk. Ved siden av ham ligger et banner det står Senterpartiet på og en plakat hvor det står "Stem FNB". Chaudry har på seg lyse bukser og en mørk skjorte. Han ser ut av ramma, mot høyre.

Nye horisonter: Senterpartiet og FNB er et tilbakelagt stadium. Nå går Chaudry sin egen vei.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Men han innser at det blir vanskelig.

Selv hvis høyresida tar over makta i Oslo, er det ikke sikkert de vil fjerne bompengene.

Alt avhenger av hvilke partier som samarbeider. Hvem som blir tunga på vektskåla.

Derfor trengs partiet hans, mener Danny.

Får de inn nok representanter, kan de ikke overses.

– Da kan vi forhandle med andre partier. Når noen vil ha makt, er de villige til å gi noe for å få det.

Men først må partiet komme seg inn i rådhuset.

På by'n i Trondheim

Chaudry er ikke den eneste som har starta sitt eget parti.

For Erik Fjerdingen (17) starta det med korps.

Rettere sagt NM i janitsjar i Trondheim. To dager med nerver, uniformer og blåseinstrumenter. Eller «en fyllefest uten like», som Erik kaller det.

En ung gutt ser inn i kameraet og smiler. Han har på seg en mørkeblå caps som er bak fram. Han er lys i huden, med brunt hår satt opp bak. Han har på seg en mørkeblå jakke med hvit kant, og en beige jakke.

Eriks historie fra korpsleir handler ikke om at det én gang kom en bjørn. Men i stedet om fødselen til hans helt eget parti.

Erik Fjerdingen (17) startet eget parti da han ikke fant noen han ville stemme på. Her sitter Erik i en karm mellom veggen og taket på en bu. Han ser ned i telefonen sin. Erik har en svart caps bak-fram, hvit shorts, beige jakke og svart genser. Han har på seg joggesko som er hvite, svarte og gule. Bak ham syns et rødt bygg og et vindu. Erik lener seg mot en klatrevegg.

Som 17-åringer flest tilbringer Erik mye tid på mobilen. Men det han gjør der, er nok litt uvanlig. For eksempel å lese gjennom politivedtektene i Nittedal.

En gutt står foran et skap med elektrisk utstyr inndelt i hyller. Hylla har røde kanter. Gutten har på seg joggesko, hvit shorts og hvit t-skjorte med en beige, åpen jakke over. På hodet har han en svart caps med bremmen vendt bakover. Han er omringet av stålpulter og stoler med hjul - det ser ut som at han står i et klasserom.

Elektro-eleven Erik fant ingen han ville stemme på. Så han stilte til valg. Målet er å gjøre kommunen sin bedre for barn og unge.

På et utested et eller annet sted i Midtbyen fikk han og en kompis ideen.

Både promilla og humøret var høyt da de kom opp med forslag til et nytt parti.

Med utvida skjenketider som viktigste sak. Og navnet «Alt er lov så lenge ingen ser det».

– Det starta jo egentlig som en slags spøk, sier Erik.

Politikk er kanskje ikke et naturlig samtaletema for fire smått fyllesjuke tenåringer på toget hjem.

Men med over sju og en halv time å slå i hjel rekker man å snakke om litt av hvert.

Spøken fra dagen før ble gjenoppliva. Og kompisen som hadde vært med på moroa kvelden før, foreslo: kan du ikke bare stille til valg selv?

Tja, tenkte Erik. Hvorfor ikke?

Når de først satt der, kunne han like gjerne sjekke hvordan man gjør det.

Det var knapt en uke igjen før fristen for å stille til valg gikk ut. Erik sendte inn skjemaet der og da.

Kameratene trodde han tulla da han fortalte det. Helt til han viste dem nettsida som var oppe på skjermen: «takk for at du har sendt inn listeforslag

Erik Fjerdingen står til høyre i bildet, noen meter unna et bord hvor det sitter flere ungdommer. Ungdommene, pluss en voksen som står ved siden av, ser mot Erik. Erik har på seg joggesko, hvit shorts, mørkeblå skjorte med beige jakke over, og en mørkeblå caps som er plassert bak-frem på hodet.

Erik (til høyre) er ikke helt som de andre klassekameratene på Bjertnes videregående i Nittedal. Ingen av dem har fått ideen om å lage sin egen liste og stille til valg.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

– Det ble en god latter ut av det. At jeg faktisk gjorde det, sier Erik.

Men det stoppa der.

For å stille til valg, må du nemlig ha minst sju kandidater på valglista di. Og du trenger 300 underskrifter.

Erik hadde ingen av delene. Derfor fikk han en telefon fra valgstyret i Nittedal. Lista hans var ikke godkjent.

– Jeg var forberedt på det. Så jeg tok det ikke så tungt, sier Erik.

Nå må han finne et annet parti å stemme på. Hvilket vet han ikke ennå.

Spøken har likevel sådd et frø. Erik er sikker på at han vil engasjere seg politisk. Og stille til valg på nytt.

Om valgprogrammet blir det samme som for hans første parti, gjenstår å se:

Bryllup og politikk

På Bislett i Oslo er Simen Bondevik i gang med å pakke ut løpesedler.

En mann med briller og brunt krøllete hår holder i en pappeske. Den ser ut til å være tung, for han har et anstrengt ansiktsuttrykk. Mannen er vendt mot et hvitt bord med flere esker. I bakgrunnen sees blant annet en hylle og et rull-opp-banner med logoen til Partiet Sentrum på.

Partiet Sentrum har ikke noe kontor, så løpesedlene er levert hjem til Simen og Guro Helene.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

– De ble ganske fine, er hans egen vurdering.

Løpesedlene har han designa selv. Og fått levert på døra

2500 stykker av hver. Tre typer. 7500 totalt. Simen håper det holder.

For å komme inn i bystyret i Oslo, trengs det trolig mellom 6000 og 7000 stemmer.

– Så hvis alle som får en løpeseddel stemmer på oss, kommer vi inn!

Simens uttalelse er fulgt av et latterbrøl.

En hånd holder opp en løpeseddel. Løpeseddelen er for Partiet Sentrum Oslo. Den er rød med partiets logo nederst, og delt opp i tre bolker med overskriftene: "Stem på Partiet Sentrum", "Kampen mot utenforskap" og "FNs bærekraftmål".

Simen håper de har laget nok løpesedler. Mens samboer Guro Helene håper de får delt ut så mange at de må trykke opp flere.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Men det ligger et alvor under. For de har ikke god tid. Når NRK er på besøk, er det få måneder igjen til valget.

Som et lite parti få har hørt om, må det jobbes dag og natt.

Bare avbrutt av et bryllup.

– Vi har vært usikker på om vi skal kalle det bryllup eller valgkampkickoff, spøker Simen.

I partiet fleiper de med at Sentrum snart har flere Bondevik-er enn KrF.

For både Simen og farens han er aktive. Når han og Guro Helene Sørdalen – partiets andrekandidat i Oslo – gifter seg 5. august, blir også hun en Bondevik.

Hvem som skal vie dem? Bestefar Kjell Magne. Og bryllupsreisen?

Den går så klart til Arendalsuka. Etter et lite stopp på Farris bad.

Guro Helene og Simen, snart Bondevik begge to. Guro Helene sitter på et bordtennisbord og ser smilende på Simen. Hun har mørkt hår og solbriller på hodet. Hun er kledd i en svart kjole. Simen lener seg på bordtennisbordet. Han har på seg jeans og grønn t-skjorte. Mellom dem ligger ytterjakker, en brusflaske og en mobil. I bakgrunnen ser man flere effekter for Partiet Sentrum.

For to år siden sto Guro Helene på stand for første gang. Nå er hun andrekandidat for Partiet Sentrum i Oslo – bak Geir Lippestad.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK

Guro Helene sier mange rundt paret har reagert på at de orker. Et bryllup midt i valgkampen, og rett fra giftermål til Arendalsuka. «Herregud, hvorfor gidder dere det? For en start på ekteskapet.»

Til det har hun svaret klart:

Men da sier jeg bare tilbake at det er den perfekte starten. Vi får jo drive med det vi begge elsker sammen i over en måned i strekk.

Fargepaletten i bryllupet er Sentrums farger. Og bilen paret kjører fra vielsen til festen, har et helt spesielt bilskilt.

Gjett én gang hva som står på det.

En liten hund titter opp mot fotografen. Hunden har lys grå lang pels. Den er kledd i et oransje plagg med en hvit sommerfugl på.

Hunden Vilma slipper heller ikke unna. Det er Guro Helenes mor som har strikka denne Sentrum-genseren.

Foto: Rolf Petter Olaisen / NRK