Aage Guttormsen fra Tana.

HISTORIEN: Aage Guttormsen har lest mye i boken Finnmark i flammer.

Foto: EILIF ASLAKSEN / NRK

Aages pappa ble dødsdømt og ventet på å bli skutt

Like før geværene ble rettet mot Nils Henrik Guttormsen spurte han den tyske offiseren om han trodde på Gud.

Flere titalls tusen tyske soldater er på flukt innover Varangerfjorden. De er jaget ut av Kirkenes av den russiske armé. Byen befris 25. okober 1944.

Noen dager senere blir det brutale kamper ved Neiden. Kommandantene har det travelt med å komme seg over Tanaelva før de blir tatt igjen.

Derfor må brua sprenges for å forsinke de russiske soldatene.

Midt i dramaet havner mange sivile.

Vestre Seida i Tana, 6. eller 7. november 1944:

37-åringen kaster seg ned når han oppdager tre tyske soldater nede på veien. Han ligger musestille mens han forsiktig løfter hodet for å se hva som skjer.

Men så hører han lyden han straks kjenner igjen: Kneppene fra riflesikringer som åpnes.

Nils Henrik Guttormsen er omringet av en flokk tyske soldater like ovenfor den nedbrente gården sin. Soldatene kommer imot ham. De spisse geværbajonettene er rettet mot kroppen hans.

«De tar ryggsekken og ransaker den. En tar kniven fra beltet. En begynner å eksaminere. Jeg sier sannheten uavkortet. Jeg skal hente mat til familien som er rømt opp i fjellet. Så ser de på føttene mine. Komager, det er russisk fottøy. Jeg må være en russer, iallfall spion for russerne.»

Plutselig knatrer det fra maskingeværer like ved. Nils Henrik og de tyske soldatene havner midt i kuleregnet. Russiske soldater hadde tatt igjen tyskerne.

Nils Henrik Guttormsen

SNAKKET LITE: Dette er Nils Henrik Guttormsen fra Vestre Seida i Tana. Bildet er tatt i 1965.

Foto: Privat

Dette var en av de siste trefningene mellom nazistene og den russiske armé på norsk jord.

75 år senere sitter Aage Guttormsen hjemme ved Tana bru. Han har funnet fram boken «Finnmark i flammer». Her er historiene om det som skjedde under de dramatiske novemberdagene i 1944, beskrevet.

Et av kapitlene i boken handler om en bonde fra Tana.

– Jeg visste ikke noe om dette før jeg leste den på slutten av 1950-tallet, sier Aage Guttormsen til NRK.

Bonden var Aages pappa.

Eksplosjonen ristet gammen

Sammen med kona og døtrene på ett og seks år hadde Nils Henrik Guttormsen flyktet opp til sideelven Máskejohka. Med en ku og en kalv slo de seg ned i en gamme 31. oktober 1944.

I likhet med tusenvis av finnmarkinger nektet de å følge ordren om å tvangsevakueres. Trusselen om dødsstraff og brenning av hus og hjem, ble neglisjert.

Dagen før Nils Henrik snek seg ned til gården for å hente maten han hadde gravd ned, hørtes det voldsomme drønn. Bakken skalv milevis unna. Også gammen hvor familien Guttormsen lå, ristet.

I dag er det nøyaktig 75 år siden tyskerne sprengte Tana bru.

Tana bru

Tyskerne sprengte Tana bru etter at det var blitt mørkt. Brua ble liggende i elva. Til nå er det ikke funnet noen bilder som tyskerne selv tok under tilbaketrekningen. Dette bildet er tatt i 1946.

Tana bru ble sprengt 5. eller 6. november 1944 i forbindelse med nazistenes tilbaketrekning fra Øst-Finnmark. Bildet er trolig tatt i 1946.
Foto: Finnmark fylkesbibliotek
Foto: Finnmark fylkesbibliotek

Lokalhistoriker Rune Rautio har ikke funnet det eksakte tidspunktet i krigsarkivene i Tyskland. Han har gått igjennom dagsrapporter fra de tyske armékorpsene.

– Mye tyder imidlertid på at sprengningen skjedde på kvelden 5. november eller natt til 6. november, sier han til NRK.

Historiker Dag F. Simonsen har undersøkt både skriftlige og muntlige kilder. I boka «Tana og Polmak 1944-1945» utgitt av Tana historielag, konkluderer han slik:

– Jeg tror at Tana bru ble sprengt om kvelden søndag 5. november 1944.

Tanabru

RESTENE AV BRUA: Etter krigen ble det bygd en ny bru over Tanaelva. Den store fiskestanga i forgrunnen er laget av restene fra brua som tyskerne sprengte. Idéen til fiskestanga hadde tidligere kultursjef i Tana, Roy Olsen. Stanga ble laget av Reidar Wigelius.

Foto: Eilif Aslaksen / NRK

Ble brukt som levende skjold

Nils Henrik Guttormsen regnet med at sprengingen av brua tydet på at tyskerne hadde forlatt bygda. Derfor tok han sjansen på å gå ned til hjemgården.

Men han ble tatt til fange av tyske soldater.

– Det er et under at han ikke ble truffet under skuddvekslingen. En av soldatene hadde grepet fatt i ham og nærmest brukt ham som levende skjold. Kulene fra russernes maskingeværer traff heldigvis ikke, forteller Aage Guttormsen.

Ferden fortsetter nordover langs Tanaelva. Sammen med troppen på 30-40 soldater går Nils Henrik. Han får beskjed om at kommandanten skal avhøre ham når de kommer til bygda Masjok.

Men kommandanten har dratt videre. Slik forteller Nils Henrik:

«Flere trakk revolvere og ville bruke dem – mot meg. Andre advarte. Men så skjøv de meg ut av døren og gjorde seg ferdige til å gi meg nådekulen».

Han dukker imidlertid og passer på å ha tyskere rett ved siden av seg. Derfor skyter de ikke mot ham.

En ny ordre kommer fra kommandanten. Mannen tyskerne trolig mistenker å være russisk spion, skal avhøres.

Komagene hans blir gjennomvåte på den sørpete veien. De går forbi nedbrente hus og dyr som er skutt. Bak seg legger soldatene miner for å forsinke russerne.

Evakueringen av Finnmark i 1944

GJENSKAPT: 24. oktober 2014 ble det laget en forestilling som viste tyskernes tilbaketrekning fra Øst-Finnmark. Dette skjedde i Rustefielbma. Her stoppet også de sovjetiske styrkene. De ble avløst av norske tropper 27. november 1944.

Foto: Eilif Aslaksen / NRK

Spørsmålet som utsetter henrettelsen

Planen er at Nils Henrik skal avhøres når de rekker fram til bygda Holmfjell. Men nok en gang har sjefen dratt videre. En høyere offiser får imidlertid en muntlig rapport om Guttormsen.

«Det ble snakket fram og tilbake om min skjebne. Det fikk et ugunstig resultat for meg. En skarp ordre fra offiseren: 50 meter til side – skyt – forstått? Det skulle altså bli enden.»

På fjellet venter familien til Nils Henrik helt uvitende om det som skjer. Han kommer på at en dødsdømt kanskje har krav på å få oppfylt en siste bønn. Den troende tanaværingen ber om å få snakke med offiseren.

Det er da han spør: «Tror De på Gud?»

Etter hvert svarer tyskeren ja. Deretter fortsetter Nils Henrik:

«Den Gud De og jeg tror på har mitt liv i sin hånd, også Deres. Hvis han sparer Deres liv i sluttkampene som forestår Dem, da vil det sikkert bli glede hjemme hos Deres familie når De kommer hjem. Samme glede kan De gi min familie i natt om De gir meg fri. Men gi meg i alle fall tid til å be Gud at han gir Deres kjære den gleden at De vender hjem når krigen er over.»

37-åringens siste bønn treffer offiseren. Marsjer videre er hans nye ordre.

Ut på natten kommer de fram til en ny bygd. Bare et hus står igjen i Rustefielbma. Alle andre bygg står i brann. Familiefaren regner med at kommandanten holder til i det sparte huset. Men heller ikke her er den høyste offiseren som skal avgjøre hans endelige skjebne.

Frykten for å bli tatt igjen av russerne har skapt hastverk.

Fullstendig utkjørt, våt, kald og med en mage som ikke hadde fått i seg mat på flere døgn, nektet Nils Henrik Guttormsen å gå videre. Kolonnen med russiske krigsfanger og krigstrøtte tyskere skulle videre over Ifjordfjellet.

Igjen diskuteres det. Minuttene går. Bonden fra Vestre Seida ved Tanabredden venter nok en gang på at dødsdommen skal fullbyrdes.

«De så på hverandre som i villrede. Men offiseren kom fram og erklærte at jeg var fri og kunne vende hjem til familien. Jeg bukket et skjevt kniks og mumlet hjem. Mitt hjem var en branntomt som vi passerte på veien hit.»

I novembernatten går han i fjellene mot området hvor resten av familien holder til. Han må vasse over iskalde elver. Neste formiddag finner han fram til gammen.

I august 1945 blir Aage født.

– Far snakket veldig lite om dette. Det kunne gå lang tid mellom gangen han fortalte noe. Jeg kan tenke meg at han ikke ville rippe opp i de traumatiske opplevelsene, sier han til NRK.

Mange år etter at boka hvor han skildret sine opplevelser var kommet ut i 1949, fortalte Nils Henrik flere detaljer til blant annet barna sine.

– Jeg kan ikke si at vi merket noe om han slet psykisk med det han hadde vært igjennom. Det ble ikke snakket noe om dette heller. Han sa at han hadde en hjelpende hånd over seg, forteller Aage Guttormsen.

En siste hilsen fra Tyskland

I februar 1947 får Nils Henrik Guttormsen et brev i posten. Det er fra en av soldatene som tok ham til fange i 6. november 1944.

I brevet skriver tyskeren:

«Dere har grunn til å hate oss for våre handlinger i Norge, ikke minst i Finnmark. Det tør være vanskelig for dere å regne med at vi handlet etter ordre. Jeg var den som tok kniven fra Dem. Da De ble frigitt, skulle De ha den igjen, men De sprang fra oss så fort at det var ikke mulig å få levert Dem den. Nå er den kommet vekk for meg, men i fall dette brev når Dem og De gir meg svar og sikker adresse, vil jeg sende Dem en annen gjenstand som erstatning.»

Aage Guttormsen er i dag glad for at boka Finnmark i flammer ble laget og utgitt i 1949.

– Jeg er redd for at historiene ville ha forsvunnet med tiden, sier 74-åringen fra Tana.

Forfatteren og redaktøren av «Finnmark i flammer» var Bertine Ruud Hellesnes. Hun kom fra Østlandet og jobbet som lærer ved Seida skole i Tana fra 1946 til 1947.

Minnesmerket Muitu/Erindring utenfor Tana kirke i Rustefielbma. Det ble avduket 24. oktober 2014. Krigsminnesmerket er laget av kunstneren Annelise Josefsen.

MINNESMERKE: Ved Tana kirke i Rustefielbma er det satt opp et minnesmerke. Muitu-Erindring er navnet. Det ble avduket 24. oktober 2014, og er laget av kunstneren Annelise Josefsen.

Foto: Frank Martin Ingilæ

MER OM 1944: Dette bør du vite om frigjøringen av Øst-Finnmark

KILDER:

«Finnmark i flammer». F. Bruns bokhandels forslag. 1949. B.R. Hellesnes.

«Tana og Polmak 1944-1945. Minnemarkering, opplevelser og fortellinger». Tana historielag. 2015