Smertemestreren

Han ligger i fosterstilling og vrir seg i smerte på toppen av det 1 850 meter høye Tour de France-fjellet Alpe d' Huez. Det er 38 grader i skyggen. Han får vann, men det hjelper ikke. Det bobler i brennhet tjære på asfalten og nå frykter Kim at hele prosjektet skal smelte bort.

– Det der tok nesten knekken på meg, sier han samme kveld.

Han har da fortsatt fire dager og 16 ekstreme fjelltopper igjen å klatre. Allerede neste dag skal det skje noe som igjen nesten tvinger ham til å bryte.

Fikk ikke sove

Drømmen om prosjektet startet for fire år siden, planleggingen i vinter og 15. juni kjørte den danske ultrautøveren Kim Greisen (44) til Frankrike med følgende mål:

Å sykle de 39 bratteste fjellene i hele Tour de France-historien på bare én uke. De fjellene som er så bratte at de er rangert som «utenfor kategori».

Til sammenligning sykler de profesjonelle rytterne bare sju slike fjell i årets utgave av touren.

Ifølge Kims beregninger ville det i snitt bli fire fjell om dagen, totalt rundt 700 kilometer i motbakke og litt over 40 000 høydemeter.

– Da jeg la inn turen i Excel-ark på pc-en tenkte jeg at «det her kan funke». Men da jeg etter hvert så på det mer praktisk og virkelig begynte å overveie hvor mange kilometer det er i bil mellom fjellene og hvordan trafikken og været kan være, tenkte jeg at «det her går ikke likevel», sier han.

Transporten var én ting. Den ekstreme fysiske belastningen en annen. Næringsinntaket en tredje utfordring.

Men det var også noe annet – og mer kritisk – som gjorde at 44-åringen var usikker på om han ville klare å fullføre dette ekstreme prosjektet.

Den tunge tiden

For å forstå hvor målbevisst og ekstrem denne dansken er, og hvorfor denne turen er så viktig for ham, må vi skru tiden tilbake nesten fire år. Til Gardasjøen i Nord-Italia i september 2013:

Kim er med på et verdensrekordforsøk der han sammen med et tjuetalls andre skal prøve å fullføre 30 Ironman-konkurranser på 30 dager.

En Ironman er et et svært tøft triatlon. En Ironman består av 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42,2 km løping (en maraton). I dette verdensrekordforsøket skal de svømme, sykle og løpe distansen hver dag i 30 dager etter hverandre. Det vil bli verdens lengste sammenhengene triatlon-konkurranse.

I over ett år har Kim planlagt det ekstreme verdensrekordforsøket. Han har til og med med seg et eget filmteam for å dokumentere det hele. Men han, som er en av de sterkeste i feltet, dundrer i asfalten allerede på dag én. På en våt italiensk landevei forsvinner sykkelen før han rekker å reagere. Det gjør «forbannet vondt», men adrenalinet hjelper ham opp igjen.

– Jeg hadde bestemt meg for å kjøre til hver eneste mentale og fysiske reserve var tømt. Jeg har trukket meg fra konkurranser før og våknet dagen etter og følt at jeg har krefter igjen, og det har vært en helt uutholdelig følelse. Det skulle ikke skje denne gangen, sier han.

Øreflippen

Smertene blir bare verre og verre, men med årene har Kim lært seg noen triks for å holde ut det uutholdelige.

– Man må tvinge seg til å tenke på noe annet. Du kan for eksempel høre på musikk, eller tenke på et annet sted på kroppen. For eksempel øreflippen. Og så må du si til deg selv at det her går over. At det blir bedre litt etter litt.

Dagen etter velten gjennomfører Kim etappen med beste sykkeltid av alle sammen.

Men så smeller det på dag tre. Det er bare så vidt han kommer seg opp av sengen. Likevel presser han seg gjennom svømmedelen på 3,8 km før han bokstavelig talt blir tvunget i kne av sin egen kropp. Han kommer seg ikke opp på sykkelen uansett hvor mye han prøver. Kroppen skriker av smerte og han trenger hjelp. Dansken blir båret inn i et syketelt og må bryte. Det er hans hittil største nedtur i karrieren.

Når legene ser røntgenbildene tror de ikke på det han sier.

Bildene viste tydelig lårhalsbrudd, men mannen på sykesengen hevder han har gjennomført en og en halv Ironman etter at det skjedde.

– Det var på ren og skjær vilje. Jeg brukte ikke smertestillende, sier Kim i dag.

– Hadde jeg visst at det var brudd hadde jeg aldri fortsatt. Men min unnskyldning er at verken jeg eller noen andre visste at det var brudd.

44-åringen måtte operere inn skruer i hofta og treningshverdagen ble med ett snudd på hodet. I stedet for å sykle lange landeveisturer måtte han gå til jevnlige sykehuskontroller. Etter hvert visste alle legene på sykehuset hvem han «som fullførte halvannen Ironman med brukket hofte» var.

Kim har ikke konkurrert siden uhellet i Italia og den ekstreme sykkelturen i Frankrike blir den første ordentlige testen på om hoften er bra igjen. Drømmen er å en dag kunne konkurrere igjen.

Sykler jorda rundt på 80 dager

Men Kim er ikke alene om å elske å løpe, sykle og svømme langt. Ifølge Kondis.no var det i 2014 totalt 1 541 deltagere i norske ultraløp. To år senere var tallet mer enn doblet til 3 443. Og den norske målestokken er liten i forhold til internasjonal deltakelse.

Et enkelt googlesøk gir deg raskt mange valg. Over hele verden kan du enten konkurrere i rene ultraløp eller i ultratriatlon, som dét i Italia. Stadig vekk kommer det nye konkurranser og nå er en ny sesong i gang for fullt. Dessuten er det mange sololøp. Som Kim sitt. Under årets Tour de France forsøker for eksempel briten Mark Beaumont å sette en verdensrekord ved å sykle jorda rundt på 80 dager. En tur på nesten 29 000 kilometer, ifølge hjemmesiden hans.

Men hva gjør at noen, som Kim, ønsker å utsette seg for slike belastninger? Og ikke minst; hvordan klarer de å gjennomføre det?

– De har en indre motivasjon som gir dem en stor glede av det å bare være i aktivitet, og de beste tenker ikke konsekvenser, sier førsteamanuensis i idrett Tor Oscar Thomassen.

Ved Universitet i Tromsø har han i over 30 år forsket på hvordan indre og ytre motivasjon slår ut på prestasjoner.

– Dessuten er dette utrolig besluttsomme typer som også er litt sta, legger han til.

Flaggermusblod og urin

Italienske Mauro Prosperi er en slik type. For 23 år siden gikk han seg vill i Sahara-ørkenen under det beryktede 250 kilometer lange ørkenløpet Marathon des Sables. Etter flere dager på urin og flaggermusblod bestemte han seg for å ta sitt eget liv, men 39-åringen var så dehydrert at blodet ikke rant da han kuttet pulsåren. Blodet var blitt for tykt.

Etter ti dager ble han funnet av nomader i Algerie, nesten 300 kilometer ute av kurs fra løypa i nabolandet Marokko. Prosperi brukte to år på å komme til hektene igjen.

Men seks år etter det som skulle vært hans siste skritt, stilte han igjen til start i ørkenen.

– Mange spør hvorfor jeg reiste tilbake. Svaret er at jeg alltid vil fullføre det jeg starter på, sa Prosperi for et par år siden, ifølge BBC.

Italieneren ga seg ikke før han hadde fullført åtte utgaver av ørken-maratonen i Sahara.

Fra 30 til 12 grader

Kim Greisen, på sin side, var tilbake på sykkelen ved soloppgang dagen etter at han nesten besvimte på toppen av Alpe d'Huez. Men på vei opp på til vintersportsstedet Val Thorens, på 2 275 meter, havnet han midt i et forferdelig uvær. Det virket som om alle skyene som ikke hadde vært der dagen før samlet seg over dansken og tømte sin vrede over den lille syklisten som slet seg mot toppen.

Det tordnet og lynte om hverandre. Ifølge Kim falt temperaturen fra 30 til 12 grader. De små fjellbekkene ble raskt til store elver. 44-åringen rakk akkurat å kaste seg inn i følgebilen før hagl på størrelse med tommelfingernegler dundret mot bakken.

– Det var helt vilt, sier Kims eneste hjelper på turen, hans finske kollega Amia Suitariu.

Det var hun som kjørte ham mellom fjellene og fôret han med mat.

– Hadde det blitt mange dager med slikt vær ville det nesten blitt umulig å gjennomføre turen, sier Kim og legger til:

– Men man skal helst ikke tenke på på at man kan gi opp, for hvis man først begynner å gi seg selv den muligheten så gir man seg jo.

Opererte konkurrent

Kim har mange venner i ultramiljøet som ønsker han tilbake i konkurranse etter uhellet i Italia. De fleste av dem fulgte ham på Facebook underveis i Frankrike.

Det er flere eksempler på hvor sterkt samholdet i ultrasportmiljøet er. En av de sykeste historiene handler om nordmannen Henning Olsrud (31) som faktisk ble operert av en konkurrent under en konkurranse i Mexico i fjor høst.

– Det var nokså surrealistisk, sier Olsrud i dag.

På den siste dagen av en såkalt femganger, det vil si fem Ironman-konkurranser etter hverandre i fem dager, ble han sendt på et mexicansk sykehus for å sy sammen ansiktet etter et stygt fall på sykkel. Men på sykehuset var det ingen kirurger som kunne gjøre jobben. I stedet dukket det opp en konkurrent litt utenom det vanlige.

Argentineren Jorge Ariel Rodriguez hadde selv skadet seg i konkurransen, men da han forsto situasjonen til nordmannen glemte han sine egne skrubbsår, for Rodriguez jobbet til vanlige som kirurg og meldte seg til tjeneste. Med tillatelse fra sykehuset, og fortsatt ikledd sykkeldrakt, dro han på seg gummihansker og munnbind og opererte Olsrud fra Oslo.

Etter rundt to timer var operasjonen ferdig. Da reiste de to tilbake til konkurransen – og fullførte sammen.

– Jeg spurte om det var forsvarlig av meg å fortsette. Da sa han «I alle andre situasjoner ville jeg sagt nei, men når vi har holdt på i fem dager er det naturlig å fullføre for å bli ferdig.», sier Olsrud med et smil.

– Siden vi er så få er det et utrolig bra samhold i miljøet.

Ga seg av hensyn til barna

Men nettopp på grunn av det lukkede miljøet kan det være vanskelig å komme seg ut av det. Dét mener en av dem som klarte å gi seg mens leken var god.

– Det er nok litt som en magnet for mange, sier Thomas Brager Olsen.

Da Kim Greisen ble kjørt bort i sykebil for snart fire år siden syklet Olsen fortsatt rundt på de italienske landeveiene. Olsen var ikke med på verdensrekordforsøket, men deltok samtidig i en annen beinhard konkurranse samme sted, det som i miljøet kalles tigangeren; ti Ironman på ti dager.

– I dag skjønner jeg ikke poenget med å gjøre noe med en slik helserisiko og jeg forstår godt at noen synes sånt bare er helt idiotisk. I en større sammenheng kan man kanskje si at det er det også, sier han.

Allerede på dag fire fikk Olsen betennelse i leggene. Den ble etter hvert så ille at legene mente det var fare for at musklene skulle gå i oppløsning, noe som kan føre til nyresvikt og i verste fall død. Han sov med isposer for å få ned hevelsene, men fikk bare to til tre timer på øyet. De to siste dagene konkurrerte han med feber, men klarte likevel å fullføre som én av bare seks.

Han har lovet seg selv å aldri gjøre noe lignende igjen. For nå handler livet mer om barna enn ultrakonkurranser.

– Faren er at man hele tiden setter seg nye mål og så blir det en evig karusell som aldri tar slutt. Etter hvert begynte jeg å reflektere over at det ble litt vel mye egotripp, sier Olsen.

Mangeårig Olympiatoppen-lege Lars Engebretsen mener det nesten ikke finnes grenser for hvor langt et menneske kan presse seg selv.

– Jeg tror det bare er et spørsmål om langvarig trening og tilvenning, sier legen.

Han mener at ultrakonkurranser ikke nødvendigvis er farligere enn å sykle Birken.

– Det er ikke sunt, for du bryter ned kroppen. Men det ser ikke ut til å være farlig, fordi det er veldig sjelden vi får inn pasienter som har vært med på disse tingene her. En sjelden gang får man en plutselig hjertestans, men det er ikke noe mer i disse konkurransene enn det for eksempel er på vanlig maraton, Birken og lignende, sier Engebretsen.

Lurer smerten

Men forutsetningen er at du er godt trent. Hvis ikke klarer du aldri å gjennomføre en ultrakonkurranse. Kim Greisen hadde mye vondt på vei opp Tour de France-fjellene i sommer, men akkurat som i Italia lurte han smerten ved hjelp av egen erfaring.

– Jeg pleier å si at kriser alltid er midlertidige, sier han.

– Derfor er mitt triks at jeg aldri, noensinne, må stoppe mens jeg er i en krise. Fordi man skal bare gjennom en halvtime eller time så ser ting annerledes og lysere ut. Følelsen av smerte skjer her og nå. Du må ikke gi opp, for det blir bedre, forklarer Kim.

– De som har konkurrert mye har lært at følelsen av smerte kommer mye tidligere enn den reelle grensen, sier idrettspsykolog ved Norges idrettshøgskole og Olympiatoppen Pierre-Nicolas Lemyre.

Han har jobbet med flere norske toppidrettsutøvere.

– Dessuten kan du strekke kroppen mye lengre når den er proppfull av adrenalin, sier psykologen og trekker frem eksemplet med soldater som blir skutt i beinet, men som likevel klarer å løpe i sikkerhet.

Det er først når de føler seg trygge og slapper av de oppdager at de er skutt.

Barnemat

I Frankrike kjempet Kim Greisen sin egen kamp, og det var på mange måter tøffere enn å konkurrere mot andre. For nå måtte han sørge for alt selv.

En av de største utfordringene var å få i seg nok næring. Kim hadde planlagt å spise pasta og andre karbohydrater på restauranter mellom fjelltoppene. Men da han kom frem var de stengt. Kun åpent to timer til frokost og middag, var beskjeden.

Da tok det ikke lang tid før Kim ble slapp og Amia bekymret.

– Kim satt i bilen og du kan bare forestille deg hvor utslitt han var. Han sov før han spiste.

– Han kjempet virkelig på slutten av de første dagene. Da måtte jeg bare gå inn i overlevelsesmodus å plotte inn nærmeste dagligvarebutikk på GPS-en.

Men med over 30 grader i skyggen på selv 2 000 meter var det ikke lett å oppbevare mat i bilen.

– De siste dagene matet jeg han med barnemat, sier Amia.

– Jeg måtte improvisere for å finne mat med nok kalorier. Det ble det motsatte av hva en kvinne vanligvis ville laget til middag. Jeg kjørte til butikker og spurte etter kaloririk mat som var lett å tygge.

Med barnemat på glass og fruktmos på tube nådde Kim Greisen likevel til slutt den 39. toppen etter ni og en halv dag på sykkelen. Det tok to og en halv dag lengre enn planlagt, men det gjorde ingenting.

– Prosjektet har vært ambisiøst og det har krevd mye fysisk arbeid og detaljert planlegging av Kim. Vi måtte improvisere og endre en del underveis, og vi fikk også bruk for litt overlevelsesinnstinkt for å klare det, sa Amia samme kveld som de nådde den siste toppen.

Kjører til jobb

Kim selv var helt utkjørt og satt igjen med en rar følelse da han kom tilbake til Zürich sent søndag kveld 25. juni.

– Jeg tror det kalles OL-syndromet; når man like etter en stor konkurranse føler et tomrom, sier han nå.

Kim drives av nysgjerrighet og spenning, ifølge ham selv.

– Følelsen av å ha en plan som man først tenker at ikke kommer til å gå, men som man ser at kan gå likevel når man starter ... den følelsen synes jeg er utrolig spennende.

– For det er først når man passerer målstreken man vet om planen virker, sier han.

44-åringen har ikke barn og bor alene i den lille byen Zug en drøy halvtime utenfor Zürich i Sveits. Han jobber som IT-konsulent og bruker mesteparten av fritiden på eventyr.

– Men jeg er også en vanlig mann. Jeg kjører bil til jobb og spiser både godteri og kake. Så på den måten er jeg ikke så spesiell, men det er klart det går mye tid til jobb og trening.

Hofta holdt

Han følger med på Tour de France, men har ikke tid til å få med seg alt.

– Jeg gleder meg til å se hvordan de gjør det opp fjellene jeg syklet, men generelt synes jeg det er mer stas å drive med sport selv enn å se på, sier Kim.

Og det kan han fortsette med nå - for hofta besto testen i Pyreneene og Alpene.

– Jeg var veldig spent på det, men merket ingenting. Det gikk veldig bra, sier han fornøyd.

– Men da jeg satt på sykkelen der nede lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle sykle når jeg kom hjem. Men det kommer jeg selvfølgelig ikke til å holde. Jeg har allerede begynt å tenke på hva det neste målet skal være, men har ikke helt bestemt meg for hva det blir, sier han.

Uansett hva han bestemmer seg for, så blir det nok noe ekstremt.