Levde uvitende i 30 år om sin samiske identitet

– En ting er sikkert, jeg har alltid hatt tiltrekning mot det samiske, og spesielt mot naturen, men jeg har hatt vanskeligheter med å forklarer hvorfor jeg følte slik, sier Kurt-Egil Bjørkmo fra Hemnes i Nordland.

Han har brukt flere tiår av livet på leting etter sin identitet.

Dette er en historie om hvordan oppveksten ga Kurt-Egil flere spørsmål enn svar.

• Les også: – Mange samer føler sorg over tap av språk og identitet

Ingen visste

Kurt-Egil vokste opp i Bleikvassli, der han ble satt bort til fosterforeldre da han var ett år gammel. Hans mor døde etter en tvillingfødsel.

Hvorvidt moren hadde samiske røtter, fikk derfor Kurt-Egil ikke vite. Hans far snakket heller aldri om sin tilknytning til det samiske.

Han lurte også på hvorfor fosterforeldrene ikke hadde samme etternavn som han. Ofte følte han seg også annerledes enn andre, uten å forstå hvorfor.

• Les også: Samisk identitet er mer enn rein

Holdt det samiske skjult

Kurt-Egils bestemor på farssiden var fra Magerøya i Finnmark. Hun var same og gift med en som hadde aner fra Arjeplog i Sverige. Ifølge slektsforskere kan slekta hennes spores så langt tilbake som til 1600-tallet.

Mange av dem var tilknyttet reindrifta, men etter hvert ble de fastboende sjøsamer. Denne delen av slektshistorien var det bestemora valgte å ikke fortelle til noen.

Etter at Kurt-Egil fikk vite at bestemor var fra Finnmark, økte hans nysgjerrighet ytterligere. De siste 4 årene har han jobbet intenst med denne saken. På nettet har han vært støtt og stadig, på leting mer informasjon om slekten.

Fra folketellingene og i Digitalarkivet ser han at oldeforeldrene hans er registrert som lapper, som er en benevnelse som tidligere ble brukt om samer.

Bitene som manglet i puslespillet begynte så smått å falle på plass.

– Det samiske er utrolig viktig

Han er glad for at han omsider får mulighet til å fortelle andre om sin samiske bakgrunn. Dette er tross alt noe han har hatt med seg i underbevisstheten, og som han stadig sterkere føler er viktig for ham.

Dette å tilhøre det samiske. Nå har han håndfaste bevis.

– Det er viktig å få vite om sin identitet, uten det blir man identitetsløs, som ikke er en god situasjon en kan leve med, sier Bjørkmo.

Han er også glad for at han gjennom sin livsledsager er kommet nærmere det samiske.

– Jeg er heldig som får leve i lag med en samisk kvinne, som også har en onkel som driver med rein.

• Les også: Når er man samisk nok?

Kofte og stemmerett

Kurt-Egil har også lyst til få seg kofte, men han lurer litt på hvilken kofte han burde ha.

– I og med at bestemor er fra Skipsfjord på Magerøya i Finnmark, kan jeg kanskje bruke den sjøsamiske kofta derfra. Og bestemor var som kjent gift med en fra Arjeplog i Sverige, så da kan vel den kofta også være aktuell, hvis den finnes, sier Bjørkmo.

Han har også meldt seg inn i samemanntallet. Fra Sametinget fikk han nylig et brev, der de bekrefter at han nå er behørig registrert i samemanntallet.

– Det er viktig å ha tilhørighet til noe, og til høsten vil jeg også få stemme i sametingsvalget, sier Bjørkmo.

– Kanskje jeg kan få en joik

Mange år i uvisshet er endelig over for nordlendingen, men det er muligens fortsatt en liten ting som ville vært prikken over i`en, før en kan kalle seg same.

– Kanskje jeg med tid og stunder også kunne få en joik av noen, sier den ferske sametingsvelgeren litt spøkefullt.