NRK Meny
Normal

– Det føles som om verden kommer til oss

Lebesby var bygda som var truet av nedlegging, men så kom disse kvinnene langveis fra. – Da ble det lys igjen i husene og dyktige arbeidshender som styrker vårt lille samfunn, sier bygdas lærer Mari Sommervik.

Lebesby

Disse kvinnene fra Russland, Thailand, Nepal og New Zealand har sørget for at den lille bygda Lebesby i Finnmark ikke blir offer for enda mer fraflytting.

Foto: Liv Inger Somby / NRK

– Velkommen til ingenmannsland! Koffer i all verden kommer du hit? Har vi gjort noe galt?

En eldre mann sitter på en benk utenfor bygdas møteplass, Bøgeberg landhandel. Han smiler pent når jeg hilser på samisk "buorre beaivi" og setter meg ned hos han for å høre mer om bygda.

Read the english version of this article here!

Han er ungkar, egentlig skilt, slik han selv velger å presentere seg. Jeg forteller han om mitt ærend, at jeg er der for å snakke med alle damene som er kommet til bygda.

– Spennende, hvilken avis kommer du fra?

– Jeg kommer fra NRK eller enda bedre, fra selveste sameradioen, svarer jeg.

– Ikke fær til Kjøllefjord, dit er det langt og de som jobber i kommunen, de har glemt oss for lenge siden, advarer mannen.

Lebesby, Davvesiida på samisk, er en liten bygd i Lebesby kommune, som ligger lengst mot nord i Finnmark. Lebesby må betraktes som en fraflyttingskommune med en netto utflytting på nærmere 300 personer siden 1998.

Jeg sa til mannen min at jeg liker denne byen. Han sa at dette er Lebesby. Min drøm er en realitet i dag.

Aree Pansawad skriver om Lebesby
Lebesby

En rolig formiddag og det merkes at det er færre som ror fiske.

Foto: Liv Inger Somby

I Lebesby bor det omlag 85 mennesker. En bygd med butikk, skole, barnehage, eldresenter, bondegårder og noen få båter som ligger fortøyd et par steinkast unna land. Fiskebruket har vært stengt lenge og malingen flasser av.

Det er stille på kaia, i fjæra og på fjorden.

Les flere nyheter fra NRK Sápmi her

Noe skjedde for 15 år siden

– Jeg husker da jeg kom til Lebesby og vi kjørte inn i bygda, da så vi masse lys, gatelys overalt. Jeg trodde at jeg var kommet til en stor plass, men da jeg neste morgen sto opp så jeg bare et par hus og en svart sjø som hilste meg velkommen. Lysene som jeg hadde sett kvelden før var bygdas lange lysløype. Jeg kom hit en kald desemberdag i 2002. Slik beskriver bygdas nye "primusmotor", Pradit Myhre hennes første møte med bygda som skulle bli hennes hjem.

Pradit Myhre, flyttet til Lebesby

Pradit og lille Robert på to år.

Etter tre måneder ble hun gift med bonden Viggo, på selveste valentinsdagen i 2003.

Endringen skjedde gradvis etter at "Na" eller Laksanaporn Yabuha kom fra Thailand til Lebesby. Hun sendte brev til hennes venninner i Bangkok. Skrev om livet i nord, om den barske naturen og om klimaet. Hun skrev også om jobbmulighetene i Finnmark, gode lønninger, og hun skrev selvsagt også om de enslige ungkarene som bodde i bygdene.

"Na" var min matchmaker, sier Pradit. En dag ringte hun til meg i Bangkok og fortalte om Viggo, bondesønnen som skulle overta familiegården. Vi begynte å brevveksle. Jeg skrev på thai og Viggo svarte på norsk og "Na" fikset oversettere.

Det tok ikke så lang tid før Viggo reiste til Bangkok for å møte Pradit. De trivdes i hverandres selskap.

Lebesby

Aree og Pradit fra Thailand, Kamala fra Nepal, Sanomphan fra Thailand, Anna fra Russland og foran- Debby fra New Zealand og Panita fra Thailand. Fem av kvinnene var bortreist da NRK besøkte bygda.

Foto: Liv Inger Somby

- Vi valgte å gifte oss på valentinsdagen, som er symbolet på kjærligheten, forteller Pradit. Hun og mannen har nå fått tvillingene Robert og Martha.

Ny identitet og et flerkulturelt samfunn

Mari Sommervik (55) jobber som lærer på skolen. Hun er ansvarlig for språkundervisningen for kvinnene. I tillegg har hun også undervisning om hvordan det norske forvaltningssystemet fungerer. Hun forteller om hvor skal man få hjelp dersom man sliter i hverdagen, enten med parforholdet eller med mistrivsel.

– Det er jo driftige damer som er kommet til oss. Jeg vil kalle det for en berikelse at de bosetter seg her. De gir nytt håp og en bedre framtid for lille Lebesby. De står på og jobber hardt, og vi ser både på skolen og i barnehagen at vi har fått flere barn hit, sier Mari Sommervik.

Synk Mari Sommervik

Barna som nå vokser opp i den lille bygda er flerkulturelle og de snakker flere språk. På skolen kan man høre norsk, samisk og thai.

– Det føles som om verden er kommet til oss. Vi har kvinner fra Thailand, Australia, Nepal, Russland, Kirgisistan, Litauen og Finland – og det merkes godt i bygda! Kvinnene gir varme til husene og man ser at mennene har begynt å trives, at det er mange lykkelige par som bor sammen.

Fra Kathmandu til Lebesby

Kamala Shrestha (32) er fra Kathmandu i Nepal. Hennes historie om hvordan hun havnet i Lebesby er litt annerledes. Da hun var ung møtte hun et par fra Lebesby som bodde i Kathmandu i flere år. Hun brukte å være barnepasser hos dem og ble glad i både barna og foreldrene. Etter fem år så ville paret flytte hjem igjen og inviterte Kamala med seg.

Kamala Schrestha fra Nepal

Kamala jobber som røkter hos Grieg Seafood i Landersfjord.

Foto: Liv Inger Somby

– Jeg kom hit som au pair i 2008. Jeg skulle egentlig bare være her i ett år, men samtidig åpnet det seg nye jobbmuligheter. Grieg Seafood holdt på å bygge et stort smoltanlegg i Landersfjord, en bygd innerst i Laksefjorden. Jeg øynet mine muligheter, søkte jobb der og nå jobber jeg som røkter på smoltanlegget. Jeg trives kjempegodt, sier Kamala.

Hun møtte også kjærligheten i Lebesby. En dag kom det en ung lærer sørfra som skulle jobbe på skolen. Han kom inn i bygdas eneste butikk samtidig som Kamala var der.

– Så da det bare klikk!

Ellef kom inn i livet mitt. Her er vi nå, og her blir vi, sier Kamala.

Begge elsker å være ute i naturen og er ofte på langturer. De to bor i bygdas lærerbolig med panoramautsikt mot fjorden og skoleelevene får komme og gå hjemme hos dem. Ellef gir mye av fritiden sin til elevene.

Hjemme hos Ellef og Kamala

Lærerboligen har alltid åpne dører og elevene stikker ofte innom hos Kamala og Ellef Lomundal. Her er Aran (14) og Even (9) på besøk for å slå av tiden.

Foto: Liv Inger Somby

– Jeg hadde aldri trodd at livet mitt skulle ta en slik helomvending, fra Kathmandu til Lebesby. Kamala er kvinnen som er språkmektig, snakker både nepali, hindi, engelsk og norsk.

Hvorfor gikk det slik med Lebesby?

Mange små kystsamfunn i Nord-Norge måtte gjennom en tøff fornorskningspolitikk.

Fremdeles kalles internatet i Lebesby for "monsterbygget". Det var forbudt å snakke samisk, og mange av elevene ble tvunget til å snakke norsk. Dersom de ikke gjorde det, var straffen hard. Både medelever og lærere straffet dem hardt og mange ble mishandlet.

– Vi ser jo konsekvensene når et folk får høre at deres språk og kultur ikke har noe verdi. Vi ser at mange av våre menn fremdeles sliter med traumer og lider en hemmelig bortgjemt smerte, sier Mari.

Lebesby 100 years ago

Laksefjorden for 100 år siden, før den harde fornorskningen.

Foto: Resvoll-Holmsen, Hanna Marie/ Norsk Folkemuseum

Hun var også en av de jentene som dro fra Lebesby. Hun reiste sørover for å ta utdanning. Statistikken viser at 52% av kvinnene har forlatt området. De valgte å bosette seg sørpå eller i de nordnorske storbyene.

Er det slik at kvinnene har klart seg bedre gjennom fornorskningstiden enn det mennene gjorde?

– Det er vanskelig å svare på det. Jeg ser at mange av kvinnene som dro har tatt utdanning og etablert seg i storbyene. Guttene og mennene ble igjen her og tok vare på gamle foreldre. De rodde fiske og mange av mennene levde nok et ensomt liv, uten partner. Inntil de nye kvinnene begynte å komme hit, sier Mari.

Hun var imidliertid unntaket. Hun kom tilbake med mann og barn.

– Jeg ville tilbake hit. Jobbe hos mine egne og ta vare på vår kultur. Jeg jobber nå også som samisklærer og har begynte å bruke kofte. Jeg kan vel si at det var både menneskene og naturen som tiltrakk meg, som gjorde at jeg kom tilbake, sier Mari.

Hun forteller om kulturkollisjonene som har oppstått når utenlandske kvinner har giftet seg med ungkarene i bygda.

– Det har vært tøft for noen av kvinnene. Mange av de som har flyttet hit har knapt nok truffet mannen som de skal gifte seg med og noen av våre menn sliter med alkoholproblemer. Jeg bruker å si at mennene ikke er klar over hvor heldige de er som har fått en kvinne i huset – som tar vare på dem og jobber hardt for å tjene penger til livets opphold, sier Mari.

Et nytt samfunn

Irene Bøgeberg (62) har drevet landhandel i 34 år. Hun har sett hvordan samfunnet har endret seg, fra sjøsamisk samfunn – fra sakte avfolkning til «liv laga» igjen.

– Da kvinnene begynte å komme hit for tjue år siden, da ble det ble mer aktivitet igjen hos oss. De første kom fra Russland og Thailand. Kvinnene kom med varme. De jobbet hardt og noen av dem fikk barn, som gjorde at innbyggertallet begynte å øke igjen. Vi ser også at mennene trives bedre, de har fått hjem og familie.

Irene Bøgeberg

- Da kvinnene kom, så ble det mye mere aktivitet i bygda som var fraflyttingstruet, sier Irene Bøgeberg, som har jobbet i butikken i nærmere 40 år.

Slik begynte ballen å rulle. De rekrutterte flere hit og mange av venninnene kom etter.

– Jeg ser jo at matvanene har endret seg. Nå bestiller jeg eksotiske frukter og grønnsaker, slik at kvinnene får mulighet til å lage den maten som de liker aller best, sier Irene.

Tilbake igjen til Pradit. Hun som har jobbet både i barnehagen, i skolen og på eldresenteret. Nå er hun bonde på heltid og har tusenvis av blomster og planter i skråningen bak huset.

Familien Myhre

- Å bli foreldre til Robert og Martha var en stor velsignelse, sier Pradit og Viggo Myhre.

– Dette er mitt paradis! Jeg har funnet lykken og trives veldig godt her. Mine svigerforeldre bor i nabohuset og de hjelper oss i hverdagen. Vi har det fint sammen, min storfamilie. Det var ingen selvfølge at vi skulle få barn, men etter nærmere ti år med prøverør både i Norge og i Thailand kom Robert og Martha. Det skjedde for to år siden og vi er så lykkelig sammen, forteller Pradit.

Norge er et land som jeg drømte om å besøke. Da jeg var 50 år gammel, ble min drøm til virkelighet

Aree Pansawad, kunstlærer fra Thailand
Aree, kunstlæreren som ble kokk på skolen i Lebesby

Det serveres både thai- og norsk mat på skolen.

Foto: Liv Inger Somby

Aree Pansawad holder på å lage lunsj på skolen. Hun har fått vikarjobb og sier at det var livets lodd som gjorde at hun flyttet til Finnmark.

– Jeg jobbet som kunstlærer i 34 år i Thailand og hadde ingen planer om å flytte til Europa. Jeg gjennomgikk en vond skilsmisseprosess hjemme og det var et av barna mine som anbefalte meg å ta en titt på nettdating. Slik fant jeg en mann fra Mehamn.

Aree maler og skriver om livet i Finnmark, naturen og menneskene fascinerer henne.

Aree og elevene

- Verdens beste kokk, det sier elevene om maten som Aree lager daglig.

Foto: Liv Inger Somby

Hva da med det nye samfunnet her i Lebesby, hvordan blir fremtiden?

– En ny generasjon vil jo vokse opp nå her hos oss.Ungene har mulighet til å velge om de vil være thai, samer eller norske. Når 12 kvinner flytter inn i et lite lokalsamfunn, så betyr det at de ikke drukner i oss, sier Mari.

Mari legger til at samfunnet har klart seg gjennom den verste fornorskningen og den tøffe fiskeripolitikken med fiskere som ble "kasta på land".

– Nå har vi et nytt flerkulturelt samfunn som i hvert fall kan stake ut en sikker fremtid for lille Lebesby, avslutter Mari.

Kvinnene i fjæra
Foto: Liv Inger Somby