Blodfans

Her kan du lese saken på nordsamisk

Inferno, Roadburn, Tons of Rock, Copen Hell, Roskilde, Iron Maiden i Lisboa, Beyond the Gates og Midgardsblot. Er du mer enn middels interessert i tungrock og metal, er sjansen stor for at du skulle på minst én av disse festivalene i år. Finn Arne Nystad skulle på alle.

35 år med tungrock

Finn Arne husker ikke helt når det begynte, men det var muligens da Oslo-bandet Road gjestet hjembygda Karasjok på 80-tallet. En tid da rockemiljøet i bygda var sterkt. Deretter har det bare blitt mer og mer. Motörhead i 85, Deep Purple, Status Quo og Pretty Maids i 87 og Metallica i 88.

– Det jeg husker best, er hvor stas det var å se Metallica i 88. Vi var fire-fem stykker fra Karasjok som skulle dit. Det var en av gutta som ikke rakk flyet, sier han og ler.

Alle konsertene han har vært på er skrevet inn i en liste som begynner å bli ganske lang. Et gjennomsnitt på 73–74 konserter årlig, bygd opp over 35 år. Nå fyller han året med rundt 200 konserter og enda finnes de som får med seg flere konserter.

– Jeg har noen kompiser som er på langt flere. Det er helt vilt, de er på 300 eller noe sånt. Konsert nesten hver dag.

Året fylles med konserter og festivaler over hele verden. Alt fra 70.000 «Tons of Metal» på et cruiseskip i Karibia til «Beyond the Gates» i Bergen.

HIM for alle pengene

Danny Hyross sitter på rommet sitt omringet av LP-plater og plakater av band og artister. Festivalbåndet fra den siste Justin Bieber-konserten henger til pynt på soveromsveggen, like ved plakaten av favorittbandet HIM som han har kjøpt for hele 3000 kroner.

– Det går ikke bare i rock, smiler han og viser frem armbåndet fra Bieber-konserten.

Han har hatt en glødende lidenskap for musikk siden han var barn, men det var bandet HIM som virkelig fikk det til å brenne. Som 14-åring fikk han muligheten til å se HIM i Sverige, noe han beskriver som en helt syk opplevelse.

«Det er noe med å se sitt favorittband for første gang».

– Du glemmer tid, sted, du glemmer alt. Du bare lever for det som skjer der på scenen i en og en halv time, sier han.

Etter konserten satte han seg et mål, han skulle se bandet HIM én gang i året. Et mål som viste seg å være for lavt. Det var ikke mulig å holde seg til bare én. Da bandet la opp i 2018, hadde han vært i opp mot 50 land og på hele 170 konserter. Det er over 12 konserter årlig.

Lever for konsertene

I dag dreier livet hans seg rundt turnélistene til favorittbandene hans, metalbandet HIM og det britiske bandet Asking Alexandria.

Danny forteller gjerne om den siste reisen han var på, like før korona brøt ut. Han og bestevenninnen var i New Orleans på «ShipRocked», en årlig musikkfestival på et cruiseskip. Målet var å se Asking Alexandria.

– Folk snakker om hvor de skal reise i høstferien, vinterferien, påskeferien og sommerferien. Men jeg er sånn «når er turneen?». Det er det som er min ferie.

For å leve denne drømmen må det prioriteres hardt. Danny lever nesten et kjedelig liv hjemme i Norge, og i perioder har han jobbet syv dager i uken og tatt ekstra vakter for å spare opp til turneene.

– Det er verdt det. Det er på den måten vi får penger nok til å ikke bare dra på én konsert, men ta 30 i strekk.

Halve moroa

Lidenskapen for konserter fører gjerne til en del reiser. Finn Arne reiser verden rundt på store festivaler og konserter. Iron Maiden er størst, og han prøver å få med seg så mange konserter som mulig før det er slutt.

– Maiden er størst. Jeg må se dem mest mulig nå, for de har jo ikke så jævla mange år igjen. Nicko McBrain, trommisen, er jo 67–68 nå og de har sagt at de holder på til han sier han ikke klarer å henge med lenger.

Når man følger et band gjennom flere konserter på en turné, handler det like mye om å treffe venner som å se selve bandet. Metalmiljøet som reiser rundt på konserter er så lite at man kjenner folk igjen.

– Det er nesten som et eget samfunn som reiser jorda rundt og ser på konserter.

– Altså, uansett hvor jeg drar, om det er 70.000 Tons eller om det er Vegas, så treffer man de samme folkene.

Danny har virkelig utnyttet sin lidenskap til å reise rundt i verden. Han ramser opp de store byene som alltid har konserter, som New York, Köln og London, men det er de ukjente stedene som er mest spennende.

– Det å lande et nytt sted i verden, gå ut av flyplassen og bare se foran seg og tenke: «Shit vi er i, la oss si.. Shanghai for første gang», det er en ubeskrivelig følelse.

Turnélivet har ført han til mange rare byer i verden, som han kanskje aldri ville opplevd ellers. Byer som han faktisk ikke hadde hørt om en gang. Han viser frem bilder fra Timisoara i Romania, og mimrer til da han våknet på en festival midt i Alpene.

– Vi ender opp på mange rare steder i verden, det er halve moroa, smiler han.

Brukt en million

Å reise rundt på konserter, er ikke en billig lidenskap. Danny konkluderer med at han må ha brukt rundt en million kroner bare på HIM. Men det er jo tross alt en lidenskap og da tilpasser man seg.

– Jeg har sluttet å kjøpe merch nå, jeg vil heller bruke alle pengene på reise, sier Danny.

Alt handler om prioriteringer. Det er både Finn Arne og Danny klar på. Pengene som brukes på konserter, er penger han hadde brukt andre ting, påpeker Finn Arne.

– En helg på byen koster jo fort flere tusen kroner. Da er det bedre å reise et annet sted for å se et band og ta seg et par pils der i stedet, sier han.

Men det er en del ting som gjør at livsstilen blir litt billigere.

Finn Arne har vært med såpass lenge at han kjenner både artister og arrangører, så han står på noen gjestelister og er fotograf på noen av arrangementene.

Det er også en stor fordel å bo sentralt i Oslo i forhold til det å bo i Karasjok, der han vokste opp. En billett, tur-retur mellom hans nærmeste flyplass Lakselv og Oslo, kan fort bli dyrere enn en tur til USA.

– Jeg husker da jeg var og så Metallica i Oslo i ’88. Tror den billetten kostet seks-syv tusen kroner. Det er jo mer enn det jeg betalte da jeg fulgte Enslaved i California i 2015. Da reiste jeg til LA og hjem fra San Francisco for 4500 kroner, sier han.

Timet og tilrettelagt

Med unntak av penger, er det som regel tid og mulighet som stopper de fleste musikkelskere fra å leve som Finn Arne og Danny. Hemmeligheten ligger i timing, fleksibilitet og villigheten til å gjøre det drastiske.

Finn Arne startet et enkeltmannsforetak i IT-bransjen. Det ga ham den fleksibiliteten han trengte for å kunne dra på konserter.

– Jeg trenger ikke be sjefen om fri, jeg drar når det passer meg.

Til og med familielivet til Finn Arne passer livsstilen hans. For noen år siden fant han seg en kjæreste som har de samme interessene som han selv. Det er viktig for ham, ellers ville det nok ikke gått så bra.

– Hadde aldri kunne vært sammen med noen som ikke hadde samme interesser som meg. Det hadde ikke gått.

– Jeg sier opp

Danny, derimot, jobbet i en barnehage i mange år. Noe som dessverre ikke var kompatibelt med turnélivet. Det var ikke fleksibelt nok og han klarte ikke alltid å få fri for å følge bandet sitt. En dag var det nok.

– Det er nå eller aldri, dette er min eneste sjanse til å se HIM i Japan, tenkte jeg og sa opp, forteller han.

Han sluttet i jobben og dro på en Asia-turné til Kina og Japan i steden for å jobbe mandag til fredag i barnehagen. Da han kom tilbake fikk han seg en jobb som passet han mye bedre, nemlig en jobb som flyvert.

– I tillegg til at jobben er fleksibel, så er det en stor bonus at jeg får billigere flybilletter.

Det var før. Plutselig var det ingen konserter å reise til. Og jobben som flyvert er satt på vent.

Alt ble satt på vent

Konsertåret 2020 fikk en tidlig og brå slutt. I hvert fall når det gjelder fysiske konserter. Over hele verden er turneer og festivaler avlyst, Koronapandemien har gjort det umulig å dra på konsert.

For de fleste betyr dette at de må kansellere en eller to helgeturer. Finn Arne derimot, har kansellert syv festivaler og fem store konserter. Han tenker litt på det, før han sier at han ikke tar det så tungt. Han går nemlig ikke glipp av noe han ikke har sett før, og han sparer penger.

– Det er litt surt å ikke få med seg Faith No More, da. Jeg har ikke sett dem på elleve år. Men jeg sparer jo tullete mye penger på det her, sier han.

Danny ser på HIM-plakaten sin. Han er sjokkert over hvordan livet hans kunne forandre seg på så kort tid. Livet hans er snudd på hodet og nå sitter han «stuck» i leiligheten på Carl Berner i Oslo.

Han skulle egentlig vært på konsert med den lovende artisten Yungblud. Planen var å følge konsertene hans i Storbritannia i mai.

– Men nå er jeg her da, i Oslo.

Savner «the real deal»

I en tid med restriksjoner på hvor mye publikum en konsert kan ha, er det en annen arena som har tatt over. Digitale konserter er i full marsj fremover med varierende profesjonalitet og kvalitet. Finn Arne har bare sett Enslaved og Kvelertak sine konserter, men kjøpte til gjengjeld ekstra digitale billetter for å støtte opp om dem.

– Det som er bra med digitale konserter, er at man slipper knuffingen og de svette armhulene til fyren ved siden av deg.

Danny har heller ikke sett så mange digitale konserter. Han synes det er et supert initiativ, og liker spesielt de akustiske konsertene, men det slår ikke «the real deal».

– Forventningene når man står der, lysene slukkes, introtapen kommer på, bassen i gulvet som dundrer, fullpakket konsertsal og det er altfor varmt. Alt er så elektrisk.

Også Finn Arne er litt skeptisk til digitale konserter. Han savner det sosiale aspektet med å møte kompiser og føle stemningen. Den delen forsvinner, mener han.

– Å sitte hjemme foran TV-en, drikke øl og se på konsert alene. Det er litt trist, altså.