NRK Meny
Kommentar

1968 forandret ikke Frankrike

Marine Le Pen er ikke bare bursdagsbarn i dag. Hun er en av de mest fremtredende representantene for holdninger som lever i verste velgående.

Tommie Smith, John Carlos, Peter Norman

Black Power-hilsenen under sommer-OL i 1968 var den største politiske markeringen i OLs historie. Nasjonalsangen ble til en stille protest, skriver spaltist Jan P. Saltvedt.

Foto: Anonymous / AP

Jan P. Saltvedt er spaltist i Ytring på radio og nett.

I dag er det 50 år siden Marine Le Pen, leder for Frankrikes Nasjonal Front, ble født.

Marine Le Pen er bare to måneder gammel da et av historiens mest ikoniske bilder ble tatt. Av to knyttede never som gjorde idretten til arena for noe de mente var mye viktigere.

16. oktober 1968 er det medaljeseremoni for 200 meteren under sommer-OL i 1968 i Mexico by.

Og på øverste og nederste plass på seierspallen står to utøvere fra Amerikas noenlunde forente stater. Gullvinneren, Tommie Smith, og bronsevinner John Carlos er begge afroamerikanere.

Med bøyde nakker, lukkede øyne og et hanskepar delt mellom dem viste de den undertrykte minoritets kraft.

1968 er året da den viktige kampen mot rasediskriminering får to av sine største tilbakeslag.

Først da Martin Luther King jr. blir drept i Memphis april. To måneder senere lider presidentkandidat og menneskerettighetsforkjemper Robert F Kennedy samme triste skjebne. Begge tragedier leder opp til det som skjer i Mexico City senere på året.

Foran medaljeseremonien bestemmer Tommie Smith og John Carlos seg for å bruke anledningen til en markering verden aldri hadde sett maken til. De gjør nasjonalsangen The Star Sprangled Banner til en stille protest.

Black Power. Og et av tidenes mest ikoniske bilder.

Uten sko – kun iført svarte sokker. Et symbol på fattigdommen blant de svarte i det rasedelte USA. Smith med svart skjerf rundt halsen og Carlos med et kjede for å ære svarte som hadde blitt lynsjet.

Og begge med bøyde nakker, lukkede øyne – og et hanskepar delt mellom dem og deres to knyttede never, hevet for å symbolisere den undertrykte minoritets kraft.

Black Power. Og et av tidenes mest ikoniske bilder.

Smith og Carlos blir begge utvist fra den amerikanske troppen og sendt rett hjem fra OL av IOC. Organisasjonen som ikke vil at olympiske leker skal være en arena for politiske markeringer. Organisasjonen som ikke sa noe på tyske nazihilsener under OL i 1936.

Smith og Carlos kommer hjem til USA til en høyst blandet mottagelse. Dels til trusler. Dels til en hyllest fra alle de som mente de to hadde brakt kampen for likhet mellom raser og hudfarger et viktig steg videre.

Tommie Smith, John Carlos, Peter Norman

Under medaljeseremonien står Tommie Smith og John Carlos uten sko – kun iført svarte sokker: Et symbol på fattigdommen blant de svarte i det rasedelte USA. (Bildet er avkuttet grunnet rettigheter.)

Foto: Anonymous / AP

Hele jubileumsåret 1968 har noe mytisk over seg. Men er samtidig et år som aldri bidrar med de virkninger det lovet. Studentopprøret endret ikke Frankrike. Prahavåren blir slått ned av Sovjet etter bare måneder.

Heller ikke av det Smith og Carlos gjorde, varte effekten særlig lenge. En hel verdens oppmerksomhet har ikke fjernet holdningene de protesterte mot. Ikke i idretten, ikke i samfunnet som sådan.

«Hvis jeg vinner, er jeg en amerikaner og ikke en svart amerikaner», sa Tommie Smith. «Men hvis jeg gjør noe folk ikke liker, er jeg en neger.»

1968 har altså ikke produsert de virkningene man håpet.

Ordene hans har beholdt sin kraft. Fordi de er dessverre like aktuelle 50 år senere.

Mezut Özil heter en fotballspiller med tysk pass og tyrkiske røtter. Özil spilte over 90 landskamper for Tyskland, før han for to uker siden avsluttet sin landslagskarriere- i protest mot det han mener er diskriminering fra det tyske fotballforbundet.

Mottagelsen har vært mildt sagt blandet. Özil er en fantastisk fotballspiller på sitt beste, men ble av tyskerne sett på som en av de største syndebukkene da de ydmykende ble slått ut av sommerens VM i Russland allerede i gruppespillet.

Özil har en utstråling som aldri har truffet den tyske tradisjon i hjertet. I tillegg møtte Tyrkias kontroversielle president Erdogan i tidligere i år. Slikt blir for mye for en del landsmenn. Özil har sveket de tyske idealer- hva de nå er.

Selv sa Özil det slik da han sluttet på landslaget: «Jeg er tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper».

Gjenklangen fra Tommie Smiths ord om hendelsene 50 år tidligere kunne nesten ikke vært tydeligere.

1968 har altså ikke produsert de virkningene man håpet. Det eneste året med en hel generasjon oppkalt etter seg har – av uvisse grunner – heller ikke bidratt med mennesker som i ønsket grad har endret verden.

Ordene hans har beholdt sin kraft. Fordi de er dessverre like aktuelle 50 år senere.

Knapt en statsminister eller president har blitt født akkurat dette året, i noe land i verden.

Heller ikke i Frankrike.

Marine Le Pen husker ikke OL i Mexico i 1968. Men hun er ikke bare bursdagsbarn. Hun er en av de mest fremtredende representantene for de holdninger som lever i verste velgående den dag i dag. De som hindrer en nedbygging av fordommer når det gjelder rase, religion og legning, også innen idretten.

Men Marine Le Pen vil for alltid huske at hennes Frankrike ble verdensmester i sommer, uten at hun lot seg rive med av det. Det franske landslaget symboliserer nemlig mye av hva det moderne Europa kan stå for: verdens sterkeste enhet, satt sammen av en enestående blanding av farge, tro og bakgrunn.

Og ikke minst symboliserer de håpet om at idretten faktisk kan være med og vise vei.

For Marine Le Pen og alle vi andre som fyller 50 år i dag.

Følg NRK Debatt på Facebook