Andres Escobar
Foto: Eric Draper / AP

Andrés Escobar scoret selvmål. Så ble han drept.

Her har Colombias Andrés Escobar nettopp sendt ballen i eget mål, og hjemlandet ut av VM. Ti dager senere fikk han seks pistolskudd i ryggen.

Andrés Escobar prøvde å forhindre målet.

Det var i det 22. minuttet av kampen mellom Colombia og USA, amerikaneren John Harkes hadde nettopp sendt ballen inn foran Colombias mål, og stjernestopperen på det colombianske landslaget, Andrés Escobar, prøvde å klarere ballen.

Han traff den, men ballen endte i Colombias mål.

Mens amerikanerne jublet, ble Escobar liggende på gresset. Han lå på ryggen med hendene på hodet. Han lå der i et par sekunder som må ha føltes veldig lange. Så reiste han seg sakte opp, og mens han med tunge skritt gikk mot midtlinjen, snudde han seg til høyre og så opp mot tribunen med et både fortvilet og bekymret blikk.

Ti dager senere ble han drept.

Gambling og narkokarteller

Andrés Escobar ble 27 år. Han hadde nettopp forlovet seg, og skulle gå til en av verdens beste klubber, AC Milan, da han ble skutt. Seks ganger ble pistolen avfyrt mot ham, alle kulene traff ham i ryggen, og bare 30 minutter etter at ambulansen kom, ble han erklært død.

Selv om retten aldri har kunnet fastslå det, har ingen noensinne vært i tvil om at kriminelle med forbindelser til narkokartellene sto bak drapet – angivelig på grunn av selvmålet, som kostet gamblere mange millioner.

Andrés Escobar ble et offer for det kaoset som hersket i Colombia i 1994, der narkokarteller kontrollerte landet – og ikke minst fotballklubbene. Der et tilsynelatende harmløst selvmål kunne være et dødbringende selvmål.

16 år uten VM

Mordet på Andrés Escobar rystet Colombia. Myndighetene rettet oppmerksomheten mot narkopengene som drev mange klubber, og det fikk konsekvenser. Fra 1998 til 2014 mistet Colombia tre mesterskap på rad. I Brasil for fire år siden var de med igjen, slik de er med i Russland denne måneden.

Det er et helt annet colombiansk lag som er med i dag. Spillerne frykter ikke for livet, sånn Andrés Escobar og resten av landslagsspillerne gjorde før kampen mot USA for 20 år siden.

De visste nemlig godt den gangen at de risikerte livet ved å være med i VM.

På 1990-tallet hang Colombias fotballsuksess i høy grad sammen med narkopengene fra Pablo Escobar, Colombias fryktede narkobaron.

Escobar, som ikke er i slekt med Andrés, var ansvarlig for tusenvis av drap på alt fra politikere og dommere til narkorivaler og politifolk. Han var en brutal gangsterboss, men han var også elsket av den fattige befolkningen, som han hjalp med jobb og bolig.

Han var en stor fotballelsker og bygde fotballbaner i de fattige bydelene, og mange landslagsspillere fikk sin fotballoppdragelse på disse banene.

Han eide også klubben Atlético Nacional, der billettsalg og spilleroverganger gjorde ham i stand til å hvitvaske millioner av dollar.

Andre karteller investerte også i fotballag, noe som gjorde at det var så mye penger i colombiansk fotball på 1980- og 1990-tallet at stjernene valgte bort internasjonale klubber og i stedet gjorde den hjemlige ligaen sterk. Så sterk at Atlético Nacional med Andrés Escobar på laget i 1989 vant Copa Libertadores, som tilsvarer den europeiske mesterligaen.

Takknemligheten, og avhengigheten, av Pablo Escobar var så sterk blant colombianske fotballspillere at da narkobossen på begynnelsen av 1990-tallet overga seg og ble satt i fengsel, så besøkte mange av landslagsspillerne ham i La Catedral, som fengselet het, i utkanten av Medellín.

Mens mange spillere var åpne om sine besøk hos narkosjefen, var Andrés Escobar ifølge sin søster Maria Ester mer reservert.

– Maria, jeg vil ikke besøke ham, men jeg har ikke noe valg, sa han ifølge søsteren.

Pablo Escobar dusør

DUSØR: Myndighetene var villig til å betale mye for å få kloa i narkobaronen Pablo Escobar. Denne dusør-plakaten ble vist på colombiansk TV.

Foto: Vandeville Eric / ABACA

Kaos og anarki

Den 2. desember 1993 ble imidlertid Pablo Escobar skutt og drept etter å ha rømt fra fengselet.

Hans død utløste kaos og anarki i Medellín. Pablo Escobar var riktignok en brutal sjef, men han kontrollerte Medellín, som ble styrt med stramme tøyler, og ingenting kunne gjennomføres uten hans godkjenning.

Hans død betydde at hierarkiet var oppløst, og selvutnevnte narkobosser dukket opp overalt.

– Bossens lov var landets lov. Da Pablo Escobar døde, skalv jorden og vinden pep Pablo Escobar. Fra det tidspunkt skulle alle være på vakt, man kunne ikke stole på noen, selv ikke en politimann, har Colombias daværende landslagstrener Francisco Maturana sagt.

Redde

Det var med en slik kaotisk bakgrunn de colombianske fotballheltene dro til VM i USA i juni 1994.

Laget hadde bare tapt én av 26 kamper på veien mot VM i USA, og i en av kvalifiseringskampene slo de sensasjonelt Argentina 5-0 i Buenos Aires. Senere verdensstjerner som Carlos Valderrama, Freddy Rincón, Alexis García og Faustino Asprilla var med på laget.

Men med seg i bagasjen hadde de også en frykt. Landslagsspillerne var redde for å etterlate familiene sine i et kaotisk land, og ikke minst for om de kunne leve opp til forventningene fra dem som hadde skapt den colombianske fotballsuksessen: narkobaronene.

Før avreisen sa Andrés Escobar til colombianske medier:

Det er vanskelig å fokusere, men jeg finner motivasjon i de gode tingene som kommer. Jeg prøver å lese litt i Bibelen hver dag. Jeg bruker to fotografier som bokmerker: et av kjæresten min og et av moren min.

Andrés Escobar

I Colombias første kamp ble det 1-3-tap mot Romania.

Derfor var den andre kampen mot vertslandet USA avgjørende, men opptakten ble et mareritt for de colombianske spillerne.

Hele laget drapstruet

– Nederlaget markerte en psykologisk krise som laget ikke var vant til. Mange gamblere tapte store penger på den første kampen, og det manifesterte seg en «mørk hånd» som ikke var fornøyd med laget, sier Mauricio Velásquez, som var journalist i en colombiansk dagsavis den gangen.

Den «mørke hånd» viste seg flere steder. På spillernes hotell, hvor de sedvanlige velkomsthilsener på TV-apparatene var blitt avløst av trusler, og hos lagets forsvarsspiller Luis Herrera, som umiddelbart etter tapet mot Romania fikk beskjed om at broren hans hadde omkommet i en bilulykke.

Til et møte med spillerne før kampen mot USA kom en gråtende landslagstrener Francisco Maturana. Laget hadde mottatt flere dødstrusler og en beskjed om at hvis veteranen Gabriel Goméz var med i startelleveren, ville hele troppen bli drept.

Det var med den byrden de colombianske spillerne løp ut på banen på et solfylt Rose Bowl den 22. juni.

En kamp mot USA som ikke bare skulle forlenge livet deres i sluttspillet, men som også bokstavelig talt skulle redde trenerens og spillernes liv. En kamp for livet.

Det var tydelig å se. Colombianerne kastet alt over bord og angrep, angrep og angrep. De spilte for livet og ville ikke gi seg uten kamp. Men ballen ville ikke inn. Og så traff Andrés Escobar den ballen som trillet inn i eget mål.

Mens Andrés Escobar lå på gresset med hendene på hodet etter å ha scoret selvmålet, satt familien hans hjemme foran fjernsynet i Medellín og så på.

Hans ni år gamle nevø satt sammen med sin mor, Andrés' søster, og den lille gutten var bekymret:

– Da sa sønnen min til meg: «Mamma, nå kommer de til å drepe Andrés.» Jeg svarte: «Nei, vennen min, ingen blir drept for en sånn feil. Alle elsker Andrés i Colombia», sa Escobars søster.

Colombia endte med å tape kampen 2-1, og selv om laget vant den siste gruppespillkampen mot Sveits, var VM slutt for colombianernes del.

En fiasko, som Andrés Escobar og hans selvmål ble symbolet på.

Andrés Escobar visste det godt – selvfølgelig. Han gjorde derfor det eneste han kunne gjøre: Han prøvde å strekke ut en hånd.

Onsdag 29. juni skrev han et innlegg i avisen El Tiempo. Det var sju dager etter at han hadde scoret selvmålet.

Han skrev:

Livet slutter ikke her. Vi blir nødt til å gå videre. Livet kan ikke slutte her. Uansett hvor vanskelig det er, så må vi reise oss. Vi har bare to muligheter: enten å la frykten lamme oss og dermed la volden fortsette, eller å overvinne den og gjøre vårt beste for å hjelpe andre. Det er vårt valg. Vi skal bevare respekten. Min varmeste takknemlighet til alle. Det har vært en fantastisk og sjelden opplevelse. Vi ses snart igjen, for livet slutter ikke her.

Andrés Escobar

Trosset advarslene

Tre dager etter at innlegget ble publisert, den kvelden som ble hans siste, hadde Andrés Escobar bestemt seg for å gå ut.

På tross av advarsler fra venner, medspillere og landslagstrenere ville han «vise ansiktet sitt blant folk». På El Indio Bar i hjembyen Medellín var det ingen problemer før fire personer tok kontakt med ham og begynte å klandre ham for selvmålet.

Escobar forlot stedet, men de fire personene fortsatte sjikanen utenfor. Escobar hentet bilen sin og kjørte opp til de fire for å ta til motmæle. Kort tid etterpå lød det seks pistolskudd. Escobar ble truffet i ryggen mens han satt bak rattet i bilen.

Fluktbilen tilhørte Pedro og Juan Gallón, narkogangstere som hadde forlatt Pablo Escobar til fordel for et konkurrerende kartell.

Ifølge filmen «The Two Escobars» betalte brødrene tre millioner dollar til aktor for å slippe siktelsen, og i stedet fikk de livvakten deres til å påta seg skylden. Han ble dømt til 43 års fengsel, men ble løslatt etter 11 år. Gallón-brødrene ble frikjent for alle anklager.

Tusenvis fulgte begravelsen

Over 100 000 colombianere besøkte trekisten der liket av Andrés Escobar lå i en innendørshall i Medellín.

Landets president holdt tale, og tusenvis fulgte kistens vei til kirkegården mens blomster ble strødd på veien mot hans endelige hvilested, der 15 000 hadde møtt opp.

Colombiansk fotball hadde brutt sammen. Landslagsspilleren Luis Herrera fikk et nervøst sammenbrudd, mens Asprilla og Valderrama forlot landslaget.

– Mange som levde for fotballen, forlot sporten etter det som skjedde med Andrés. Vi byttet ut seire med sikkerhet. Nå skal vi renske gatene og bygge alt opp igjen, sa landslagstrener Francisco Maturana.

Opprydning 

Og det gjorde de colombianske myndighetene. Det var ingen vei tilbake etter Andrés Escobars død. Nå skulle det ryddes opp.

Escobars død understreket hvor voldelig og blodig samfunnet i Colombia hadde blitt. Nesten en kvart million mennesker ble drept i den perioden. Og hvis det kunne skje med en elsket nasjonalhelt, kunne det skje med alle.

Carl Worswick, journalist
1.14078925

Drapet fikk myndighetene til å undersøke forbindelsen mellom de colombianske fotballklubbene og narkokartellene, noe som resulterte i at colombiansk fotball de neste 15 årene måtte kjempe for å overleve. Noen av de største klubbene endte på randen av konkurs og med tvangsnedrykk fordi de var så avhengige av narkopengene. Og landslaget kvalifiserte seg til VM bare én gang de påfølgende 20 årene.

Carl Worswick, som har bodd i Colombias hovedstad Bogotá i sju år, og som skriver for blant annet BBC, The Guardian og World Soccer, er ikke i tvil om at det som skjedde med Andrés Escobar, ikke kan skje i dag. Både det colombianske samfunnet og colombiansk fotball er i dag «renere» enn den gangen.

– Det er kanskje for lett å hevde at Escobars død var den hendelsen som gjorde at de colombianske myndighetene begynte å rydde opp i fotballen ved å implementere forandringer og gjennomsiktighet. Men hans død var en vekker for det colombianske samfunnet, og spillet er i dag på alle måter renere.

Helt

Andrés Escobar er stadig Colombias mest populære fotballspiller, og i Medellín sørger en statue av ham for at han aldri vil bli glemt.

Siden 1994 har Colombia bare deltatt i to VM-sluttspill, og landslaget er stadig mest kjent for Escobars selvmål og drapet på ham.

– Drapet var et av de mest tragiske øyeblikkene ikke bare i colombiansk fotball, men i verdensfotballen. Det lever fortsatt i colombianernes bevissthet, og man strever fremdeles med å bearbeide det, sier Carl Worswick.

– Når man snakker om ham, er det med stor sorg og sinne over at et så elsket og talentfullt menneske ble tatt fra det colombianske folk uten at samfunnet kunne forhindre det.

Selv om historien om Andrés Escobar ikke er glemt i Colombia eller i verden, var Colombias første verdensmesterskap på 20 år, i Brasil i 2014, et skritt bort fra det triste lyset som verden har sett colombiansk landslagsfotball i.

Nå håper colombianerne at de med VM i Russland kan få lov til å bevege seg enda lenger bort og kanskje til og med begynne på nytt.

  • Denne saken er en del av et samarbeid mellom Danmarks Radio og NRK.

​​​​​​​