Fraråder utslippstillatelse

Utslippene kan være en fare for blant annet kysttorsk og laksefisk i fjorden. Vannforskriften kan ikke gi unntak for slik kjemisk forurensing, mener Direktoratet.

DN har uttalt seg til høring av søknad til utslippstillatelse for Nussir ASA:s planlagte kobbergruve i Kvalsund kommune, i Vest-Finnmark. Søknaden omfatter blant annet utslipp av 2 millioner tonn avgangsmasse pr år til Repparfjorden. Utslippet vil inneholde rester av kjemikalier samt betydelige restmengder av giftig kobber. Tungmetallene nikkel, kadmium og kvikksølv vil også slippes ut i fjorden.

Les også:

«Ja» til sjødeponi i Repparfjorden

FeFo-leder støtter Nussirs søknad

Nasjonal laksefjord

– Sannsynligheten er overveiende for at de giftige utslippene vil ødelegge et viktig gyteområde for kysttorsken, og denne fjorden er samtidig en nasjonal laksefjord hvor laksen skal gis særlig beskyttelse mot akutt forurensning, sier Eva Degré, som er sjef for marin seksjon ved Direktoratet. I tillegg gir avgangsmassenes toksiske innhold stor grunn til bekymring for flere andre arter i fjorden, sier hun.

Bestandene av norsk kysttorsk har ifølge havforskere avtatt sammenhengende siden 1994. Siden 2004 har det vært arbeidet systematisk med å bedre situasjonen, først og fremst gjennom regulering av fisket. Dette har så langt kun medført at bestandsnedgangen har stoppet opp. Situasjonen er derfor fortsatt bekymringsfull for bestandene og havforskere fraråder spesielt ødeleggelse av gyte- og oppvekstområder.

Kan gi unntak

En utslippstillatelse skal legge vannforskriftens bestemmelser til grunn. Ifølge konsekvensutredningen ligger nivåene for nikkel over forskriftens grenseverdier for god kjemisk tilstand. I søknaden bes det om unntak fra kravet om god kjemisk tilstand. Vannforskriftens § 12 åpner imidlertid bare for å gjøre unntak fra kravet til god økologisk tilstand og ikke fra kravet til god kjemisk tilstand.

– Ifølge vannforskriften vil det ikke være adgang til å tillate deponering av avgangsmasser som innebærer at vannforekomsten får dårlig kjemisk tilstand, slik den vil få i Repparfjorden. Dermed kan en utslippstillatelse etter vårt syn ikke gis, sier Degré.

Vannforskriften er den norske lovfestingen av EU:s vanndirektiv. Det fastsetter miljømål som skal sikre en helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene. Formålet er å beskytte, og om nødvendig forbedre miljøtilstanden i alle elver, innsjøer, grunnvann og kystnære områder.

DN reagerer også på at naturverdiene som blir rammet først og fremst er vurdert etter hvor sjeldne eller truede de er. Det er ikke tatt hensyn til hvordan Repparfjorden som økosystem forsyner samfunnet med en mengde goder og tjenester, såkalte økosystemtjenester. Dette gjelder først og fremst sjømatproduksjon.

Mangelfull utredning

I tillegg er det flere forhold ved utslippet som ikke er utredet eller som er mangelfullt utredet, slik at grunnlaget til å vurdere en utslippstillatelse ikke er godt nok, skrives det på nettsiden til Direktoratet:

Utslippssøknaden søker om et utslipp på 30 meter på uspesifisert sted i fjorden, KU tar utgangspunkt i et angitt område og foreslår et utslippsdyp på 57 meter for å hindre spredning. Uten en helhetlig strømmodell synes det vanskelig å vurdere den faktiske spredningen av avgangsmassen i fjorden. Det må derfor utføres strøm- og trykkmålinger og hydrografiske tidsserier som er representative for hele vannsøylen samtidig utenfor kysten og inne i Repparfjorden. Dette for å beskrive sirkulasjonsmønsteret i fjorden. Målingene bør gjennomføres over ett år for å få med alle sesongvariasjonene.

I tillegg er det ikke gjort noen kartlegging av eventuelle forekomster av marine fiskeegg, -larver og -yngel i fjorden. Det finnes ingen undersøkelser av hvordan de mest sårbare livsstadier som egg, larver og yngel vil kunne bli påvirket av ulike konsentrasjoner av gruveavfallets finfraksjon. Desseuten er det ikke sett på summen av påvirkninger for anadrom fisk, og det bør gjøres en vurdering av hvordan laksen eventuelt kan bli påvirket etter lang tids utslipp. Mulig avrenning av metaller til vassdrag under drift, eller etter endt drift er heller ikke dokumentert i tilstrekkelig grad.