– Dødsriget er her i Birtavarre

Forfatter Odd Sivertsen vokste opp i etterkrigstiden i Kåfjord i Troms.

Familien var læstadianske sjøsamer.

Rundt kjøkkenbordet hjemme ble det ofte diskutert både nyheter og ting som skjedde i bygda.

Men det var ett samtaleemne som aldri kom opp. Noe som Odd aldri fikk lære noe om som barn.

– Jeg vokste opp i Kåfjord og visste ingenting om Birtavarre gruvene, forteller Odd Sivertsen.

Overraskelsen var derfor stor da Odd som lærerstudent fant ut hva som hadde skjedd i sin egen bygd.

Han ble kjent med historien om Birtavarre gruvene, ett av Norges største industrieventyr på den tiden. De utvann kobber fra malm fra 1898 til 1919.

Men hvorfor ble den historien fortiet?

– Birtavarre er ingen fluelort

Odd Sivertsen flytta fra bygda og tok utdanning. Han jobbet som lektor mange steder, i nord og sør.

Han ble også en etablert billedkunstner ved siden av lærerjobben. Og mot slutten av sin lærerkarriere ble han forfatter.

Men han klarte ikke å glemme Birtavarregruvene.

– Folk snakker om Birtavarre gruver som en fluelort. Men Birtavarre er ingen fluelort, sier Odd Sivertsen

– Det er en del av en stor, rå historie om utsuging og rå kapitalisme som foregikk i det samisk/kvenske samfunnet og som satte dype spor, forklarer Odd.

Det som fasinerte han mest med historien var hvorfor ingen snakket om det.

Han bestemte seg for å skrive en roman der handlingen er satt til gruvene og den strengt religiøse bygda på den tiden.

– For meg var det viktig å skrive denne historien og få frem at det har vært en industri i det samiske samfunn som har vært fortiet, forteller Odd.

En overraskelse dukker opp

10 år brukte Odd på å tilegne seg kunnskap om gruvene.

Han brukte både arkiver, lokalhistorikere og intervjuer med slektninger av folk som har jobbet der.

Odd fikk seg også noen overraskelser på ferden gjennom de gamle dokumentene.

– Bestefar sin bror jobbet og døde i Birtavarre gruven.

- Det visste jeg ikke før jeg var langt inni prosessen, forteller Odd

Hvorfor visste ikke Odd om sin gammelonkel fra før?

– Jeg har en bestefar som var flyttsame og kom fra Karesuando. Han ble satt bort og kom i komse til Storfjorden og voks opp der.

– Min mor ble også satt bort til sin tante. Så her er det svake bånd tilbake til slekta, forklarer Odd.

– Det var helvete på jord

De håpefulle som kom til Birtavarre for å jobbe, ble fort innhentet av realitetene.

De ble trukket i lønn om det var noe de gjorde feil. Hvis en var riktig uheldig kunne han ende opp med å skylde gruven penger på lønningsdagen.

Sikkerheten ble heller ikke ivaretat, og det var mange ulykker. Folk skadet seg og døde.

– Sanitærforholdene var under enhver kritikk. Det var et helvete på jord, sier Odd.

Arbeiderne ble stuvet sammen i brakker. Brakkene var kalde, og på vinteren presset vinden snø mellom sprekkene i veggen.

Lopper, lus og kakkelakker bodde også sammen med de i brakkene.

Samer og andre som ikke kunne norsk, fikk dårligere betalt.

– Da våknet læstadianerne også, penger betydde mye. Hvorfor skulle de ha mindre betalt fordi de ikke kunne norsk? Det er diskriminering satt i system, forklarer Odd.

Etter hvert ble det bra betalt, og det trakk mange arbeidere dit, også unge folk.

På det meste jobbet det 250 mennesker der.

Men mange ble fanget i en sirkel som det var umulig å komme seg ut av. De tjente penger på ukedagene, og i helgene festet de og drakk.

Journalister var glad de kunne forlate svinestien

I et avisinnlegg i Nordlys fra 1940 beskrives forholdene for arbeiderne i Birtavarre gruver. Det står blant annet at de ikke hadde tilgang til vann og at de på vinteren måtte krype gjennom en snøtunell for å få en vannskvett. De besøkte også brakkene, og var ikke særlig imponerte.

Vi vil ikke forsøke paa å beskrive rummets utseende. Vi vil kun bemerke at vi var opfyldt av en næsten religiøs taknemlighet for at vi kunde forlate svinestien naar vi vilde.

- Det var meget karakteristisk hvad en av de ældre arbeiderne uttalte: Præsterne taler om dødsriget, sa han, men dødsriget er her i Birtavarre.

Ingen tårer i Moskogaisa

Etter å ha fordypet seg i historien om Birtavarre i 10 år, hadde Odd samlet nok info til å begynne å skrive en bok.

Det ble en roman om en samisk kvensk gutt, Enok, som mistet moren sin på Skibotnmarkedet.

Heldigvis for Enok ble han ikke hjemløs. En streng læstadiansk familie som tok han til seg. Selv om handlingen i boka er fiktiv, så er alt rundt historisk korrekt.

– Det er forferdelig skremmende når du som lite barn står mellom beinene til folk, store kvinnfolk og mennene som lukter piss og svette. Så blir du nesten tråkket ned og drept, minnes Odd Sivertsen.

Det er en bok som røsker i røttene til den samiske og læstadianske kulturen, forteller Odd.

Enok ender til slutt opp som arbeider i Birtavarre gruvene. Men hvordan går det med han til slutt? Boken kom ut i desember 2021 og heter “Ingen tårer i Moskogaisa”.

Fremmedfrykt før og nå

Det som motiverer Odd til å skrive en slik bok er at ungdommen skal få vite om hva som har skjedd.

– Hvis vi hadde visst dette som ung, så hadde det kanskje forandret vårt syn på oss selv, forteller Odd.

- Tenk at Birtavarre hadde en av datidens mest moderne smelteverk!

- Hva gjør det med et folk, eller en ungdom å vite?

Han håper at ungdom kan lære av det som skjedde i Birtavarre.

I starten var folk skeptiske på hverandre, og redd for det ukjente.

Men de lærte etter hvert å være sammen. Selv om de hadde forskjellige nasjonaliteter, tro, tradisjoner og samfunnsklasser.

– Boka har mye å si for vår forståelse av integrasjon og det som kommer av nye ting i ett samfunn, sier Odd.

Odd ønsker å få frem alle de nyansene og reflektere hva det gjorde med folk.

– Det var et eksperiment i ganske stor skala hvordan man integrerer folk. Det var jo virkelig en av de første i Norge, under ekstreme forhold, forklarer Odd.

Så Birtavarre gruver kan studeres i mange nivåer og i mange retninger.

Den pietistiske fortielsen

Under research til boka har Odd gjort seg opp noen meninger om hvorfor han aldri hørte noe om gruvene som barn og ungdom.

– Min mistanke var at det var en del av den pietistiske fortielsen. Så begynte jeg å grave i dette..

...og det gikk opp for meg at det var faktisk det det var, forteller Odd engasjert.

Med den pietistiske fortielsen mener han at det var et skille mellom den læstadianske verden og gruvearbeidernes verden.

De ville ikke snakke om brennvin, bannskap, dans, kortspill og fest. Det var det motsatte av hva de sto for.

– Dette skille antar jeg er en del av forklaringen til fortielsen av Birtavarre gruver og det som skjedde der, forteller Odd Sivertsen.

Lokalhistorisk bølge

Lokalhistorie var ikke så viktig på den tiden Odd Sivertsen var ung i etterkrigstiden, forteller historiker Einar-Arne Drivenes som er professor emeritus ved Universitetet i Tromsø.

I skolen ble lokalsamfunnets historie ikke vektlagt, med unntak av enkelte spesielt interesserte lærere.

Det var først og fremst foreldre, besteforeldre og familie som formidlet lokalhistorie. Hvis de ikke var interesserte, fikk heller ikke ungene vite noe om det.

– Det kom en lokalhistorisk bølge i Norge på slutten av 1960, begynnelsen av 1970 tallet, forteller Einar-Arne.

Historielag ble opprettet, bygdebøker ble skrevet og seminarer ble arrangert. De startet for alvor med forskning i landsdelens historie.

Dette var et fenomen som var landsomfattende, men var spesielt sterk i Nord-Norge hvor kunnskapene om lokal- og reginalhistorien hadde vært svakere.

Tror du Odd Sivertsen kan ha rett i sin teori om den pietistiske fortielse?

– Dersom læstadianerne ikke ønsket å formidle kunnskap om verket, kunne en jo tatt for seg andre sider enn drikke/festkulturen. Eller de kunne ha brukt de moralsk negative sidene som advarsel til ungdommen. Men dette vet jeg lite om.

– Det at kunnskapen om Birtavarre er langt større i dag kan en takke den «lokalhistoriske bølgen» for, mener Einar-Arne Drivenes.

Birtavarre gruver som skoleprosjekt

Barneskolen i Manndalen i Kåfjord har siden 1970 tallet hatt Birtavarre gruvene som tema.

Noe som passer bra med den lokalhistoriske bølgen rundt den tiden.

– På 70 tallet var elevene så heldige at de kunne intervjue personer i bygda som vært del av dette. Dette har vi skrevet ned og vi har også lydbånd av flere intervjuer, forteller kontaktlærer Siw Tuoremaa.

Gruvene i Birtavarre er et tverrfagligarbeid på Manndalen skole, med kompetansemål fra ulike fag. De anser det som viktig å bli kjent med sin egen lokalhistorie.

De har besøkt gruvene, studert forskjellige kilder, lært om enkeltpersoner og sunget sanger fra gruvetiden.

– I vår laget vi et fint bilde sammen. Bildet henger nå inne på skolen som kunst, forteller Siw.

Vi må ikke glemme

Industrieventyret i Birtavarre er fortsatt ukjent for mange. Men det er en del av Norgeshistorien vår, og den er ikke lenger fortiet.

– Det er en historie man ikke kan glemme, avslutter Odd Sivertsen.