NRK Meny
Normal

Hør Magne Ove Varsi reflektere rundt Sametingets utfordringer

Torsdag 9. oktober feiret Sametinget sin 25-årsdag. Journalist Magne Ove Varsi i NRK Sápmi reflekterte rundt Sametingets utfordringer.

Torsdag 9. oktober feiret Sametinget sin 25-årsdag. Journalist i NRK Sápmi reflekterte rundt Sametingets utfordringer.

Magne Ove Varsi holdt innlegg om Sametingets utfordringer.

Spill av videoen øverst i denne artikkelen.

Nedenfor følger Magne Ove Varsis innlegg i sin helhet.

Sametingets utfordringer

Jeg takker for invitasjon til å holde innlegg ved 25-års jubileet til det samiske folks representative organ i Norge. ”Sametingets utfordringer” er satt som tittel på det jeg skal snakke om. Sametinget vet nok selv best hvilke utfordringer det står overfor og hvor komagen trykker. Det jeg sier her, er basert på betraktninger utenfra. Den tilmålte tiden gir meg mulighet til å berøre et par prosesser og saker hvor Sametinget møter utfordringer utenfra eller hvor det er Sametinget som utfordrer.

Jeg står her i egenskap av å være journalist og kommentator ved NRK Sápmi. Det var jeg også for et kvartårhundre siden.

10. oktober 1989 rapporterte jeg fra åpningen av Sametinget på NRK Fjernsynets direktesending fra Kárášjohka. Begivenheten ble formidlet fra Hans Majestet Kong Olav V og hans følge kom kjørende i sine sorte limousiner og entret Kulturhuset i bygda, til den høytidelige åpningsseremonien var over.

At det var rikets monark som foresto åpningen av samenes folkevalgte organ, ble lagt merke til langt utover det samiske samfunn. Kongens tilstedeværelse og velsignelse ga Sametinget offisiell status, markerte at tinget er en naturlig del av Norges statssystem og signaliserte allerede fra starten av at det skal være et organ med innflytelse i samiske spørsmål. Begivenhetens alvor og høytidelighet, og oppmerksomheten den avstedkom, innebar også en utfordring for Sametingets politikere til å være ansvarsfulle og aldri hvile i sin gjerning for det samiske folks rett til selvbestemmelse, land- og ressursrettigheter, språk og kultur og grunnleggende friheter.

I dag vet vi at Sametinget opp gjennom årene har opparbeidet seg atskillig innflytelse i det offentlige rom og vist seg å ha større makt - riktignok en større informell enn formell makt - i enkelte saker enn det statlige myndigheter har vært villige til å innrømme det i lovs form. Samelovens paragraf 2-1 gir rom for ulike tolkninger av Sametingets makt og myndighet. På den ene side står tinget fritt til å ta opp og arbeide med alle saker som det selv oppfatter å være av betydning for samene. Det kan altså behandle ethvert forhold i det samiske samfunnet eller enhver sak som er relevant for samer. På den annen side er det er opp til andre organer, organer som alltid vil ha et ikke-samisk styringsflertall – dvs. regjering og Storting – å avgjøre om Sametinget skal kunne forvalte midler som bevilges til samiske formål over statsbudsjettet. Formell beslutningsmyndighet får Sametinget når og hvis Stortinget bestemmer det i lovs form eller på annen måte.

Det er en utfordring for Sametingets representanter først å bli enige seg imellom om og hva de skal kreve beslutningsmyndighet i. En enda større utfordring er deretter å oppnå gehør for sine krav om beslutningsmyndighet hos politikere som bestemmer i Norges lovgivende forsamling.

Slik jeg ser det, var norske myndigheter i perioden fra 1989 til 2005 på vei mot en stadig større anerkjennelse av at samene utgjør et eget folk som har rett til selvbestemmelse innenfor nåværende statsgrenser og –system på like fot med det norske folk.

I de innledende periodene ble Sametinget riktignok behandlet som et ordinært høringsorgan i samiske spørsmål, som er underlagt departementet med ansvar for samiske saker i regjeringen. Dette skjedde selv om tinget representerer et helt folk. Regjeringen forventet at Sametinget skulle avfinne seg med at det er et underliggende statlig forvaltningsorgan, og skulle gå såkalt tjenestevei via departementet med sine ærender. Det klareste eksempel i så måte var Ráitevárri-/Rio Tinto-saken i 1994. Da reagerte daværende kommunalminister Gunnar Berge (Ap) i 1994 med å refse sametingspresident Ole Henrik Magga fra Stortingets talerstol for angivelig å ha gått ut over sin kompetanse og dermed brutt loven da Magga stilte opp på Karasjok-fjellet og leste opp en anmodning på vegne av det samiske folk til det multinasjonale gruveselskapet Rio Tinto. Sametingspresidenten ba Rio Tinto om å opphøre med all mineralletevirksomhet i Ráitevárri inntil samenes land- og naturressursrettigheter var avklart, noe som falt statsråden tungt for brystet.

Sametinget svarte med at regjeringen ikke kan instruere et folkevalgt organ. Hendelsen viser hvordan Sametinget tidlig i sin virksomhet utfordret regjeringen som talerør for det samiske folk med vlje til makt. Gjennom Ráitevárri-saken viste Sametinget at det er beredt og kapabelt til å tilkjempe seg symbolsk makt i saker hvor statlige myndigheter ikke vil gi det formell beslutningsmyndighet.

Jeg vil videre trekke fram prosessen fram til Stortingets endelige vedtak om finnmarksloven i 2005 som en milepæl i Sametingets arbeid med å opparbeide seg makt og innflytelse. Under behandlingen av finnmarksloven i 2005 oppnådde Sametinget en påvirkningskraft som kanskje få hadde kunnet forestille seg da tinget ble etablert i 1989. I begynnelsen jublet alle over at samene endelig hadde fått et eget organ hvor meninger kan brytes og hvor disse til slutt skal materialisere seg i omforente standpunkter i samiske saker.

Men da den borgerlige regjeringen, Bondevik II, i 2005 la fram en lovproposisjon om finnmarksloven til Stortinget som verken Finnmark fylkesting eller Sametinget var fornøyd med, viste Sametinget sin vilje og evne til å utfordre sentralmakten. Sametinget hadde da også en god sak. Et ekspertutvalg slo nemlig fast at regjeringens lovforslag ikke oppfylte kravene som internasjonal folkerett oppstiller om urfolks eierrådighet over sine egne tradisjonelle land og territorier. En finnmarkslov som plasserte samene i mindretallsposisjon i landeierorganet var i strid med folkeretten.

Striden hardnet da til mellom regjeringen og Sametinget. Den kunne ha utviklet seg til en vedvarende konflikt om eiendomsretten til 95 prosent av Finnmarks landarealer. Og den ville definitivt ha skadet Norges omdømme internasjonalt som en menneskerettighetsnasjon og forkjemper for urfolks rettigheter. I prosessen rundt finnmarksloven hendte det imidlertid noe som aldri tidligere hadde skjedd. Stortingets justiskomité inviterte for første gang, ikke bare i samenes historie, men også i Stortingets egen historie, parter utenfor nasjonalforsamlingen til konsultasjoner om et lovforslag som regjeringen allerede hadde lagt fram for Stortinget. Konsultasjonene som ble ført, fikk preg av nærmest å være forhandlinger, dvs. at representanter for Sametinget og Finnmark fylke faktisk deltok i den konkrete utformingen av en lovtekst som landets lovgivere til slutt formelt skulle vedta.

Prosessen endte med at Sametinget fikk halvparten av Finnmarkseiendommens styrerepresentanter, som innebærer en medbestemmelse i eierorganet. Videre oppnådde Sametinget at bruks- og eiendomsrettighetene til grunnen i Finnmark skulle utredes videre gjennom Finnmarkskommisjonen.

På tampen av konsultasjonsprosessen fikk Sametinget også regjeringen til å gi innrømmelser i form av en utredning om samers og andres fiskerirettigheter i havet utenfor Finnmark. I prosessen om finnmarksloven viste Sametinget at det som politisk organ ikke først og fremst er ute etter å protestere mot myndighetenes tiltak, men at det faktisk er en konstruktiv samarbeidspartner når det gis mulighet til konsultasjoner og forhandlinger som skjer i god tro.

Fra 1989 til 2005 gikk altså Sametinget fra å bli behandlet som et ordinært høringsorgan til formelt å være en konsultasjonspartner for statlige myndigheter. Det neste steg for Sametinget kunne forventes å være å få en status som en reell forhandlingspartner med statlige myndigheter i saker med særlig betydning for det samiske folk.

Både Stoltenberg I-regjeringen og Bondevik II-regjeringen har i stortingsmeldinger om norsk samepolitikk på begynnelsen av 2000-tallet slått fast at det samiske folk har rett til selvbestemmelse. Men, etter at finnmarksloven var blitt vedtatt i 2005, Sametinget hadde fått medbestemmelse i eierorganet Finnmarkseiendommen, Bondevik II-regjeringen og Sametinget hadde underskrevet konsultasjonsavtalen om samiske saker og Stoltenberg II hadde overtatt regjeringsmakten, begynte reverseringen av norsk samepolitikk.

Sametinget har måttet tåle flere tilbakeslag i arbeidet med å bygge seg opp som et organ med kompetanse til å fatte beslutninger i interne og lokale samiske anliggender. I konsultasjonene om mineralloven i 2009, om kystfiskeutvalgets innstilling i 2012 og om omorganiseringen av reindriftsforvaltningen i 2013 regelrett overkjørte den rødgrønne regjeringen Sametinget. Sametingets synspunkter og krav i disse sakene ble registrert, men ikke tatt hensyn til. Sametingets forsøk på å påvirke utfallet i disse sakene gjennom dialog viste seg å være fånyttes, og samenes folkevalgte organ ble satt tilbake i en rolle som høringsorgan. «Vi har hørt hva dere sier, men gjør som vi vil,» er beskjeden som gis mellom linjene.

Beslutningsmyndighet og forhandlingsrett er nok noe Sametinget kan se langt etter, skal vi tro utsagnene til både landets forrige regjeringssjef Jens Stoltenberg (Ap) og nåværende statsminister Erna Solberg (H). Begge har i intervju med NRK Sápmi uttalt at selvbestemmelse, herunder selvstyre i interne og lokale samiske saker, ikke er aktuell politikk verken for venstre- eller høyresiden i norsk politikk.

Avslutningsvis vil jeg vil nå si noe om forvaltningen av samiske språk i Norge som en av utfordringene til Sametinget.
Under åpningen av Sametinget 7. oktober 1997 erklærte Hans Majestet Kong Harald V følgende:

”Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk. Den norske stat har derfor et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal bygge et sterkt og levedyktig samfunn. Dette er en hevdvunnen rett basert på samenes tilstedeværelse i sine områder som går langt tilbake i tiden.”

Her slår rikets overhode fast at nasjonalstaten Norge utgjør territoriet til to folk som var til stede og levde her da statens grenser ble trukket opp mot nabolandene. Og det var noe Hans Majestet ikke fant på selv, men erklærte på vegne av statens myndigheter. Jagland-regjeringen slo fast i Stortingsmelding nr. 41 (1996-97) om norsk samepolitikk at ”samene utgjør ett av de to statskonstituerende folk i Norge. [Og] norsk samepolitikk skal etterleve prinsippene nedfelt i generell internasjonal folkerett og urfolksrett.”

De to folkenes territorium er som vi vet rikt på både fornybare og ikke-fornybare naturressurser. Fiske, gruvedrift, tømmerhogst, olje- og gassutvinning osv. har brakt inn store inntekter til staten og velstand til samfunnet. Det er naturressursene på disse to folks felles territorium som har gitt Norge forutsetninger til å gå fra å være blant Europas fattige land til å bli verdens rikeste nasjon med velferdsgoder og solide samfunnsinstitusjoner som barnehager, skoler, universiteter, helseinstitusjoner, kulturinstitusjoner, osv.

Statlige myndigheter har sørget for at norsk språk, kultur og samfunnsliv ivaretas og utvikles i hele samfunnet, fra vi blir født, vokser opp og går gjennom utdanningssystemet, yter vår skjerv i arbeidslivet og takker av etter en lang arbeidsøkt og samfunnsinnsats. Vi får gå gjennom livet omsluttet av norsk språk, kultur og verdier, ja faktisk bæres vi på en norsk gullstol gjennom livet. Det norske er en selvfølge i alt vi foretar og forventer oss, alle ordninger, tjenester og tiltak baserer seg på norsk språk og kultur.

Også samene har fått nyte av denne likhetspolitikkens frukter. De får sin del av de norske samfunnsgodene. Som norske nordmenn. På norsk.

Men de ufattelige verdiene som staten har fått til sin rådighet, og som er blitt benyttet til å bygge opp det norske, er samtidig blitt brukt til å føre en politikk som har gått ut på å utslette samisk språk, kultur og samfunnsliv. Formålet har vært å skape en nasjon som er rent norsk, hvor det ikke er plass til minoriteter, og som skulle framstå som monokulturell og enspråklig.

Kong Harald beklaget da også i 1997 den uretten som statlige myndigheter, dvs. stortingspolitikere, regjeringssjefer og -medlemmer, statlige tjenestemenn og –kvinner og andre med ansvar for å utforme og gjennomføre statens politikk opp gjennom historien, har påført samene gjennom sine sterke assimileringstiltak. Vi skal være klar over at fornorskingen og andre nasjonalistiske tiltak er blitt til gjennom vedtak fattet av demokratisk valgte organer. Og de har vært med på å legitimere sameskepsis og antisamiske holdninger i dette samfunnet.

Det er ikke mange år siden samiske skilt ble skutt i filler i Nord-Troms, og fortsatt overrasker det få – om noen - når samiske skilt blir tilgriset med maling også andre steder i landet. At kommunale organer motsetter seg bruken av samiske stedsnavn og nekter å respektere samers språklige menneskerettigheter, er heller ikke egnet til å fange riksmedienes interesse og dermed rikspolitikernes engasjement.

Se på Tromsø. Kommunen hadde søkt om å bli innlemmet i forvaltningsområdet for samiske språk. Så ble det samiske tema for valgkampen i 2011. Motstand mot samiske skilt i bybildet var en sikker valgvinner, og det første det nye borgerlige flertallet i kommunestyret gjorde, var å trekke tilbake søknaden. Det lokale norske demokratiet seiret. Samene i Tromsø ble stående igjen som tapere. Med kommunen stående utenfor forvaltningsområdet for samiske språk er samiske barn og unge ikke sikret en rett til opplæring med samisk som førstespråk. I Tromsøs tilfelle ga Sametinget seg ikke, men fikk i stand en avtale som skal sikre samenes språkrettigheter i kommunen.

Denne og liknende saker om samisk språk lokalt i kommunene har Sametinget ingen formell myndighet til å foreta beslutninger i. Det er opp til det enkelte kommunestyret å ta avgjørelser om samisk språk lokalt. For kommunene i Norge har fått delegert et selvstyre i lokale anliggender. Et tilsvarende selvstyre i lokale og interne samiske saker, som vel språk må kunne defineres som, er ikke blitt gitt til Sametinget.

For at samer lokalt skal kunne nyte godt av sine språkrettigheter etter sameloven, er de avhengige av godvilje fra sine respektive kommunestyrer, som i all hovedsak består av en norsk majoritet.

Deretter er det er regjeringen som avgjør om kommuner som søker om å bli del av forvaltningsområdet for samiske språk skal få midler til det. Sametinget kommer først inn når de øremerkede midlene til samisk språk på statsbudsjettet skal overføres til kommuner som er med i forvaltningsområdet. Sametinget får lov til å foreta selve pengetransaksjonen. Sametingspresident Aili Keskitalo sa i en tale under Norske Samers Riksforbunds landsmøte sist helg at organisasjonens delegater må huske på at det er et ledd av selvbestemmelse når Sametinget er et forvaltningsorgan. ”Ofte framkommer det kritikk om at Sametinget er blitt et forvaltningsorgan for staten, og at den påfølgende byråkratiseringen gjør at de politiske visjonene og prosessene kan drukne,” sa hun.

På et seminar i regi av Gáldu, Kompetansesenteret for urfolks rettigheter, som jeg tidligere ledet, konstaterte sosialøkonom Rune Fjellheim, som i dag er direktør ved Sametinget, i 2008 at samenes folkevalgte organ bare forvalter 40 prosent av de totale bevilgningene til samiske formål. De resterende 60 prosent er det staten som forvalter. Han fortalte også at bare 22 millioner kroner av virkemiddelpostene på Sametingets budsjett, som i 2008 var på omtrent 300 millioner, er initiert av Sametinget selv. Dette utgjør sju prosent av Sametingets eget budsjett, og 2,9 prosent av de totale årlige statlige overføringene til samiske formål.

Det må oppleves som en utfordring for Sametinget og dets representanter at staten initierer og utformer 97 prosent av de samlede økonomiske virkemidlene på det samepolitiske området. Det må da også oppleves som frustrerende at staten initierer og utformer 93 prosent av den samepolitikken som forvaltes av Sametinget. Fjellheim konkluderte med at Sametinget i Norge ikke forvalter egen samepolitikk, men i stedet er en avansert forvalter av statens samepolitikk. Han sa at dagens system ikke er innenfor det som man med rimelighet kan betegne som samisk selvbestemmelse, og at det derfor er nødvendig med en ny ordning for finansiering av samepolitiske tiltak.

I 1997 sa Kongen at staten har et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal bygge et sterkt og levedyktig samfunn. Det betyr at den norske stat og dens myndigheter har et ansvar og en plikt til å gi det samiske folk forutsetninger til selv å bygge opp et vitalt samisk samfunn. Det må jo være et samfunn hvor kommende samiske generasjoner får leve og utfolde seg på dette felles norsk-samiske territoriet som samer, på samisk, i sin samiske kultur og sitt samiske samfunn. Dette er kanskje den største utfordringen til Sametinget.

Takk for oppmerksomheten!