Samenes kunnskap om reintemming er i ferd med å forsvinne

Loga sámegillii.

– Temming av rein til reinkappkjøring ligger for tiden nede for telling. Slik har situasjonen vært de tre siste årene, sier karasjokingen Klemet Amund Eira (65).

Kjørereinen «Vielggut» er temmet av Eira, og i helga vant den norgesmesterskapet i reinkappkjøring i Tromsø.

Vinnerreinen ble kusket av den unge karasjokingen Mikkel Aleksander Olli Eira.

– Etter den informasjonen jeg sitter inne med er det på norsk side kun fire familier som driver med reintemming for reinkappkjøring. Min familie er en av disse, opplyser Eira.

Dette er situasjonen for reintemming nå:

• På svensk side arrangeres det ikke lenger reinkappkjøring.
• På finsk side er det nesten ingen samer som driver med reintemming.
• Også på norsk side er det få som driver med reintemming.

– En dyr hobby

Veteranen John Isak Sara (69) i Kautokeino bekrefter informasjonen hans kollega i Karasjok kommer med.

Han tilhører tredje generasjon reintemmere i sin slekt. Bedriftseieren anser reintemming som en dyr hobby, der lønna betales i form av glede.

Gleden består både i det å komme nært et vakkert dyr, være ute i naturen og det å stå igjen som vinner av løp eller mesterskap.

– Nå for tiden må reinen fôres. Jeg bruker rundt 20.000 kroner bare i fôr per kjørerein, anslår Sara.

Under NM i Tromsø var hovedpremien på 20.000 kroner. I tillegg er det mindre pengepremier for andre og tredje plass.

– De fleste reinene vinner ikke løp. Derfor kan man ikke regne med at det er mulig å leve av pengepremiene eller å betale det meste av utgifter med disse, forklarer Sara.

– En prekær situasjon også på finsk og svensk side

Klemet Amund Eira har i 29 år holdt på med reintemming. På denne tiden har han observert store endringer på finsk side også.

Der er det fortsatt omtrent like mange rein på startstreken som da hans familie begynte å følge reinkappkjøring i nabolandet.

De fleste kjørereinene nå eies imidlertid av ikke-samer.

– I de samiske reinbeitedistriktene holder reintemming på å forsvinne. I distriktene nærmest grensa er det ingen kjørerein igjen. Kun i ett distrikt er det en ekvipasje med i konkurransene, opplyser Eira.

På svensk side er situasjonen enda mer prekær.

– Der har reinkappkjøring forsvunnet totalt. På svensk siden har det ikke blitt arrangert reinkappkjøring på 15–20 år, sier Eira.

Ikke lenger reinkappkjøring på «hvert» nes

Før i tiden var det i de samiske bosettingsområdene reinkappkjøring på «hvert» nes. Slik er det ikke lenger.

John Isak Sara opplyser at i fjor var det på norsk side 5–6 konkurranser. Omtrent det samme antallet også på finsk side.

– Det at grensa mellom Norge og Finland for noen år siden ble stengt for frakt av levende rein på grunn av et virus har gått hard utover reinkappkjøringen. Nå kan ikke norsk rein være med i konkurranser på finsk side, forklarer Sara.

Han påpeker også at covid-19 pandemien har vært med på å «drepe» reinkappkjøringen.

– Før koronaen var det stadig over 30 rein med på konkurranser i Norge. Alt virksomhet ble stoppet da koronapandemien kom. Nå er det halvparten så mange rein i startboksene under hver konkurranse, opplyser Sara.

Uansett hvordan situasjonen ellers måtte være, så ønsker begge veteranene å holde på med reinkappkjøring så lenge helsa holder.

– Jeg vil snart pensjonere meg. Da kan jeg holde på med reintemming på fulltid. Jeg trenger omtrent ikke å gjøre annet, sier John Isak Sara.

– Jeg har barnebarn på halvannet og sju år. Jeg håper å kunne temme rein for dem når de blir store, håper Klemet Amund Eira.