De glemte utøverne

OL-rusen har lagt seg.

17 dager med sekundstrid, store prestasjoner og stang inn er historie.

Norges rekordmange medaljer er trygt plassert hjemme hos heltene. Stjernene er blitt hyllet av publikum, eksperter og hverandre. Flyplassene har vært fulle av heiarop og hornmusikk.

Han som bare fikk fem par ski

I en campingvogn i Trysil sitter Trygve Toskedal Larsen fra Avaldsnes og spiser brødskiver med brunost og syltetøy. Hit har han dratt for å være sikker på snøtilgang. Det innbærer at livet hjemme på Flisa er satt på pause, og at hverdagene stort sett tilbringes helt alene.

– Det blir ganske ensomt i denne sporten. Men vil man noe, så må man legge ned det arbeidet som trengs. Det er ingen snarveier i denne sporten her, sier 45-åringen.

– Jeg klarer meg fint i eget selskap. Det går ganske greit. Jeg er her for å jobbe og ha fokus på det jeg holder på med, legger han til.

Toskedal Larsen gjør alt for idretten. Det har ført til at han har vunnet flere individuelle VM-medaljer, inkludert gull på sprinten i 2011. Han har også stafettbronse fra Paralympics i 2010.

– Jeg elsker å konkurrere. Det er konkurransen i seg selv som er morsom. Jeg hadde ikke trengt noen seremonier og sånn, forklarer vestlendingen nøkternt.

NRK møter ham noen uker før Paralympics i Pyeongchang, som er sesongens soleklare høydepunkt. 45-åringen har sett seg ut sprinten i langrenn og normaldistansen i skiskyting. Det er der han virkelig vil prestere.

– Jeg håper å få med meg en medalje. Det er bra økonomisk for neste år. Det har med stipender å gjøre, forklarer Toskedal Larsen.

Livet som para-utøver i Norge er nemlig alt annet enn lukrativt. Det spiller ingen rolle at vestlendingen har prestert i verdenstoppen i både langrenn og skiskyting i en årrekke. Det har også lite å si at han kan vise til en imponerende medaljesamling. Para-idrett i Norge blir nemlig ikke prioritert på samme måte som i andre land. Toskedal Larsen omtaler forskjellene som natt og dag.

– Utlendingene satser enormt. Jeg har et dårlig utgangspunkt, føler jeg selv, forklarer han oppgitt.

De utenlandske konkurrentene satser på et helt annet nivå enn hva de norske eliteutøverene får mulighet til. Toskedal Larsen, som måtte amputere venstrebeinet i kneleddet etter en motorsykkelulykke i 2001, må ta til takke med dårligere utstyr og dårligere opplegg. Han kunne ha tenkt seg et høydeopphold i oppkjøringen til lekene, men det tok ikke forbundet seg råd til. Han kunne også ha tenkt seg å få ski som var testet og vurdert som gode. Slik ble det heller ikke.

– Jeg ser at det er noe jeg ville gjort annerledes for å toppe enda mer. Det handler om midler. Det er mye bra, men det er ikke bra nok til å hevde seg mot dem som satser for fullt, forklarer 45-åringen.

– Hva er det som ikke er bra nok?

– Det er litt med tanke på nok samlinger. Kanskje kjøre et høyderegime inn mot dette her. Kanskje få enda flere ski, slik at man kan velge toppskiene. Vi har kanskje landets beste smørere, men de klarer ikke lage gull av gråstein. De er nødt til å ha toppski å jobbe med.

– Jeg trenger ikke så mange ski når jeg er ferdig med å plukke, men jeg trenger en del skipar å velge mellom så jeg finner de som virkelig er gode. Vi har et stort forbund, mange løpere som er ute og tester ski, og de kunne inkludert oss mer i utvelgelsen av gode ski. Det kunne ha dryppet litt mer på oss den veien, i stedet for at vi får rett fra fabrikk - ski som kanskje ikke er testet. Man kan ikke garantere at det er toppski før man får målt dem mot en del andre, utdyper han.

Langrenns- og skiskytterhåpet synes at Paralympics-utøverne i det minste kunne ha fått lånt ski fra de hjemvendte OL-heltene.

– For de har jo hatt med slipemaskin og slipt ski til Pyeongchang-forholdene, påpeker vestlendingen.

Toskedal Larsen er absolutt ikke sur. Han ler ofte, har mye energi og nevner gjentatte ganger hvor mye han gleder seg til konkurransene i Sør-Korea. 45-åringen nevner også at para-utøverne har fått tettere oppfølging av Olympiatoppen inn mot 2018-lekene, og at det er et pluss. Likevel er han helt åpen om at han hadde håpet på et bedre opplegg i forkant. Selv drømte han om en tur til høyden.

– I år var det ikke midler til det. Dette her blir oppkjøringen min. I Trysil. Andre nasjoner ligger mye på samling og mye i høyde. De kjører full pakke. Så får vi se hvordan det slår ut. Jeg prøver å gjøre det beste ut av det jeg har, men når du driver med toppidrett, så er du hele tiden på jakt etter forbedringer, avslutter Toskedal Larsen.

• Bakgrunn: Se «Min idrett» om Toskedal Larsen

Han som la ut sponsorplass på Finn.no

Medaljegrossist Nils Erik Ulset var så heldig å få reise på høydesamling denne sesongen, men han vet likevel alt om hvordan det er å føle desperasjon etter muligheten til satse skikkelig. I 2014 så han seg nødt til å søke etter sponsorer på Finn.no.

– Det er jo litt spesielt. Jeg følte at det var et siste desperat forsøk, sier han til NRK fire år senere.

– Jeg håpet at det kunne bli noe som åpnet nye dører. Da det ikke ble sånn, så visste jeg i alle fall at jeg hadde gjort mitt, og så kunne jeg legge mer press på de som jobbet med det i forbundet, fortsetter Ulset.

Hjemme i forblåste Tingvoll forteller para-utøveren at annonsestuntet ikke førte til en eneste ny sponsor, selv om flere tok kontakt.

– Til slutt satt jeg igjen med to-tre som jeg var i forhandlinger med, men den ene trakk seg dagen før vi skulle ha et møte. De sluttet plutselig bare å ta telefonen. Og den andre ringte en uke før et møte og sa at de heller gikk for fotball.

Mannen med 29 Paralympics- og VM-medaljer i langrenn og skiskyting før avreise til Sør-Korea er absolutt ikke bitter. Han skjønner at sponsorene vil bruke penger på utøvere som mer eksponering.

– Når du har prøvd å selge deg selv på Finn.no, da har du prøvd alt. Da var det kanskje på tide at de som er mer profesjonelle, tok ansvar for det, oppsummerer nordmøringen.

Ulset fikk ikke oppfylt drømmen om en nasjonal sponsor, noe som betyr at han fortsatt jobber som skogsarbeider halve året. Det til tross for at han bare har 25 prosent muskelstyrke og dårlig balanse. Skogryddingen går ut over tid og energi til trening, men er helt nødvendig for å finansiere satsingen. Likevel er den økonomiske situasjonen langt fra så forutsigbar som Ulset kunne ha tenkt seg.

– Min største frykt er å komme til januar og merke at «shit, nå er det tomt, så i februar må jeg begynne å jobbe igjen for å kunne fullføre sesongen». Med tanke på at det ofte er da vi har mesterskap, så ville det ha vært drepen for prestasjonene i mesterskapet. Men, men. Sånn er det.

– Hvordan tror du det hadde vært om du hadde hatt vært funksjonsfrisk og hatt like mange mesterskapsmedaljer som du har i dag?

– Da hadde jeg nok fått en del mer oppmerksomhet enn jeg får nå. Med den merittlista jeg har, hvis jeg hadde vært funksjonsfrisk og deltatt i OL, så hadde både sponsorsituasjonen og den økonomiske situasjonen min vært helt annerledes. Men sånn er det ikke. Jeg er med i Paralympics, ikke OL. Da blir det bortkastet energi å fokusere på det, svarer Ulset.

– Han hjalp meg med å sette opp et høydeprogram den sesongen her. Jeg er utrolig takknemlig for den hjelpen jeg har fått fra ham, sier en ydmyk Ulset.

Og selv om nordmøringen stadig føler på behovet for mer eksponering og flere sponsorer, opplever han alltid å bli tatt på alvor som toppidrettsutøver.

– Ja, absolutt. Jeg har aldri hatt noe problem med at noen har undergravd prestasjonene mine. Og hadde noen gjort det, så hadde de fått klar beskjed.

Hun som betalte for sin egen pre-camp

Birgit Skarstein har også vært i høyden denne sesongen, men i motsetning til Ulset måtte hun ta regningen selv. 29-åringen, som vant årets verdenscup sammenlagt, mener at forbundets opplegg inn mot Paralympics ikke er bra nok.

– Jeg synes det er kjempebra at vi har råd til å sende to utøvere i høyden, men samtidig ser jeg at tre netter på Gålå ikke holder som faglig opplegg. For det var det resten av landslaget fikk muligheten til. Det holder ikke for å nå de målene vi har satt oss, forteller hun NRK før avreise til Sør-Korea.

– Alle mine konkurrenter har ligget i fulle høyderegimer, og alle mine konkurrenter har persontilpasset utstyr som de bare får, mens jeg betalte min egen pre-camp, legger hun til.

Skarstein møter NRK i Oslo. Her gjør hun de siste forberedelsene før sesongens store høydepunkt. Hun utrykker takknemlighet for at hun kan holde på med idrett, og for at hun har hatt muligheten til å bli en av Norges største medaljefavoritter. Samtidig legger hun ikke skjul på at det bokstavelig talt har kostet dyrt.

Sammen med samboer Martin Sletten har hun brukt store summer for å være så godt rustet som mulig til konkurransene i Pyeongchang. Sletten har tatt permisjon fra jobben for å være med Skarstein som trener, og sammen har de finansiert treningsopphold, en del utstyr samt betalt 10 000 kroner på å frakte kjelken fra Trondheim og ned til Oslo, før den ble sendt videre til Korea på Olympiatoppens regning. 29-åringen er helt klar på det hadde vært tungt for henne å satse på dette nivået, hadde det ikke vært for samboeren.

– Hadde ikke jeg hatt Martin, så hadde det vært veldig vanskelig. Og man skal jo helst ikke være avhengig av en samboer, påpeker gullhåpet, og utdyper:

Sletten er også en del av Norges støtteapparat i Pyeongchang. Sammen har de terpet mye på blant annet teknikken, noe som har gjort at Skarstein har tatt voldomme steg denne sesongen. Det har allerede betalt seg i form av sammenlagtseier i verdenscupen, men den alltid så blide eliteutøveren legger likevel ikke skjul på at hun kunne ønske betingelsene var bedre.

– Ressurssituasjonen er ganske krevende. Det er betegnende at samboeren min har tatt åtte uker permisjon for å være med som trener. Og det er betegnende at jeg planla og betalte for min egen pre-camp.

– Mitt inntrykk er at noen tenker at det er litt lavere nivå, og at det ikke er så farlig med Paralympics. Men hvis vi har ambisjoner om å gjøre det så bra som vi faktisk har ambisjoner om å gjøre det, så krever det at vi satser i henhold til det, avslutter Skarstein, som halvannen uke etter dette intervjuet måtte bryte åpningsdistansen i Paralympics fordi støtteapparatet ikke hadde med riktig verktøy da den ene bindingen hennes fikk seg en smell.

– Det er veldig trist. Det er ikke utstyret det skal stå på, kommenterte Sletten etter den mislykkede mesterskapsstarten.

Han som må gi de dårlige beskjedene

Lars Berger vet hva som kreves for å hevde seg i toppen. Han kan selv vise til toppresultater i både langrenn og skiskyting, og nå er han trener for para-landslaget i de nevnte idrettene. 38-åringen forstår utøvernes fortvilelse.

– De ser jo ofte på hva andre gjør, særlig funksjonsfriske, som får velge sin inngang mot mesterskap. Så det er kjedelig at vi ikke får til det, sier Berger.

Han erkjenner at han kunne ønske at alle utøverne kunne ha fått dratt til høyden som en del av Paralympics-forberedelsene, men at budsjettet ikke gjorde det mulig å sende flere enn to.

– Jeg synes det er veldig kjedelig å gi dem den beskjeden. Å skuffe dem med at de ikke får kjørt den oppkjøringen de hadde sett for seg. Jeg ser en slags håpløshet i å få en sånn beskjed, forklarer han.

Berger er tydelig på at han selv var en bortskjemt skiskytter som alltid fikk et sportslig opplegg han hadde tro på selv. NRK møter ham i Trysil, der han har dukket opp for å sjekke statusen til Toskedal Larsen i forkant av Paralympics. I forteltet til 45-åringens campingvogn forteller Berger om de store kontrastene mellom toppidrettslivet til funksjonsfriske og funksjonshemmede utøvere.

– Som heltidsutøver i skiskyting var jeg i en helt annen situasjon. Da fikk jeg kanskje utdelt 20 par ski og kunne velge meg de beste. Det er en helt annen verden i para-sport, sier han om Toskedal Larsens skisituasjon.

– Det viktigste er at han har tro på sitt eget utstyr, og det har han åpenbart ikke. Det setter ham tilbake, fortsetter Berger.

Den tidligere skiskytterhelten gjør alt han kan for å følge opp utøverne «sine», men han etterlyser både mer penger og flere hender.

– Vi har utøvere med forskjellige utfordringer og forskjellige behov. Det er ikke bare å samle dem på ett sted og si at «her er det bra nok for alle». Det er rett og slett ikke mulig.

Berger understreker imidlertid at det ser en god del lysere ut for neste sesong. En av skiforbundets hovedsponsorer skal gå inn med 10.000 kroner i måneden til hver av para-utøverne. Det betyr økt forutsigbarhet og større muligheter for bedre satsing.

De som sitter med ansvaret

Para-utøverne i langrenn og skiskyting er på samme landslag. Derfor kommer Norges Skiforbund og Norges Skiskytterforbund med en felles uttalelse til NRK. Der heter det at forbundende jobber målrettet med Olympiatoppen for å oppnå suksess i Paralympics.

– I NRKs tilnærming registrerer vi at det i all hovedsak dreier seg om et kritisk fokus på denne satsingen. I denne sammenhengen ønsker vi derfor å understreke at forbedring av kjelker, god oppfølging fra skiprodusenter og likestilte stipendordninger i langrenn også er en del av dette bildet, lyder uttalelsen.

– Hvorfor har dere bare latt to utøvere dra på høydeopphold før Paralympics?

– Trenerteamet gjorde en totalvurdering når det gjelder høydeopphold før Paralympics. Nils Erik Ulset og Håkon Grønsveen Olsrud har god erfaring med høydeopphold og fikk midler fra Olympiatoppen til dette, mens Birgit Skarstein skaffet midler til høydeopphold på egen hånd. Trenerne tok blant annet utgangspunkt i at Paralympics ikke går i høyden, og at 2017 var et krevende budsjettår med dyre utenlandsopphold i forbindelse med konkurranser.

– Hvorfor lar dere ikke para-utøverne få gå gjennom et større utvalg ski for å finne de beste parene?

– Det er i utgangspunktet skiprodusentene som avgjør hvilken tilgang utøverne får til antall ski. I tillegg har utøvere på de andre landslagene i langrenn og skiskyting i flere år lånt ut og gitt utøverne på para-laget gode ski.

– Henger Norge etter de utenlandske konkurrentene når det gjelder satsing på para-idrett?

– Det er vanskelig å vurdere ressursbruken med andre land, men vi er opptatt av at utøverne skal ha gode vilkår for å lykkes.

– Er det samsvar mellom ressursbruken og ambisjonene?

– Det vil helt sikkert være ulike meninger om det, men trenerteamet gjør det de kan for å utnytte ressursene best mulig, svarer ski- og skiskytterforbundet.